I fjor var det ingen over og ingen ved siden av Kendrick Lamar. Verdens nye rapper-wunderkind leverte oppfølgeren til good kid, m.A.A.d city, og hvilken triumf det ble. To Pimp A Butterfly er et monumentalt verk. Enten det er musikken, tekstene, rappingen, tematikken eller King Kunta-dansen du falt for, skal det godt gjøres å tenke seg hvordan det kunne blitt gjort bedre enn Kendrick gjorde det.
Her er det mye å fortelle. Historiene - Kendricks personlige reise og afroamerikanernes felles kamp - veves sammen i et flott helhetlig verk, og jeg klarer og orker ikke gå i detalj på alt han synger om her. Man får ærefrykt av å begynne å skrive om et slikt opus. "Skal jeg liksom bruke ord? Kendrick bruker jo ord tusen ganger bedre enn meg!" Han har nok å skrive om, i alle fall. Han har ikke hatt det lett, Kendrick, og det har neimen ikke hans rasefeller heller. I tillegg til å hausse opp niggahs over hele USA til regelrett krig, går han dypt inn i sitt eget post-suksess, post-penger, post-kjendisliv-hode. Jeg fikk den tidlige versjonen som ble sluppet av "i" litt i vrangstrupen - den virket så standard hiphop-skrytende, den manglet det kritiske synet og den fortellende røsten som gjorde good kid, m.A.A.d city så interessant - men i lys av alt han har vært gjennom tidligere på TPAB (spesielt hjerteskjærene "u") får den en helt annen betydning, og vi skjønner at det skulle en del til før han kunne triumferende synge "I love myself" på platas nest siste spor. I tillegg til selvransakelsen har vi også nok av tilfeller hvor historiefortelleren Kendrick briljerer, som i "How much a dollar cost", Barack Obamas favorittlåt fra 2015.
 |
| Fantastisk cover! Sjekk den døde (hvite) dommeren på bakken. |
Hvor skal man begynne? Dét er vel mye av grunnen til at denne posten er flere uker forsinket, beklager det. Det er så utrolig mye å ta tak i. Jeg tenker jeg begynner med musikken.
Dette er så mye mer enn et hiphop-album. Joda, det rappes flere romaner med tekst her, vers etter vers med rytmisk og lyrisk sykt imponerende rapping pøses ut. Men musikalsk høres det ikke ut som noe annet hiphop-album jeg vet om. Sterkt jazzpregede arrangementer fulle av improviserende blåsere og strykere akkompagnerer rappingen her, med kraftige innslag av funk, ska, r'n'b og frijazz. Jeg kjente umiddelbart igjen fjorårets Flying Lotus-plate You're Dead!, hvor man finner et meget bra gjestenummer av Kendrick, "Never catch me". Den er skikkelig sær, men avstanden derfra til To Pimp A Butterfly er kort. TPAB er likevel mer tradisjonell og tilgjengelig i at de fleste sangene har tydelige og minneverdige refrenger, noe som absolutt er til platas fordel. De mest jazzete sangene (som "Complexion (a zulu love)", "You ain't gotta lie" og "For sale? - Interlude") har fortsatt fengende hooks som gir nok holdepunkter til at man greier å henge med på hele den en time og nitten minutter lange plata.
Men 16 slike spor hadde ikke brakt denne plata til topps om tekstene og rappingen var aldri så sterke. Nei, det som sikrer TPAB klassikerstatus er de mer iøynefallende låtene. De mest fengende sangene skiller seg ut som store høydepunkter fra start til slutt, og det er mange av dem. Singlene "King Kunta" (By the time you hear the next pop, the funk shall be within you! POP), "The blacker the berry" (The sweeter the jizz) og "Alright" (silence for the record AH!) sprenger karakterskalaen. Den episke åpningslåta "Wesley's theory", det dramatiske motsetningsparet "i" og "u", ett-eneste-stort-smil-låta "For Free? - Interlude", og forførende deilige "These walls" er også høydepunkter på sine egne rare måter. Det var 8 stykker det, bare halvplaten av platas 16 spor.
Her er den vanvittig kule videoen til "Alright":
Her er det mye å fortelle. Historiene - Kendricks personlige reise og afroamerikanernes felles kamp - veves sammen i et flott helhetlig verk, og jeg klarer og orker ikke gå i detalj på alt han synger om her. Man får ærefrykt av å begynne å skrive om et slikt opus. "Skal jeg liksom bruke ord? Kendrick bruker jo ord tusen ganger bedre enn meg!" Han har nok å skrive om, i alle fall. Han har ikke hatt det lett, Kendrick, og det har neimen ikke hans rasefeller heller. I tillegg til å hausse opp niggahs over hele USA til regelrett krig, går han dypt inn i sitt eget post-suksess, post-penger, post-kjendisliv-hode. Jeg fikk den tidlige versjonen som ble sluppet av "i" litt i vrangstrupen - den virket så standard hiphop-skrytende, den manglet det kritiske synet og den fortellende røsten som gjorde good kid, m.A.A.d city så interessant - men i lys av alt han har vært gjennom tidligere på TPAB (spesielt hjerteskjærene "u") får den en helt annen betydning, og vi skjønner at det skulle en del til før han kunne triumferende synge "I love myself" på platas nest siste spor. I tillegg til selvransakelsen har vi også nok av tilfeller hvor historiefortelleren Kendrick briljerer, som i "How much a dollar cost", Barack Obamas favorittlåt fra 2015.
Nå skal jeg ikke si så mye mer, men jeg skal nevne diktet som går gjennom hele plata. Jepp, Kendrick bruker et virkemiddel jeg aldri har sett maken til før. Mellom flere av låtene leser han større og større biter av et dikt, og slutten på hvert segment fungerer som en slags introduksjon til den neste låta. Etter siste låt leser han opp hele diktet, og det avsløres at han leser diktet til hans store helt, avdøde Tupac Shakur. Det veves inn i et intervju med Tupac, hvor Kendrick klipper inn biter av et gammelt Tupac-intervju til å passe med hans spørsmål, og hvor sprøtt det enn høres ut blir det faktisk skikkelig fint. Hele plata er dedikert til Tupac, og det er ytterst passende. Den skulle nok egentlig hete "To Pimp A Caterpillar" men det ble for obvious.
Kendrick Lamar er den beste helten denne generasjonen kunne fått. La ham lenge leve.
Beste spor: "The blacker the berry", "u", "Alright", "Wesley's theory", "King Kunta", "How much a dollar cost"
