Tuesday, December 24, 2013

1. Vampire Weekend - Modern Vampires Of The City

Hjertelig god jul folkens! Vi er i grevens tid kommet frem til siste luke i kalenderen - nemlig årets aller beste album: Vampire Weekends Modern Vampires Of The City. Du får ikke indierock stort bedre enn dette.

Hva er det med Vampire Weekend som gjør at de kaprer førsteplassen foran knallsterke album fra sjangerledende storheter som Kanye West, Arcade Fire og Daft Punk? Hva er det som gjør at jeg sikkert har hørt like mye på MVOTC i år som på alle de andre albumene på denne lista til sammen? Vel, jeg har alltid vært en stor fan av Vampire Weekend, måten de blander fengende melodier og utenfor-boksen-rock, elegante arrangementer med elementer fra både kammermusikk og afrobeat, med smarte og særdeles velskrevne tekster. På Contra tok de et sjumilssteg fremover fra den morsomme men litt ujevne debuten, og på MVOTC tar de minst et timilssteg videre. For kvaliteten her er latterlig høy, de har blitt bedre på det meste. Sangene er både mer fengende og mer interessante, høydepunktene følger hverandre tettere, tekstene er enda mer bemerkelsesverdige. Det er ikke at det har blitt så mye mer komplekst, den egner seg fortsatt like bra som gladmusikk for parken en solskinnsdag, men det er også mer å følge med på for den som vil følge med.

Tematisk er det i alle fall blitt mørkere: mindre solskinnsdager på Cape Cod og mer liv og død og religion, og skikkelig kloke tanker deromkring. Men de Arcade Fire-hamrer det ikke inn i hodet ditt, du kan fint kose deg med musikken og bare plukke ut ord som festivaltelt og solnedgang, høre på "Step" og bare tolke teksten overfladisk som en jorden rundt-reiseblogg eller noe. Derimot er Ezra Koenig slik en trollmann med ord at interessen vekkes av seg selv, du inviteres til å grave etter dypere mening. Tekstene er breddfulle av kulturelle referanser, er man heldig skjønner man en tredjedel. Tankevekkende scenarier og rørende historier fortelles med et nydelig, billedlig språk, tekstene kan diktanalyseres i engelsktimene. Ordkunsten på "Hannah Hunt", en roadtrip-historie som samtidig illustrerer et falmende forhold, er aldeles nydelig, og jeg bare elsker dobbeltbetydninger som "Though we live on the US dollar / You and me, we've got our own sense (/cents) of time".

Koenig briljerer på den melankolske åpningslåta (for øvrig ikke det minste representativ for resten av plata) om en mann som har fullstendig gitt opp livet: "Morning's come, you've watched the red sun rise / The LED still flickers in your eyes / You ought to spare your face the razor, because noone's gonna spare the time for you." Flere av sangene tar opp ungdommens flyktighet, frykt for å se livet passere og at døden kommer altfor fort. Temaene belyses med vidt forskjellige innfallsvinkler ("Diane Young", "Finger Back", "Young Lion", "Obvious Bicycle"). Oppgjørene med religiøsitet, mest tydelig på "Unbelievers", "Ya hey" (Yahweh) og "Worship you", har også mye for seg, de to siste fascinerende nok satt som samtaler med Gud.

Men nok om det. Denne plata kan nytes til det fulle bare for musikkens skyld også. Jeg elsker stemmen til Ezra Koenig og hvor energisk han synger på "Finger back". Jeg elsker akkordprogresjonen og den barokke touchen på "Step". Jeg elsker klokka som tikker på "Hudson". Jeg elsker grooven og oppbygningen og lidenskapen på "Ya hey", kanskje årets beste sang. "Diane Young" er en like bra førstesingel som "A-punk" og "Cousins". Jeg elsker klimakset på "Hannah Hunt" over det meste.

Denne plata gjør noe med deg. Du blir litt voksnere, litt klokere, og litt barnsligere, alt på en gang, og enda mer glad i livet. Den kommer til å bli med meg i lang tid framover.

Beste spor: "Ya hey", "Step", "Diane Young", "Worship you", "Hannah Hunt".

Monday, December 23, 2013

2. Daft Punk - Random Access Memories

Daft Punk var forut for sin tid. Med albumene Homework og Discovery definerte Daft Punk omtrent egenhendig hele elektronikasjangeren for de neste ti år. Nå som resten av verden omsider har greid å ta dem igjen, og etter et par mindre spennende utgivelser, var det nærliggende å spørre seg selv om egentlig en ny Daft Punk-plate var noe særlig å glede seg til. Hypen var der, for vi vet jo hva slags talent de har i seg, men hva skulle de finne på?

Åh, det skulle vise seg at svaret på det er to die for. Random Access Memories er en våt drøm for alle musikkelskere, stappfull av disco, funk og elektronika, en hi-fi-hyllest til 80-tallet, lett å like og umulig å mislike, et triumferende comeback av et band som nok en gang viser seg å være noen steg foran sine samtidige, og demonstrerer hvorfor de fikk kultstatusen sin i utgangspunktet.

Selv om den bombastiske introen på "Give life back to music" et øyeblikk gjorde meg redd for at de har "tatt en Justice", var det ingen grunn til bekymring. Med handclap-takta, de jazzede akkordene og den autotunede, musikkhyllende vokalinja blir åpningslåta et riktig fornøyelig gjensyn med både 80-tallet og produksjonsgeniene i Daft Punk. Videre er "Giorgio by Moroder" en rørende hyllest til synth-pionéren Giorgio Moroder, som deler mye av den samme musikkfilosofien som Daft Punk-gutta. I introen forteller en stemme over en lett beat om hvordan han ble artist på 70-tallet og uanende oppdaget den definerende synth-lyden. Så stanser musikken, helt ned til det siste klikket, idet han sier "My name is Giovanni Giorgio, but everybody calls me Giorgio". Etter en perfekt kunstpause starter så det herlige Røyksopp-riffet. Det gir gåsehud hver gang. Resten av sangen er en fryd å høre på, og gir nærmest ærefrykt når du innser hvor innflytelsesrikt og viktig fremskritt i musikken kan være. Det føles så riktig at Daft Punk, de største nerdene av oss alle, gir ut denne plata. Dette er en plate å være takknemmelig for. Senere i låta, når Giorgio vender tilbake og sier "Once you free your mind about the concept of harmony and music being correct, you can do whatever you want", understreker Daft Punk ordene hans ved å sette inn et totalt kontrasterende kirketonalt strykerparti, som de elegant vever inn med riffet igjen etterpå. Det er så flott.

Komposisjonene er lange og ustressede, sangene tillater seg å utforske nye idéer og digresjoner. Julian Casablancas-gjestede "Instant crush" er et høydepunkt, en vakker og medrivende kjærlighetssang, med et herlig diskomelankolsk refreng, og tar virkelig av når den ganske uventede rockegitaren kommer inn på 3:05. Begge de fantastiske hitsinglene med Pharrell Williams er selvsagt stand-outs, "Get lucky" og "Lose yourself to dance". Her trengs det ikke å si mye mer. Det er danseglede det går i, det er fantastisk produsert, utrolig fengende og utrolig moro, det vet dere. Mellom dem, derimot, er en ofte oversett perle: "Touch", albumets centerpiece. Åtte minutter lang og med en litt treig intro, blir den forbigått av radioene. Men bak fasaden skjuler det seg et livsbejaende epos, sunget av det trøblede 70-tallsikonet Paul Williams, den ene satsen vakrere enn den neste (3:22-4:12 er kanskje musikkårets gladeste øyeblikk).

Tematikken på plata er klassisk Daft Punk, en søken etter det menneskelige oppi all teknologien ("Within"), men trekkes stilig videre med sammenligningen av dataminne (RAM - albumtittelen) og menneskeliv som danner glade minner, som man lagrer i hjernen eller på harddisken og henter frem senere. Hør spesielt på teksten på "Fragments of time": "I just keep playing back these fragments of time / Everywhere I go these moments will shine". Gjennom musikk, dans og glede definerer vi hva det vil si å være mennesker ("Doin' it right", "Get lucky", "Give life back to music"), og merkverdig nok avsluttes plata med et storslagent klipp fra jakten på intelligent liv på andre planeter.  RAM er elskbar feelgood-musikk, men også så mye mer, og det gjør så godt. Det er kanskje illustrerende at "Motherboard", den eneste instrumental-låta på albumet, til tross for at den er kjempestilig (absolutt hørbar - ville vært et klart høydepunkt på alle andre elektronika-album!), er den klart minst minneverdige av de 13 sporene.

Den lyder helt fantastisk. Bruken av akustiske instrumenter tilfører en ny dimensjon til Daft Punks musikk. Produksjonen er maksimalistisk, nitid og forseggjort. Selv der det skjer lite, skjer det mye, og det som skjer er det verdt å stoppe opp for og bare tenke over hvor utrolig fett akkurat dét er (kan prøves med de fleste elementer på "The game of love", for eksempel). Den velkjente sampling-briljeringen fra gamle Daft Punk høres best igjen på "Doin' it right", "Lose yourself to dance" og mot slutten på "Get lucky", men selv på en såpass uanselig låt som "Beyond" får vi servert musikalske godbiter av vanvittig høyt nivå. Hør for eksempel på riffet som starter på 3:29, og teksturen det skaper sammen med den fra før balsammyke grooven. Jeg gir meg ende over.

Kos dere med denne. Den er over en time lang, men det er sånn det skal være. Lyder flott i bakgrunnen, men passer aller best dansende ut av et skikkelig dyrt høyttaleranlegg. Daft Punk står nok en gang i en helt egen klasse, og viser mer enn glimt av storhet, når de denne gangen velger å gå fremover ved å se bakover.

Beste spor: "Giorgio by Moroder", "Touch", "Doin' it right", "Lose yourself to dance", "Instant crush".

Sunday, December 22, 2013

3. Arcade Fire - Reflektor

Da de slapp The Suburbs i 2010 ga jeg dem førsteplassen på lista. Nå er Arcade Fire tilbake med oppfølgeren, Reflektor: et dobbeltalbum med to nokså forskjellige deler, hvor alle finner noe de liker, enten det er orkestral stadionrock i gammel Arcade Fire-stil, roligere indiepop à la The Suburbs, eller, nytt av året, spretne, karibiske rytmer!

LCD Soundsystems James Murphy har produsert hele greia - og takk og lov for det. Han hjelper Arcade Fire videre fra det noe gammelmodige sporet de har en tendens til å pløye avgårde i - default-stadionkoring på alle låter, ekstrem selvhøytidelighet, en viss motvilje mot å avvike fra standardinstrumenteringen, til tross for at de er femti stykker - men det viser seg at bandet er riktig så tilpasningsdyktig til hans nye stil. De tydeligste Murphy-grepene - lange, nøye oppbygde sanger, dansbare rytmer, humor, bassen i fokus - er blant platas sterkeste sider, og Reflektor minner meg nesten mer på hvor mye jeg likte LCD Soundsystem enn hvor mye jeg likte Arcade Fire. Spesielt "Reflektor" og "Porno" har nytt godt av disse grepene, og "Here comes the night time" og "Joan of Arc" er eksempler på svært vellykket synergi av disse to ideologiene.

Den tydeligste musikalske tråden fra Arcade Fires katalog er fra Suburbs-høydepunktet "Sprawl II". Dansbart, lett og lekent driver rytmene og basslinjene første halvdel avgårde, på seksminutterssang etter seksminutterssang, med noen blytunge refrenger oppå. Tempoet er høyt, det er moro, Reflektor sikter høyt og treffer. Andre del drar tempoet ned betraktelig. Den innledes av en stilig reprise av "Here comes the night time". Duoen "Awful sound (Oh Eurydice)" og "It's never over (Oh Orpheus)" bærer bud om storslått episkhet, men de holder bevisst igjen og det bygger seg opp masse uforløst energi utover andre del. Under den overdrevent lange outroen på Orpheus" formelig trygler jeg om ett til refreng, men får det ikke. "Porno" er dritfet, men også veldig tilbakeholdt og tilnærmet refrengløs, veldig atypisk Arcade Fire. Derfor er den forløsende "Afterlife" enormt kjærkommen, og den står virkelig frem som et høydepunkt på nestsisteplassen, på samme måte som "Sprawl II" gjorde. Sistelåta "Supersymmetry" er en vakker og passende avslutning av plata. Første og andre halvdel kan høres sammen eller hver for seg. Hver har sine styrker og svakheter, jeg liker kanskje første best alt i alt, men det kan diskuteres.

Som alltid er budskapet smadrende tungt, og foret inn med teskje på uforlignelig Arcade Fire-vis. Denne gangen er det stirring på skjermer, tidsklemmelivet, i det hele tatt sykdommen som er det moderne mennesket det langes ut mot. På "Normal person" synger Win Butler "They get excited, they try to hide it / look at those normals go", et tankevekkende ekko fra kinoturen på den filosofiske zombie-komedien "The World's End". På tittelsporet er hypnotisk gjentatte tekster som "Thought you were praying to the resurrector / Turns out it was just a reflector" totalt gåsehudfremkallende. Den greske myten om Orfeus og Eurydike går igjen, og moralen er noe som å ikke gi etter for umiddelbar tilfredsstillelse, men sette ting litt i perspektiv og lære å være tålmodig. Bank bank bank inn i hodet, hilsen Arcade Fire.

Arcade Fire har gjort det igjen, det er det liten tvil om. Et riktig skritt i en ny retning. Katalogen deres er kanskje den sterkeste til noe band de siste ti år, og Reflektor står stolt og monumentalt i den som skulpturen på coveret. Reflektor vil glede gamle fans, og ganske sikkert vinne noen nye.

Beste spor: "Reflektor", "Joan of Arc", "Afterlife", "Normal person".

Thursday, December 19, 2013

4. Kanye West - Yeezus

Kanye West er utvilsomt den største stjerna på hiphophimmelen om dagen, og det er faktisk fullt fortjent. Han er sånn god gammeldags ufordragelig men gal/genial kunstnertype, som man hater og elsker samtidig. Han sjokkerte hele USA da han tv-debuterte to nye sanger på Saturday Night Live, på bekmørkest mulig måte. Det var sykt kult. På sitt nyeste album Yeezus stripper han bort all pompøsiteten og overfloden fra det universelt hyllede mesterverket My Beautiful Dark Twisted Fantasy, og står bare igjen med sinne, satire og mørke - og fantastisk god musikk.

Det dominerende temaet på Yeezus er det rasedelte Amerika, og aksepten av det blant det apatiske folk. Albumet er ment som en vekker, og er spekket med hyl og skrik, eksplosjoner, dissonanser og provoserende tekster som gjør at man bare stoppe og sperre opp øynene. Det åpner illsint og brutalt, med in-your-face "On sight". Han bryr seg absolutt ingenting om at han skremmer vekk alle som bare kom for den lett tilgjenelige pop-hiphopen, og garantert kommer til å skru av etter den sangen: "How much do I not give a fuck? / Let me show you right now before you give it up". Derfra går det bare nedover. På "Black skinhead" disser han sine rapperkolleger for sin handlingslammelse: "Come on homie, what happened? / You niggas ain't breathin, you gaspin / These niggas ain't ready for action", etterfulgt av "I've been a menace for the longest / But I ain't finished, I'm devoted".

I tillegg er det jo flust av spark oppover ("New slaves" - platas mørkeste, sinteste og mest ikoniske spor), og selvsagt den umiskjennelige selvforgudingen, på denne plata bokstavelig talt ("I am a God" er fascinerende, og sangen låter så bra at man jammen kan begynne å lure. Dat outro!). Vi får også noen interessante blikk inn i Kanyes splittede hjerne, spesielt er "Hold my liquor" og "Blood on the leaves" avslørende. Men det er musikken selv som virkelig fanger meg.

Jeg elsker Kanyes bruk av kontraster. Det være seg med uventede avbrudd i hiphop-grooving ("On sight"), kreativ sampling ("Bound 2"), annethvert vers fremført av Bon Ivers Justin Vernon og rapper Chief Keef ("Hold my liquor"), eller generasjonskløften mellom Nina Simones "Strange fruit" og autotunet Kanye ("Blood on the leaves"). Gjestenes innslag er generelt dødskule, spesielt verset til Assassin på "I'm in it", Beenie Mans coda på "Send it up", og Charlie Wilsons refreng på "Bound 2". For Kanye selv er ingen stor rapper. Han kan skrive bra tekster i blant, og holder vel greit tempo på en god dag, men han er ingen Eminem akkurat. Det er egentlig ikke mange versene med ren Kanye-rapping her, han synger tregt og rytmisk, men det låter fett likevel. På "Bound 2" harselerer han nærmest med seg selv, rappingen er breibeint og klønete, og den mildt sagt polariserende videoen er så kitsch-klisjefylt at det er mer "worst song & video ever"-kommentarer enn ros. Likevel fungerer den merkelig briljant som avslutning på Yeezus: "I'm tired, You tired, Jesus wept".

En sang som må fremheves litt ekstra er overnevnte "Blood on the leaves", for den er kanskje platas beste. Et seks minutter langt epos som hele veien gjennom har et nydelig pianoriff og ikoniske strofer fra Nina Simone i bakgrunnen, har den egentlig ikke noe særlig politisk budskap - den handler om tidligere forhold og brudd, og abort, så visse linjer går det jo an å dra. Og når det etter 1:05 braker løs med tidenes synthtubariff (tror jeg det er), har vi en meget intens og fascinerende sang foran oss.

Yeezus er beinhard, mørk, nærmest industriell hiphop. Jeg har vært helt hekta på den i hele år. Kanye West er en stor musiker, og Yeezus er det mest oppsiktsvekkende han har levert hittil i karrieren. Denne karen følger jeg med interesse fremover.

Beste spor: "Blood on the leaves", "New slaves", "I am a God", "Black skinhead"

Wednesday, December 18, 2013

5. Autre Ne Veut - Anxiety

Å, hvilken perle som venter i dag! Utropstegn! Vi beveger oss over til sjangeren hjemmelaget, alternativ gutte-R'n'B - tenk The Weeknd eller How To Dress Well - bare langt mindre melankolsk og minimalistisk. Autre Ne Veut (fransk for "andre vet ikke") kom fra ingen steder og overrasket alle i år med et fyrverkeri av et album: Anxiety. Å jøje meg, nå skal vi kose oss, dere!



Adley Atkin, mannen bak Autre Ne Veut, er sykt god til følgende ting:

  • Synge, med og uten falsett.
  • Programmere beats
  • Spille piano
  • Skrive fengende sanger
  • Skrive gigantiske refrenger
  • Få meg til å danse
Oki, én ting om gangen. Atkin har en knallbra stemme, og han er ikke redd for å bruke dem. Han viser seg frem og vokalrunker på omtrent hvert eneste spor, men det blir ikke... eller jo, det er jo overdrevet og showoffet, men det gjør ikke noe. Det er over-the-top, tenk Kevin Barnes-vokal à la "I Feel Ya' Strutter". Det lyder rått både med falsett og uten, for det er så stappfullt av desperasjon og følelser at man ikke kan annet enn å bli revet med.

Det er befriende hvor følelsesladde sangene er, i en sjanger som vanligvis domineres av beskjedne synther, nøye gjennomtenkte rytmer og forsiktige, hintende tekster. Anxiety snur alt det der på hodet, spiller med hjertet utenpå trøya, blottlegger seg selv fullstendig. Når du synger "Some day I'm gonna die / And I feel it more in me now than I have for a while", så må det liksom hyles. Det samme gjelder når han lurer seg selv på "Counting" med "I'm counting on the idea that you'll stay alive". Hele plata er sånn, men det er ikke mørkt og dystert. Det er derimot lekent og storslått, poppet på voksnest mulig måte. 

Beats ja. Det er knapt to takter på hele albumet som har samme trommer. Og det sier mye om både arbeidet som er lagt ned her og kreativiteten som er i sving. Ja, de er elektroniske, men ikke loopet. På åpningslåta "Play by play" (som briljerer på alle andre måter også) er det skikkelig slående. Etter en drømmende start er oppbygningen fra 2:13 til 2:45 et godt eksempel. Introen på "Play by play" er for øvrig omtrent den eneste pausen du får på hele plata. Derfra blir du blir dratt med på en emosjonell berg-og-dalbane (oi, klisjéééalarm) så dansbar, intens, ektefølt og hjerteskjærende at du er helt ødelagt etterpå. Egentlig er jeg allerede ødelagt etter å danse til latterlig digge "Ego free sex free" og synge til latterlig fengende "Warning". Da er plata bare halvveis.

Noen produksjonelle godbiter: Trompetskvæken på 1:59 på "Counting" rivaliserer jo "Creep"-crunchen på beste introduksjon av refreng. Vokalsamplingen på "Promises" 0:40-0:48 er en fryd for ørene. Det samme er måten det brutale perkusjonsriffet som åpner sangen brukes senere til å fløyelsmykt backe opp synthkompet. Elegant. På "Don't ever look back" får vi på 2:10, når sangen har gjort oss helt klare for neste refreng, en overraskende gitarvending som tar hele sangen fra bra til megabra. Legg også merke til tromminga på siste refreng. Til slutt, måten sistelåta "World war" rammer inn plata som et ekko av "Play by play", med en spacet start og en evigvarende, gladpoppet avslutning er nydelig gjort.

Men aller best er "Gonna die". Her gjelder virkelig bigger is better. Sangen og teksten er gigantisk. Produksjonen storslått, perfekt, gåsehudfremkallende. Virkemidlet med vokalsampling utnyttes til det fulle, med smadrende effekt. Og klimakset fra 2:10 er bare helt utenomjordisk. Måten han synger "These lines on my faces, I'll be okay for a while" i comedownen etterpå vitner om en sjel som virkelig har tømt seg.

Dette er en juvel av en plate. Ja, jeg sa perle i introen, som jeg skrev i går, men jeg har tydeligvis samme følelse nå. Den er et stykke arbeid som det står vanvittig mye respekt av, og en halvtime med ren musikkos, spennende, utfordrende og ulikt alt du har før. Kanskje årets mest positive overraskelse.

Beste spor: "Gonna die", "Counting", "Warning", "Don't ever look back", "Play by play". Men serr, plata er bare en halvtime lang, nyt den.

Tuesday, December 17, 2013

6. The National - Trouble will find me

Åh, ferie. Savnet har vært stort. Piano, Melshei, farmor, søster, julekaker, Hamsun og Hobbit er ting som gjør at jeg digger disse desemberdagene. Og gjenoppleving av det fantastiske musikkåret 2013 er også en flott ting å drive med. Selv om vi fortsatt ikke er kommet høyere enn sjetteplassen, venter i dag en moderne klassiker av en plate: The Nationals Trouble Will Find Me.


Voksenrockerne i The National har vært et av de største og mest respekterte bandene på indiesfæren i ti år, og har etter sigende levert en smått utrolig rekke med plater med årene. Disse har jeg bare så vidt vært borti, men deres sjette og nyeste har jeg surret kontinuerlig siden den kom. Jeg har ikke all verden med behov for å dykke noe særlig dypere i katalogen heller, for det hele kulminerer visst på Trouble. Ikke vet jeg, men Trouble er strålende nok. Den er 13 sanger og nærmere en time lang, og hver eneste sang er nesten skremmende perfekt. Det er smått utrolig hvor helstøpt denne plata er. Låtskrivingen er selvsikker, delikat og forførende. Bandet er like spennende som det er stødig. Dette har de drevet med lenge, perfeksjonert. Plata er en velbalansert blanding av drivende rockere ("Graceless", "Sea of love"), smertefullt vakre ballader ("Pink Rabbits", "Heavenfaced", "Slipped"), og midtempo-perler ("I should live in salt", "Don't swallow the cap")

Hvorfor liker jeg denne plata? Hva skiller den fra alle de andre utgivelsene i denne admittedly nokså velprøvde sjangeren? Den brøyter ikke mye ny vei, det skal jeg medgå. Men det er et par ting som er verdt å ta med seg. Åpningslåta "I should live in salt" går i annenhver 5/4- og 4/4-takt. Sånt elsker jeg, og det låter dritfett. Det er en kjempelåt. Og neste låt, "Demons", går helt i 7/4-takt. Altså, dette er det ikke mange band som får til, men det låter helt uanstrengt. Et stort kvalitetsstempel. "Demons" viser også frem den neste av bandets store styrker: stemmerekkevidden til Matt Berninger. Både refreng og vers går helt ned på en mørk D, men det høres så melodisk og naturlig ut at jeg ikke tenker over det med mindre jeg prøver å synge med selv. Det kommer ikke lyd ut. På "I should live in salt" går han opp til lys G uten å presse seg en gang. Det blir stygt hvis jeg gjør det.

Tekstene er også skikkelig vakre. Det er kjærlighetssorg det går i, for det meste, men det er velskrevet og velkomponert, nærmest en leksjon i hvordan sangtekster og musikk skal samspille. Det er vanskelig å plukke ut konkrete eksempler, men jeg syns strofer som desillusjonerte "Graceless / Is there a powder to erase this? / Is it dissolvable and tasteless? / You can't imagine how I hate this / Graceless" og hjerteknuste "I don't need any help to be breakable, believe me / I know nobody else who can laugh along to any kind of joke / I won't need any help to be lonely when you leave me" stikker ganske dypt.

Det var ikke mye klokt jeg hadde å si om denne plata. The National leverte visstnok en ganske halvhjertet konsert under UKA, og selv om jeg gjerne skulle vært der (og sett Tallest Man on Earth!) kan jeg tenke meg de ikke briljerte - de er kanskje et studioband. Men både til dem som var der og fikk avsmak, til dem som har latt seg skremme av ord som mid-tempo, voksenrock og kjærlighetssorg, og til dem som bare har (som meg) ignorert The Nationals tilstedeværelse i musikkverden de siste ti år, kan jeg bare si: Gi Trouble will find me et lytt, og du vil ikke angre. Gi det flere, så har du før du vet ordet av det 13 nye favorittsanger.

Beste spor: "I should live in salt", "Slipped", "Heavenfaced".

Sunday, December 15, 2013

7. Wintergatan - Wintergatan

Og der var eksamen over! Det gjorde vondt, men jeg kom meg helskinnet ut på andre siden. I tillegg har jeg forlatt Trondheim for denne gang og er nå innom hjem kjære hjem i jula, før det bærer ut på fire måneders backpacking! Åfysøren. Men det var kjempeherlig å komme hjem til mams og paps og farmor i dag, og i morgen kommer søs også hjem, det skal jammenmeg bli stas. Men nok om det, nå skal vi se om ikke jeg får kommet meg gjennom denne topp 10-lista før det blir jul, nå som ikke all ekstrakurrikulær skriving etterfølges av dårlig prokrastineringssamvittighet.

Dagens luke tar oss over grensen til söta bror, akkurat som en skikkelig harrytur til Storlien, eller Strömstad, for dere som bor i den trakten av landet. Men luka er slett ikke harry, den er tvert imot skikkelig indie og kul, selv om den involverer trekkspill (plx les videre!). Damer og herrer, la meg få presentere Wintergatan.

Wintergatan er et poporkester bestående av en gjeng som virkelig, virkelig liker å lage musikk. Låtene er helt instrumentale, men de føles som popsanger siden de er så sykt fengende og bobler over av energi. Det gjør meg oppriktig glad med folk som viser så mye musikkglede. Jeg så dem live i høst, og de var helt på Jaga Jazzist-nivå (som er skyhøyt). De spilte cirka femten instrumenter hver, mange av dem hjemmelagde, og de spilte dem forbasket bra. Stemningen, samspillet og kjemien på scenen og med publikum var også herlig. Nå blir jeg gjennomglad av å høre på plata, både fordi den vekker gode minner, og fordi jeg vet hvor mye hjerte og sjel de som står bak har lagt ned i den.

Litt om musikken, kanskje? Vel, sett på åpningslåta "Sommarfågel", så tar vi det derfra. Det starter med et riff på en hjemmelaget (helt fra bunnen av) spilledåse. Beaten bygger seg opp, trøkket kommer etter et halvt minutt, og etter minuttet har gått er det god stemning: elskbar bounce-rytme, nydelige kontrapunktende melodier, og du skjønner hva plata går i. Tror du. Jeg spoilet det litt i stad, men ved 1:21 introduserer frontmann Martin Molin trekkspillet sitt triumferende. Trekkspill har aldri blitt spilt med mer swag, ikke en gang i Kaizers. Resten av bandet lar ham ikke henge - fra det punktet ut er "Sommarfågel" en udiskutabel triumf, en fest av en låt. Jeg har knapt ord. Hvilken start på plata, hvilken maktdemonstrasjon av musikkglede over høstgrå Trondheimsdager, av entusiasme og glede og ungdommelig fyrverkeri over alder og apati.


Det tones hakket ned for de kommende låtene, men på godt mer enn på vondt, for ti Sommarfåglar kunne blitt i meste laget. Det er en gjennomført behagelig plate, helhetlig knallsterk. Det theremin-, harpe- og trekkspill-dominerte andresporet "The Rocket" er en fortryllende dag i Paris langs Seinens nostalgiske bredder. (Hvor kom den assosiasjonen fra? Her er det baguetter, helt utvilsomt.) På "Valentine" er vi tross skrivemaskinkomp (!) igjen i det aktuelle århundret, takket være heftig basslinje og Bodega-synkopert synth. Den gjør seg fantastisk på dansegulvet. Andre ganger er de ikke redde for å pøse på med elementer mer kjent fra grandios stadionrock. Og det er nettopp denne lekenheten og "har du lyst har du lov"-innstillingen som gjør Wintergatan så sykt elskbar.

Er dette en litt schizofren anmeldelse? Kanskje jeg skal slutte å ta dem sang for sang, for det ville bare eskalert. Det denne gjengen gjør er at de spiller akkurat den musikken de elsker, for det er ingen andre som gjør det. Det var et gapende hull i musikkhimmelen, en ledig nisje, det var musikk som trengte å lages, og Wintergatan lagde den. Jeg mener, hør bare på "Vestanberg". Hvor var den hele livet ditt? Jeg slipper ikke unna uten å ha spesialnevnt "Starmachine2000". En lysbildefremviser er det som komper her, å fy søren så fett. Spilledåse-riffet er av en annen verden (videospillverden). Til andre "verset" overtar en melodika og briefende trommis, på tredje er det klokkespill og fuzzbass, og outrosoloen leveres av det fantastiske instrumentet på bildet over. Sangen er en perfekt oppbygd demonstrasjon av hvor mye gøy det går an å ha det med ett herlig riff, bare du har nok instrumenter. Det blir aldri påtatt eller karikert, man vil bare ha mer.

Og det får man. Den 14 minutter lange sistelåta "Paradis" varierer fra vidunderlig vakre partier, til galaktisk storslåtte strekk som bare varer og varer, til en fråtsende, indulgently spektakulær konklusjon. Jeg kan ikke annet enn å anbefale Wintergatan på det glovarmeste.

Beste spor: Sommarfågel, Paradis, Valentine.

Wednesday, December 11, 2013

8. London Grammar - If you wait


Denne anmeldelsen, og denne 8. plassen, handler nesten utelukkende om én ting: Hannah Reid. Sangstemmen hennes er helt utrolig. Den gjør plata. Den er trioen London Grammar. Den bærer selv den enkleste melodi, den høres fantastisk ut både i det mørke registeret og i det lyse registeret, både samplet og ekkoet over lag på lag med musikk og ensom. Det går cirka 45 sekunder av første sang før hun begynner å vise seg frem, og du skjønner hvorfor dette er en plate verdt å høre på. Musikken er også fin altså, bevares, det er en herlig sjangerkrysning mellom the xx, Portishead, og Florence & The Machine. Gitaristen har teft, beatmakeren har plenty stil og bra skills, men altså, tilbake til Hannah Reid, som det for øvrig ikke gjør noe at ser slik ut:

For ikke bare har hun en fantastisk stemme, hun også bruker den helt perfekt. Hun fremfører de (ikke alltid like imponerende) selvskrevne tekstene helt eksepsjonelt bra. Og hun har musikkfølelse også - det er sårt når det skal være sårt, desperat når det skal være desperat, det svinger når det skal svinge. Melodiene er ikke alltid like spennende, men de fleste av dem mer enn reddes opp av middelmådighet med en sånn fremføring. Mange av dem reddes opp til eksepsjonalitet. Reid er helt sykt bra.

For greit, det er ikke spesielt banebrytende det som skjer her ellers. Plata flyter fint på dagens populære bølge med mørk-britpop, men akkordprogresjonene har vi hørt før, og det høres at de ikke har et veldig bredt utvalg av triks i boka enda.  Det er ikke en særlig moden plate, og det er ikke musikkhåndverk sammenlignet med for eksempel forrige luke. Tekstene er forsåvidt fra hjertet, om stegene inn i det ukjente, om de dyrebare få-og-tjueårene som forsvinner så altfor fort, om kjærlighet. Fint, men halv-sukk. Det hender, spesielt mot slutten, av plata, at jeg litt oppgitt tenker "Kunne de ikke vært litt mer kreative her?"

Men altså, det går fint. Dette er sånt jeg uansett har inntrykk av at andre bryr seg mindre om enn meg. Og som sagt, det meste her dreier seg om vokalen til Hannah Reid uansett. Et høydepunkt å trekke fram er "Wasting my young years". Etter noen triumferende åpningssynthakkorder, tones det ned, og Reid synger ømt og personlig "You crossed this line / Do you find it hard to sit with me tonight?". Verset er ikke lenger enn det må være, før det bygger opp mot et refreng, som bryter ut i fullt instrumentert vakkerhet ved 1:00 (kompeoppbygningen her er også verdt å merke seg forresten, når du først sitter og hører etter - den er upåklagelig utført). Hvert girskifte er intens lytterglede. Dobbeltkorede "We are" i neste frase er nok en eargasme. Og det holdes oppe. Det er en intens sang, intenst vakker, intenst ektefølt.

Det er når London Grammar gjør slik de er på sitt beste. De skal få lov til å synge om velkjente temaer, bruke minste motstands akkordprogresjoner, og spille trumfkortet sitt (briefe med Reids vokal, Cpt. Obvious anm.) på hver eneste sang, når de faktisk mener noe med det. Og det gjør de også på utmerkede "Sights", "Nightcall" (nydelig cover av Kavinsky-sangen) og "Strong". Andre ganger svikter det som nevnt litt. "Flickers" føles uinspirert, "Interlude" forsvinner i mengden, er visstnok tatt opp live - det høres ikke, Reid (og de andre) lyder like imponerende der som i studio, og gir meg enda mer lyst til å se dem. Men det er altså når de kjører på at det funker best. Mange oppdaget dem kanskje gjennom gjestenummeret på Disclosures Settle, "Help me lose my mind", og det er tydelig at dance-sjangeren kler dem og ligger i dem. På "Metal & Dust" er det først på avslutningen, hvor trommene kicker inn, strykerne stiger, Reid går opp på det lyse, freestyler og samples, at det blir virkelig bra. På "Stay Awake" lykkes multiinstrumentalisten godt med trip-hop-leking, men kunne godt dratt den enda lenger. For sangen er ikke noe spesielt i seg selv.

Uansett, nevnte jeg at denne plata bare må høres, bare så du i det minste har fått oppleve Hannah Reid? Nei, vel, det må den. Den er nydelig, en imponerende debut av en gjeng langt over middels flinke, unge musikere. De er 90-modeller, som meg. De henger på byen med hun som spiller Margaery Tyrell i Game of Thrones. De er årets nykommere for meg, og de har gjort seg fortjent til denne 8. plassen.

Beste spor: "Wasting my young years", "Strong", "Sights". Merk at albumet egentilg bare er de 11 første sangene på Spåtti (tom. "If you wait"). Av ekstrasporene er spesielt "Help me lose my mind" verdt å høre.

Tuesday, December 10, 2013

9. Kurt Vile - Wakin on a pretty daze

I dag presenterer jeg et album fullt av saktegående, langdryge, dvelende sanger som stryker deg medhårs og forvisser deg om at alt går greit i verden og du trenger egentlig bekymre deg. Wakin on a pretty daze er slacker-rock på sitt mest idylliske og nasjonalromantiske. Gjennom 11 sanger med en snittlengde på rundt sju minutter, synger Kurt Vile ubekymret om hvorfor man skal ta livet helt med ro, ikke ta seg selv for seriøst, bare la ting gå sin gang, bare trekke på skuldrene og satse på at det er ok. Han synger uten å forbrenne en eneste kalori, han legger melodiene behagelig i et fullstendig uanstrengt toneleie. Han er flink til å spille gitar, og stemningsfulle gitarsoloer får plass mot andre halvdel av mange av sangene, men det høres aldri ut som han viser seg frem eller prøver spesielt hardt, han bare klimprer liksom sånn som vanlig, bare på de lysere båndene.


Var dette en dårlig salgspitch? Høres det ikke særlig fristende ut? Vel, positive assosiasjoner her er kanskje Lou Reed og Neil Young. Bandet er både dyktig, velpolert og kreativt, og skaper både groove, flyt og driv nok til å holde sanger gående i minutt etter minutt. Til tross for at sangene beveger seg sakte avgårde, går de ikke nødvendigvis sakte. De fleste låtene holder en respektabel bpm. Groovene er såpass forskjellige at plata fremstår som veldig heterogen, og bandet er mannssterkt og legger mange lag på sangene, så det foregår alltid mye som er verdt å høre på. Og Vile er absolutt en god låtskriver. Wakin on a pretty daze er hans femte album som soloartist. Dette er modent, bunnsolid håndverk. Sangene er ikke lange fordi Vile slurver med selvfilteret og lavmælte fordi han ikke kan synge - de er lange fordi hvis de hadde vært det minste kortere ville de mistet noe. Alt som gjøres er gjort med kløkt, stil og finesse. For eksempel vet musikeren Vile at å holde igjen og stoppe med to "Wooh!" etter det første refrenget på kule "Shame chamber" beholder spenning gjennom sangen og gir ekstra forløsning når resten av dem kommer etter det neste refrenget. Etter 5:15 på "Wakin on a pretty day" får vi introdusert et nytt riff for første gang, som bare forvarsler det som skal komme siden. Først vender det umerkelig tilbake til grooven fra resten av låta, men så braker riffet løs igjen etter 7:05, denne gangen familiært, og følger sangen resten av veien ut. Det er en perfekt utført liten touch. Codaen er for øvrig en aldeles nydelig jam.

Og jeg setter egentlig skikkelig pris på budskapet i tekstene og albumet som helhet her. Glorifiseringen av "taperen" minner om Tame Impalas Lonerism fra i fjor. Det handler det om å lytte til seg selv, akseptere det kaotiske som skjer rundt en og sette fokus på det en selv trenger for å få fred, en slags jakt etter sitt eget lille nirvana. Tekstene synergiserer med musikken, de bygger på hverandre og understreker hverandre på en flott måte, og man biter seg merke i tekstene enten man prøver eller ei. Åpningslåta "Wakin on a pretty day" er en eneste lang hyllest til livet og måten Vile velger å leve det på. Og vet du hva, du skal få lov til å synge om latskap, "I'm living low, low, low", når du bruker ord som "living low, lackadaisically so".

Spesielt i den nydelige, trommefrie balladen "Too hard" står teksten i fokus, rettet mot Viles datter. Det er en rørende sang, hvor Vile famlende prøver å viderebringe litt av sin usikre livsvisdom til datteren. Det åtte minutter lange sporet er helt klart et av høydepunktene på plata for min del. Og måten den avløses av "Shame chamber", som puster nytt liv i plata for siste tredjedel, er strålende. Der synger han selvfornedrende "How can I even look myself in the mirror / But then again, why would I?" Sangen er et annet høydepunkt, en skikkelig slacker-anthem, hvis det finnes, med hooken "It's just another day in the shame chamber / living life to the lowest power / feeling bad in the best way a man can". Halvfuzzede "Airbud" lyder også utmerket. Den ti minutter lange avslutningen "Goldtone" har en smått genial tease-akkordprogresjon. "Girl called Alex" er kanskje den aller finest instrumenterte av dem, hvor de briljerer med subtile dynamikkforskjeller på fingerspitzgefühl. (Lydveggen som bygger seg opp rundt 1:30 og deretter tones ned igjen er et herlig eksempel.)

Jeg merker at jeg skriver denne anmeldelsen litt som plata (som surrer i bakgrunnen) oppfordrer meg til, både i setningsoppbygning, flyt og tone. Den ble litt lang, det er ikke en overdrevent entusiastisk anmeldelse nei, for det er ikke en veldig entusiastisk plate. Men hey - jeg liker plata kjempegodt, og det tror jeg du også vil gjøre. For den er aldeles nydelig. Den er et perfekt lydteppe for eksamenslesing tør jeg påstå. Og blir du ekstra filosofisk av deg kan du jo lete etter den bitre undertonen i plata. Men jeg finner den ikke, og jeg tror ikke Vile selv ser den heller.

Beste spor: Wakin on a pretty dayShame chamberToo hard.

Sunday, December 8, 2013

10: Baths - Obsidian

Baths er soveromsprosjektet til en 23 år gammel amerikansk forstadsnerd ved navn Will Weisenfeld. Han leser anime, spiller piano, og lager vakker, men dyster elektronisk musikk på macen sin. Dette er han på ingen måte alene om, men spesielt sistnevnte gjør han langt bedre enn de fleste.

Obsidian er hans andre album, men det høres mye modnere ut enn som så. Produksjonen er aldeles nydelig, plata er gjennomgående befriende rikt instrumentert. Fortryllende synth- eller piano-samples spilles diskret i bakgrunnen, mens travel, Four Tet-aktig perkusjon står i hovedrollen. Vokalen er bever, forsiktig og usikker. Det hele limes elegant sammen til chillektronika perfekt til en regnfull søndags morgen. Selv om en nokså heftig melankoli er allestedsnærværende, også i de vakreste øyeblikkene, er mange av sangene overraskende opptempo ("Ossuary", "No eyes", "Earth death") og plata blir på ingen monoton. Hver sang er full av gode idéer, det er ingen tvil om at Baths har mer å komme med enn de fleste i samme gate.

På åpningslåta "Worsening" gir det spektakulære refrenget en god smakebit på det som venter. Spesielt glitchingen rett før refrengene bryter ut er sykt stilig. "Phaedra" er kanskje det produksjonsmessige høydepunktet, og i tillegg en vakker sang. Her spiller hektisk start-stopp-perkusjon og en hypnotisk pianolinje i fortryllende polyrytme. Audiofilene vil merke seg en ellers forsiktige breakdownen på "No past lives" i 0:55 akkompagneres av stilig sprakeperkusjon, som deretter bygges opp rundt 1:30 med walking bass og freetime cymbal-jazz i beste Flying Lotus-stil. "No eyes", nok en sang fra den knallsterke siste halvdelen av plata, er kanskje favoritten av dem alle, både fengende, leken og... vulgær.

Fordi tekstmessig dreier det seg mye om kjærlighet, men på dystrest mulige måte. Åpent homofile Weisenfeld skriver treffende, tankevekkende og grafiske (ikke for det bedre!) tekster om unge figurers forvirrende og delvis tragiske møter med voksenlivet: mislykkede, følelsestomme forhold ("Incompatible"), forventningspress, affairs, hjerteløs anonym sex, blant annet. På "No eyes" får vi f.eks. "Can't swallow away the pit in my throat / This isn't the adulthood I though I wrote", og det allsangvennlige-men-ikke-gjør-det refrenget "And it is not a matter of if you mean it / but it is only a matter of come and fuck me / and it is not a matter of if you love me / but it is only a matter of my fix". Men hør så sykt kult instrumentert de to siste refrengene er! (3:11, 3:21, 3:38, 3:50 for eargasms!) Et annet tema er, har jeg lest, nylig sykdom som ga Weisenfeld en tidlig og brå realisasjon av at døden kan komme når som helst, og heftig refleksjon over dette stikker seg ut her og der. ("Oh frailty / what worse fates could you possibly show me?") Når de mørkeste tekstlinjene repeteres om og om igjen gremmes man litt, men for det meste er de tunge temaene en styrke for plata mer enn en svakhet.

Alt dette til side, for det er jo ikke tekstene som avgjør om dette er en plate man gidder å høre på eller ikke: Obsidian er fra start til slutt vakker, spennende, orkestral elektronika, snadder for musikknerden, læring for psykologen, chill for chilleren. Det er en plate som like fint kan settes på i bakgrunnen som skrus opp og nytes i forgrunnen.

Beste spor: No eyesPhaedra.

Friday, December 6, 2013

Lukelukeluke

Da var siste runde med hederlige omtaler klar, og denne gangen er det tre skikkelige godbiter. Neste gang braker det løs med tiendeplassen den offisielle topplista. Det blir jo megaspennende.



Foxygen - We Are The 21st Century Ambassadors of Peace & Magic
Skal denne snålingen sjangerklassifiseres, må jeg nok kalle den for noe à la retro-hippierock. Det er en kjemperar liten greie, knappe ni sanger lang, men likevel innholdsrik og med en imponerende spennvidde. Gutta i Foxygen er ikke mange og tjue årene gamle, men de har allerede hatt en lang og bølgende karriere, med opp- og nedturer, sjangerskifter og intriger internt. Bandet eksperimenterer ved å se tilbake, leker seg med musikkhistorien, og er det ett budskap som skinner gjennom her, i tillegg til hippie-romantiseringen av fjelltopper og San Francisco, så er det en ustoppelig musikkglede. På Ambassadors demonstrerer de en voldsom, boblende kreativitet, og leverer noe som føles helt nytt, forfriskende og spennende, og samtidig herlig nostalgisk. Denne plata har jeg hørt uforholdsmessig mye på i år, og det er synd at den falt utenfor lista. Kos deg med for eksempel Oh yeah: en smått schizofren sang som ikke helt klarer å bestemme seg for hva den er, men briljerer med start-stopp-perkusjon, et refreng som leder tankene til The Boat That Rocked, og tekster om the discotheque that's playing inside my mind.



Sigur Rós - Kveikur
Hurra, Sigur Rós er tilbake! Postrock-mesterne har nok en gang noe de skulle ha sagt, over ti år etter de imponerte verden med Agætis Byrjun og Takk.... Der fjorårets Valtarí var dvelende, stille og (vil mange mene) kjedelig, har de nå virkelig slått seg løs og laget et album som karakteriseres bedre av ord som storslagent, spennende og bombastisk. Det hører hakket mer kommerst ut enn det vi er vant til fra Sigur Rós - det er mer gjenkjennelige melodier, tidsriktige trommer, og flust av hooks. Borte er også de verste av transportetappene som tidvis har irritert på Sigur Rós-album; her er det nesten så du savner litt mer pusterom mellom de intense toppene. De fleste sangene her er på Hoppipolla-nivå når det gjelder å lydsette Attenborough-dokumentarer. En sikker vinner er Ísjaki, men hele albumet er gjennomført solid. Tross nokså gode kritikker har dette "comebacket" (selv om de aldri egentlig ga seg) blitt ganske oversett. Det er det ingen grunn for!


of Montreal - lousy with sylvianbriar
Som mange vet har of Montreal vært en stor favoritt av meg helt siden jeg ble introdusert for dem for to år siden. Høydepunktene i den ekstremt omfangsrike katalogen deres har i mine øyne vært indie-glamrocken, en sjanger de virkelig utforsket og perfeksjonerte på Hissing Fauna, Are You The Destroyer? og False Priest. Etter gjentatte forsøk på psykedelisk prog-pop har de kanskje gått litt tom for måter å overraske på, så derfor er "back to the roots"-vendingen på lousy with sylvianbriar nesten det mest overraskende de kunne funnet på. Jeg har ikke mye til overs for sjangeren "americana", men den kler of Montreal. Sjangerens ekstreme standardhet setter sterke begrensninger for Kevin Barnes' låtskriving, noe som gjør sangene mye mer hørbare enn før, samtidig som Barnes' ekstreme eksperimenteringslyst og fullstendige mangel på forutsigbarhet strekker sjangerens grenser til det ytterste. Synergien er faktisk vellykket! lousy with sylvianbriar er flott lytting for et mye bredere publikum enn før, og kan virkelig anbefales. De rolige klang-fokuserte låtene er nesten smertefullt vakre, de raske, driv-fokuserte låtene gir meg lyst til å kjøre altfor fort på en eller annen highway, men høydepunktet for meg er likevel åpneren Fugitive air, den eneste tydelige linken til tidligere dagers of Montreal.

Tuesday, December 3, 2013

Flere hederlige omtaler

Da var det tid for en ny runde kongeplater. Åh, det er mye godt i vente!

Jeg vil understreke en ting jeg ikke klinkende klargjorde i forrige innlegg. Det er altså kun de beste albumene jeg tar med her. Det hjelper ikke om de har noen digge sanger hvis resten er kjipe - jeg kjører en liten hyllest til albumformatet her, og belønner de som har sluppet gode, helhetlige låtsamlinger. Muligens lager jeg en samling enstøinger når vi er kommet litt utover, for det skal sies at dette kriteriet mitt gjør at en del virkelige godbiter utelates, men det ser jeg an. Nå over til dagens snadder.


Hamferð - Evst
Færøysk doom-metal. Det går seint, det er tungt, det lyder symfonisk og storslått. Jeg må innrømme at sjangeren begeistrer! Jeg er så lite bevandret i denne verdenen som det går an, men det påstås nå at denne relativt ferske gjengen kan sitt fag. Jeg bega meg litt ut på related artists, i min nyfunnede entusiasme, ogmen det var ingenting som umiddelbart fenget like mye som Hamferð. De har den rette kombinasjonen, dette virker å være doom-metal slik jeg vil ha det. Her er growlen vel så bra som de lyse delene, låtskrivingen er mer enn habil, og Eivør gjør sitt her og der. Resultatet er strålende! Det er vanskelig å plukke ut en enkelt låt, og det spørs vel om jeg anbefaler det til hvem som helst, men du kan jo høre på åpningslåta Evst, og se om du liker det. Hvis ja så vil du like resten, hvis nei så skal du få slippe.



MGMT - MGMT
Jeg synes nesten litt synd på managerne til MGMT, som bare håvet inn grunkene i de gode, gamle Kids-dagene, og som nå sitter og gang på gang mottar nytt «and no fucks were given that day»-materiale. De bryr seg virkelig ikke om hva noen som helst synes om dem. Det er lite å kjenne igjen fra de tidlige dagene, men fortsettelsen fra 2010s utmerkede Congratulations er tydelig. De prøver egentlig ikke på noe spesielt, de bare indulger. Tidvis er det kjedelig og tidvis er det uforglemmelig. Det er egentlig bare eksperimentelt, de bare prøver seg fram, men som helhet er det faktisk et skikkelig spennende eksperiment. Eksempelvis lar jeg meg begeistre av monotone, suggerende Mystery Disease. Melodien er godt druknet i sonikken, soloen som starter på 2:15 er temmelig half-arsed, og jeg elsker hvordan de bare dekonstruerer riffet mer og mer. Siste gangen får vi ikke en gang høre det. Disse gutta holder igjen. Heller enn å gi oss det vi vil ha bare impliserer de det. De vet hva de driver med.

Local Natives - Hummingbird
Local Natives lager nokså rett-fram musikk, i alle fall i forhold til de andre to i dag. Her hører du gitarer, trommer, en fin sangstemme, og litt piano. Ikke stort mer. Sjangeren er hyggelig indierock, i nabolaget til Band of Horses og den gjengen. Så ja, pust lettet ut (eller mist interessen!). Hummingbird scorer store sentimentalitetspoeng, sangene er så gjenkjennelige og så vakre at frysninger er totalt uunngåelig. Det er nok uptempo og trommer til at plata holder deg våken, men det er de hjertefølte balladene som dominerer. Mens jeg vanligvis holder meg altfor god for slike standardsjangre, blir jeg veldig imponert av de som klarer å trø såpass velkjente stier og være bedre enn alle de andre som driver med det. Band of Horses syntes jeg sjelden nådde de samme toppene som Local Natives gjør på nesten alle sporene her. For en god smakebit, hør Colombia.

Monday, December 2, 2013

Lansering av Thomas' julekalender 2013!

Hei og velkommen! I år tenkte jeg å kjøre min tradisjonelle topp 10-albumliste som julekalender, altså at jeg poster én anmeldelse om gangen opp mot julaften. («Men, det skal jo være 24 luker i en julekalender, og en topp 10-albumliste inneholder nødvendigvis bare 10 innlegg,» innvender du kanskje umiddelbart? Vel, joa, men what with eksamenstid og alt annet man skal få gjort de siste dagene i Trondheim for denne gang, tror jeg å få til 10 anmeldelser på 24 dager er sånn cirka akkurat det jeg har kapasitet til.) (Å ja, ikke tro jeg hadde glemt at jeg var inni en parentes.)

En selvfølgelig ulempe med denne fremgangsmåten er at de minst spektakulære platene kommer i starten, så jeg mister kanskje noen av lasset på veien, men som alle som har et halvt bein i musikkverden vet, har 2013 brakt med seg noen virkelige høydarer av noen album, som absolutt er verdt å vente på! I tillegg tenker jeg å åpne ballet med noen som nesten kom med på lista. Og da tar jeg gjerne et par-tre i slengen. De fortjener hederlig omtale, men det blir med at jeg nevner dem kort, tror jeg, og i ingen spesiell rekkefølge. Honorable mentions, som det mer presist kan kalles.

Så uten noe mer om og men – dagens to honorable mentions:

Jared Evan & Statik Selektah – Boom Bap & Blues
Soul, hip-hop og RnB i skjønn forening. Stilsikkert, fengende og elegant trør de på litt nye stier, og det er årntli digg å høre på. Den ene sangen er like god som den neste, det er en skikkelig gjennomført og helstøpt plate. Sang 10 og 11 kunne like godt stått som sang 1 og 2, og du nikker anerkjennende hele veien gjennom. Skal jeg likevel trekke frem en sang til de som bare skal høre én, må det bli UmaThurman.


Atoms for Peace - Amok
Sideprosjektet Radioheads Thom Yorke, en aldri så liten supergruppe med blant andre Flea fra Red Hot Chili Peppers som leker seg på bass. Det er stort sett fin Thom Yorke-sang over heftig slangende rytmer. En Thom Yorke-plate som faller utenfor Topp 10-en min? Det er jo litt sprøtt. Atoms for Peace er sinnsykt bra live, og mens plata muuuligens ikke er alt den hadde potensiale til, er den likevel flott. Et fint spor er Before Your Very Eyes, hvis video også er fet.

Snart følger flere runners-up, og så braker det løs med topp 10. Da følger også mer omfattende omtaler. Heng med!