7. Wintergatan - Wintergatan

Og der var eksamen over! Det gjorde vondt, men jeg kom meg helskinnet ut på andre siden. I tillegg har jeg forlatt Trondheim for denne gang og er nå innom hjem kjære hjem i jula, før det bærer ut på fire måneders backpacking! Åfysøren. Men det var kjempeherlig å komme hjem til mams og paps og farmor i dag, og i morgen kommer søs også hjem, det skal jammenmeg bli stas. Men nok om det, nå skal vi se om ikke jeg får kommet meg gjennom denne topp 10-lista før det blir jul, nå som ikke all ekstrakurrikulær skriving etterfølges av dårlig prokrastineringssamvittighet.

Dagens luke tar oss over grensen til söta bror, akkurat som en skikkelig harrytur til Storlien, eller Strömstad, for dere som bor i den trakten av landet. Men luka er slett ikke harry, den er tvert imot skikkelig indie og kul, selv om den involverer trekkspill (plx les videre!). Damer og herrer, la meg få presentere Wintergatan.

Wintergatan er et poporkester bestående av en gjeng som virkelig, virkelig liker å lage musikk. Låtene er helt instrumentale, men de føles som popsanger siden de er så sykt fengende og bobler over av energi. Det gjør meg oppriktig glad med folk som viser så mye musikkglede. Jeg så dem live i høst, og de var helt på Jaga Jazzist-nivå (som er skyhøyt). De spilte cirka femten instrumenter hver, mange av dem hjemmelagde, og de spilte dem forbasket bra. Stemningen, samspillet og kjemien på scenen og med publikum var også herlig. Nå blir jeg gjennomglad av å høre på plata, både fordi den vekker gode minner, og fordi jeg vet hvor mye hjerte og sjel de som står bak har lagt ned i den.

Litt om musikken, kanskje? Vel, sett på åpningslåta "Sommarfågel", så tar vi det derfra. Det starter med et riff på en hjemmelaget (helt fra bunnen av) spilledåse. Beaten bygger seg opp, trøkket kommer etter et halvt minutt, og etter minuttet har gått er det god stemning: elskbar bounce-rytme, nydelige kontrapunktende melodier, og du skjønner hva plata går i. Tror du. Jeg spoilet det litt i stad, men ved 1:21 introduserer frontmann Martin Molin trekkspillet sitt triumferende. Trekkspill har aldri blitt spilt med mer swag, ikke en gang i Kaizers. Resten av bandet lar ham ikke henge - fra det punktet ut er "Sommarfågel" en udiskutabel triumf, en fest av en låt. Jeg har knapt ord. Hvilken start på plata, hvilken maktdemonstrasjon av musikkglede over høstgrå Trondheimsdager, av entusiasme og glede og ungdommelig fyrverkeri over alder og apati.

Det tones hakket ned for de kommende låtene, men på godt mer enn på vondt, for ti Sommarfåglar kunne blitt i meste laget. Det er en gjennomført behagelig plate, helhetlig knallsterk. Det theremin-, harpe- og trekkspill-dominerte andresporet "The Rocket" er en fortryllende dag i Paris langs Seinens nostalgiske bredder. (Hvor kom den assosiasjonen fra? Her er det baguetter, helt utvilsomt.) På "Valentine" er vi tross skrivemaskinkomp (!) igjen i det aktuelle århundret, takket være heftig basslinje og Bodega-synkopert synth. Den gjør seg fantastisk på dansegulvet. Andre ganger er de ikke redde for å pøse på med elementer mer kjent fra grandios stadionrock. Og det er nettopp denne lekenheten og "har du lyst har du lov"-innstillingen som gjør Wintergatan så sykt elskbar.

Er dette en litt schizofren anmeldelse? Kanskje jeg skal slutte å ta dem sang for sang, for det ville bare eskalert. Det denne gjengen gjør er at de spiller akkurat den musikken de elsker, for det er ingen andre som gjør det. Det var et gapende hull i musikkhimmelen, en ledig nisje, det var musikk som trengte å lages, og Wintergatan lagde den. Jeg mener, hør bare på "Vestanberg". Hvor var den hele livet ditt? Jeg slipper ikke unna uten å ha spesialnevnt "Starmachine2000". En lysbildefremviser er det som komper her, å fy søren så fett. Spilledåse-riffet er av en annen verden (videospillverden). Til andre "verset" overtar en melodika og briefende trommis, på tredje er det klokkespill og fuzzbass, og outrosoloen leveres av det fantastiske instrumentet på bildet over. Sangen er en perfekt oppbygd demonstrasjon av hvor mye gøy det går an å ha det med ett herlig riff, bare du har nok instrumenter. Det blir aldri påtatt eller karikert, man vil bare ha mer.

Og det får man. Den 14 minutter lange sistelåta "Paradis" varierer fra vidunderlig vakre partier, til galaktisk storslåtte strekk som bare varer og varer, til en fråtsende, indulgently spektakulær konklusjon. Jeg kan ikke annet enn å anbefale Wintergatan på det glovarmeste.

Beste spor: Sommarfågel, Paradis, Valentine.