Var dette en dårlig salgspitch? Høres det ikke særlig fristende ut? Vel, positive assosiasjoner her er kanskje Lou Reed og Neil Young. Bandet er både dyktig, velpolert og kreativt, og skaper både groove, flyt og driv nok til å holde sanger gående i minutt etter minutt. Til tross for at sangene beveger seg sakte avgårde, går de ikke nødvendigvis sakte. De fleste låtene holder en respektabel bpm. Groovene er såpass forskjellige at plata fremstår som veldig heterogen, og bandet er mannssterkt og legger mange lag på sangene, så det foregår alltid mye som er verdt å høre på. Og Vile er absolutt en god låtskriver. Wakin on a pretty daze er hans femte album som soloartist. Dette er modent, bunnsolid håndverk. Sangene er ikke lange fordi Vile slurver med selvfilteret og lavmælte fordi han ikke kan synge - de er lange fordi hvis de hadde vært det minste kortere ville de mistet noe. Alt som gjøres er gjort med kløkt, stil og finesse. For eksempel vet musikeren Vile at å holde igjen og stoppe med to "Wooh!" etter det første refrenget på kule "Shame chamber" beholder spenning gjennom sangen og gir ekstra forløsning når resten av dem kommer etter det neste refrenget. Etter 5:15 på "Wakin on a pretty day" får vi introdusert et nytt riff for første gang, som bare forvarsler det som skal komme siden. Først vender det umerkelig tilbake til grooven fra resten av låta, men så braker riffet løs igjen etter 7:05, denne gangen familiært, og følger sangen resten av veien ut. Det er en perfekt utført liten touch. Codaen er for øvrig en aldeles nydelig jam.
Og jeg setter egentlig skikkelig pris på budskapet i tekstene og albumet som helhet her. Glorifiseringen av "taperen" minner om Tame Impalas Lonerism fra i fjor. Det handler det om å lytte til seg selv, akseptere det kaotiske som skjer rundt en og sette fokus på det en selv trenger for å få fred, en slags jakt etter sitt eget lille nirvana. Tekstene synergiserer med musikken, de bygger på hverandre og understreker hverandre på en flott måte, og man biter seg merke i tekstene enten man prøver eller ei. Åpningslåta "Wakin on a pretty day" er en eneste lang hyllest til livet og måten Vile velger å leve det på. Og vet du hva, du skal få lov til å synge om latskap, "I'm living low, low, low", når du bruker ord som "living low, lackadaisically so".
Spesielt i den nydelige, trommefrie balladen "Too hard" står teksten i fokus, rettet mot Viles datter. Det er en rørende sang, hvor Vile famlende prøver å viderebringe litt av sin usikre livsvisdom til datteren. Det åtte minutter lange sporet er helt klart et av høydepunktene på plata for min del. Og måten den avløses av "Shame chamber", som puster nytt liv i plata for siste tredjedel, er strålende. Der synger han selvfornedrende "How can I even look myself in the mirror / But then again, why would I?" Sangen er et annet høydepunkt, en skikkelig slacker-anthem, hvis det finnes, med hooken "It's just another day in the shame chamber / living life to the lowest power / feeling bad in the best way a man can". Halvfuzzede "Airbud" lyder også utmerket. Den ti minutter lange avslutningen "Goldtone" har en smått genial tease-akkordprogresjon. "Girl called Alex" er kanskje den aller finest instrumenterte av dem, hvor de briljerer med subtile dynamikkforskjeller på fingerspitzgefühl. (Lydveggen som bygger seg opp rundt 1:30 og deretter tones ned igjen er et herlig eksempel.)
Jeg merker at jeg skriver denne anmeldelsen litt som plata (som surrer i bakgrunnen) oppfordrer meg til, både i setningsoppbygning, flyt og tone. Den ble litt lang, det er ikke en overdrevent entusiastisk anmeldelse nei, for det er ikke en veldig entusiastisk plate. Men hey - jeg liker plata kjempegodt, og det tror jeg du også vil gjøre. For den er aldeles nydelig. Den er et perfekt lydteppe for eksamenslesing tør jeg påstå. Og blir du ekstra filosofisk av deg kan du jo lete etter den bitre undertonen i plata. Men jeg finner den ikke, og jeg tror ikke Vile selv ser den heller.
Beste spor: Wakin on a pretty day, Shame chamber, Too hard.
No comments:
Post a Comment