8. Muse - Drones

Muse er best når de gønner på med alt, ikke sparer på noenting, og det gjør de stort sett hele tida. Det er derfor jeg liker dem. Drones er et konseptalbum med stor k, og handler om et dystopisk samfunn kontrollert av et totilært militærregime, som kriger med droner og roboter og som hjernevasker soldatene til å begå barbariske gjerninger uten spørsmål. Og er det én ting Muse kan, så er det å synge om slikt (jf. "Uprising", "Apocalypse please", "Supremacy", "Knights of Cydonia", etc. etc.).

Jada, vi skjønner hva det går i.

Muse gjør ingenting nytt på Drones (under dekke av å "gå tilbake til røttene"). Noen er kanskje glade for dette, da, det var jo en del som syntes at The 2nd Law ble litt for eksperimentelt (det er fortsatt ikke så veldig eksperimentelt, altså). Drones består derimot for det meste av ren, hardbarka rock, som passer best inn i Origin of Symmetry eller Absolution sine lydbilder. Ellers kan du trekke assosiasjoner til både AC/DC, Deep Purple, Queen og slike morsomme navn her.

Dette høres i grunn fryktelig kjedelig og forutsigbart ut, i alle fall når du kombinerer det med det totalt forutsigbare krigskonseptet. Men er du i humør for bra rock, er Drones et skikkelig fyrverkeri. Nå følger noen drøye påstander. Spør du meg er rekken av låter "Dead inside" - "Drill sergeant"+"Psycho" - "Mercy" - "Reavers" - "The handler" - "JFK"+"Defector" - "Revolt" noe av det aller beste Muse har levert, noen gang. "Mercy" er den beste stadionpoplåten de har laget siden "Starlight". Mektige og ekspansive "Reapers" sier jeg uten å nøle er deres beste tungrockelåt siden "Stockholm syndrome". Også "Defector" og "The handler" er i samme absolutte Muse-toppsjikt. Når vi kommer til "Revolt" begynner det kanskje å bli litt mye samme tralten, men den gjør seg steinbra som musikkvideoakkompagnert single. Derimot er den sentimentale avslutningen med "Aftermath" og "The globalist" nokså lame greier, og du kan godt skru av plata på dette tidspunktet uten at det gjør noe for meg. Men dette har jeg tatt med i beregningen i den nåværende, noe ned-dratte plasseringen på lista. Innimellom sklir de også litt for inn i forglemmelig Muse-autopilot, som på bridgen i "The handler" (selv om overgangen tilbake til riffet er kanonbra). Førstesingel "Psycho" er en gammel kjenning hvis hovedtema har figurert og blitt utviklet på konserter siden OoS-dagene, og det er ganske stort å endelig få høre det i full versjon - men sangen er faktisk hakket mindre fokusert og effektiv enn de andre vinnerne her, synes jeg.




Matt Bellamy synger fortsatt som en gud (3:15 på "Dead inside"... wow) (fortsatt schmortsatt... han er faktisk bare 37), og vi vet jo at han neimen ikke er ille på gitar heller, hvilket bekreftes på "Reapers". Den improviserte soloen høres litt skrantende ut til å begynne med, men bassen til Chris Wolstenholme i bakgrunnen er dødskul, og når de to begynner å samspille (3:08-3:18) blir det så til de grader bra! Refrenget akkompagneres av spooky, samplet elektro-koring, hvilket funker sykt mye bedre enn standard fotballstadionkoring som de visstnok opprinnelig hadde tenkt å ha med (à la "Uprising"). Åpningslåta "Dead inside" er bassdrevet og suggerende tøff. "Defector" har nok et fantastisk bra hovedriff, deilig bridge-riff, og refrenget med den merkelig dynamikken er knallbra. På dette tidspunktet halvseint i plata er seiersrekka så overbevisende sterk at det virker som Muse har truffet på en gullåre og ikke klarer å slutte å begeistre!

Tekstene skal jeg ikke si noe om annet enn det som var nevnt innledningsvis. Det er ingen stor poesi her, for å si det sånn. Du må ta det for det det er; Drones - The Musical. De får historien fortalt (bortsett fra delen om at jeg-personen visstnok er ei dame, ved navn Mary), og Bellamy virker jo å digge det (han synger ting som "I'm just a påååwn-uh" og noen veldig ektefølte "yeah!").

Så ja, legg fordommer til side og la deg begeistre av (de første to tredjedeler av) Drones, for det er mye virkelig bra her. Som en YouTube-kommentar på "Reapers"-videoen sier, 'This song is the biggest "fuck you" to all the Drones haters xD'

Beste spor: "Reapers", "Mercy", "Defector"

9. Thåström - Den morronen

Mye stil, lite annet på coveret. Litt som musikken.

Punkrocker på 80-tallet og suksessrik soloartist siden; Joakim Thåström har tydeligvis vært en av Sveriges mest prominente musikere i mer enn 30 år. Jeg, derimot, hadde aldri hørt om ham før en gang i vinter, da min far entusiastisk tipset meg om denne godbiten av ei plate. Den Morronen er mørk, industriell skramlerock, stappfull av lyder og stemninger av typen som høres ut som det kan kalles "blues noir" eller noe sånt. Thåströms raspete men fortsatt imponerende stemme leder oss fra ett regntungt Stockholmsk gatehjørne til det neste. Alt foregår selvsagt sent på kvelden og med en fem-seks whiskys innabords.

Det hele er så ekstremt stilfullt gjort. Jeg elsker den fullstendig rendyrkede skramle-stilen som bærer lytteren med seg inn i den dystre Stockholmsnatten. Sounden er rendyrket fra stilen han har kjørt på sine to foregående soloalbum, med de stemningsfulle strykerne og de kule men ikke lenger overraskende hammer-mot-ambolt-slagene overalt. Thåströms bidrag i det hele er den gripende stemmen (Nick Cave à la Push the Sky Away springs to mind), og hans dystre, livstyngede tekster, som overraskende ofte likevel har noe håpefullt og energisk i seg. Han referer mye til obskure polske poeter, mest fordi det høres kult ut tror jeg, men det gjør seg bra. Flotte vendinger som "Kyss mig som en varm vind / Kyss mig hundra meter upp i luften / Kyss mig som Hermine kysste Harry / Kyss mig så at nånting kan bli guld igjen" gjør at man sperrer opp ører og øyne. Videre i samme nydelige sang ("Ned mot terminalen") beskriver han forresten barens stengetid med at "Flugorna börjar mer och mer se ut som rymdskepp". Ellers er det den introverte einstøingen han formidler finest, og den nattlige vandringen i "Långsamt genom" (stan) er en av platas beste stunder.  "Det står et nytt hotell och blänker och lyser / Men jag ska inte in".

Til tross for det rigid gjennomførte lydkonseptet, er det fin variasjon på plata. Thåström veksler mellom rolige, ettertenksomme viser og de storslåtte, intense låtene som bygger seg opp til svære klimaks. Begge deler utføres mesterlig, men kanskje spesielt oppsiktsvekkende er de storslåtte låtene. "Slickar i mig det sista", "Den morronen", og spesielt "Alltid va på väg", ruller over deg som svære, nådeløse maskiner. Sistnevnte har forresten en intro som minner påfallende mye om Kaizers Orchestras "Tumor i ditt hjerte", uten at dét utgjør mer enn en kuriositet.

Steinbra produksjon, maleriske tekster og en hørverdig stemme gjør at Thåströms verden suger deg inn. Det er kanskje unødvendig å si, men plata egner seg selvsagt aller best til å ha på øret mens du går rundt i byen en sein regnfull kveld.

Beste spor: "Ned mot terminalen", "Alltid va på väg", "Långsamt genom".

10. Father John Misty - I Love You, Honeybear

Ord blir fattige. Jeg liker ugla med alle øynene.

Father John Misty er pseudonymet til Josh Tillman, tidligere Fleet Fox og ironisk über-hipster som går rundt med solbriller, skjegg og artige klær, og som sikkert leser filosofi mens han tar narkotika og føler seg mye kulere enn alle de andre. Han glemmer familie og venner og behandler damer som bruk-og-kast-varen han mener de er, og glemmer i det hele tatt og føle noe. Hvem sa du, Misty? Tillman? Det er litt uklart. Kanskje det var lettere å skrive om seg selv når man kalte figuren for Father John Misty, som om det var noen andre. Vel, nå er imidlertid alt endret, for Tillman har møtt drømmedama Emma og giftet seg og laget et nydelig, ektefølt, hjertevarmt album, med det sukkersøte men fullstendig passende tittelen I Love You, Honeybear. Jeg oppdaget det ikke før nå da jeg satt og jobbet med innlegget, men på det klæsj-fargede coveret ses jo jesusbarnet Tillman trygg i armene til helgenen jomfru Emma mens alskens djevelske skapninger lusker, snerrer og frister i omgivelsene.

2 kewl 4 skewl

Sjangeren er singer-songwriter. Låtene er fine og maksimalistisk instrumenterte med strykere og messingblåsere og godt med korister bak den akustiske gitaren. Men det er ikke hverken melodiene eller sounden som gjør dette albumet vakkert. Det vakre ligger i hvor sukkersøtt selvutleverende Tillman er her. Utover de mange sangene som er direkte kjærlighetssanger til Emma, synger Tillman om Misty-livet fra før det skjebnesvangre møtet, og hvordan han selv har endret seg siden, med ekster som i typisk Tillman-stil er på en gang finurlige og tankestrøm-pregede. Jeg får en følelse av Scrooge fra Charles Dickens' "En julefortelling", hvor Emma er spøkelsene som til slutt får ham til å oppdage den rette vei. I "The ideal husband" er han illsint på sitt gamle, ironiske, følelsesløse seg. Tillman har sagt at sangen er så personlig at den er vanskelig for ham å fremføre, og det høres. Det er nesten vondt å være vitne til et såpass sårt øyeblikk, men låta er en av de beste på albumet. "The night Josh Tillman came to our apt." er en morsom sang om en håpløs scene fra pre-Emma-dagene, og vi får inntrykk av at historien er bare en blant drøssevis.

Denne nye Tillman hadde kanskje vært en litt kjedelig type, dårligere egnet som tekstmateriale til popmusikk enn Father Johns eskapader, men heldigvis bruker den klokere Tillman sitt nye perspektiv på litt utmerket samfunnskritikk. "True affection" handler om isolasjon og kommunikasjonssvikt i det påloggede samfunnet, og skiller seg ut på albumet med sitt halvelektroniske, Postal Service-aktige lydbilde. "Holy shit" skrev han visstnok på bryllupsdagen sin, og her ramser han opp alskens paradokser vi møter på, eller som folk vil vi skal møte på, i jakten på det gode liv, og "drit i"-konklusjonen blir på mange måter en lykkelig slutt. "Bored in the USA" er albumets førstesingle og roligste sang, uten at det ligger noen motsigelse der. Det er en knallhard tirade om håpløsheten som preger middelklasse-USA, og de mollstemte pianotonene treffer smertefullt når han synger "Now I've got all morning to obsessively accrue / a small nation of meaningful objects, and they've got to represent me to". Hva funskjonen til den groteske lattermaskinen på andre vers er vil nok variere fra lytter til lytter. For meg minner den om de rike som ondskapsfullt gnir seg i hendene over hamsterhjulet de har greid å sende massene inn i.

I sum er I Love You, Honeybear et sjarmerende, ettertenksomt og minneverdig album. Takket være Tillmans fargerike tekster og overbevisende levering klarer vi å føle historien han forteller.

Beste spor: "Holy shit", "The ideal husband", "Chateau lobby #4 (in C for two virgins)", "Bored in the USA". (Om du setter på hele plata, merk at spor 8, 9 og 10 listes her!)

Årets nesten-beste #2

Som dere ser kommer jeg med noen innvendinger mot platene her i nesten-beste-seksjonen, men det er virkelig mye snadder her også. For et år det har vært, musikkmessig. Menneske fryd deg.

Stilig nok, litt hjemmelaga. Litt som plata.

Baio - The Names

Det er alltid litt rart å anbefale sommerplater midt på vinteren, og dette er i aller høyeste grad ei sommerplate. Men jeg anbefaler den læll. Chris Baio, bassist i nerderocker-bandet Vampire Weekend, har brukt fritida si fra dagjobben godt. Med barnslig glede og nysgjerrighet har han utforsket elektronikasjangeren, og resultatet er et herlig annerledes og dansbart album, et friskt pust i den ellers så mørke og gjerne gjennomperfeksjonerte sjangeren. Beatsene er glade og stort sett enkle, og han synger vel middels bra, med han gjør det med såpass mye glimt i øyet at resultatet er alltid fornøyelig. Er det noe som låter litt kleint, ja, så sampler vi det opp seks ganger (som "I can do IT it it it" på det nydelige tittelsporet). Sangene, der det er tekst, handler enten om kjærlighet eller usikkerhet, tvil, følelsen av å være litt bortkommen. Det er litt xkcd-fint.

Mest iørefallende er vel "Sister of pearl", men mange av de mer bortgjemte, anonyme låtene åpner seg flott opp ved gjentatte spillinger, og plata står seg bra som helhet. Midtpunktet "All the idiots" er den eneste rene instrumentalen her, og bruker nesten tre minutter på å dra frem trumfkortet sitt. Vi storkoser oss hele resten av den sju minutter lange låta, til den glir over i søte "Matter". Også "Endless rhythm" er god stemning. Til tross for den litt hjemmelaga følelsen er viser dette verket frem god musikalsk kompetanse og teft, så vel som rause doser varme, kreativitet og utforskerglede. En fin overraskelse.

Beste spor: "Sister of pearl", "The names"

Hey it's me. Stilig, men intetsigende. Også litt som plata.

The Weeknd - Beauty Behind The Madness

Helt siden han debuterte i 2010 bare 20 år gammel med de hjemmesnekrede miksteipene som skulle bli til det forbløffende trippelalbumet Trilogy, har det vært liten tvil om at Abel Tesfaye innehar et latterlig stort musikalsk talent. Selv om major label-debuten Kiss Land (2012) var dørgende kjedelig, føles den kommersielle triumfen med Beauty Behind The Madness helt naturlig og forventet. Bare gjennom å bygge et varemerke av rastahåret sitt og gradvis la flere og flere bli imponert av Trilogy, er The Weeknd ingen underdog lenger i 2015, men en etablert popstjerne i øverste divasjikt. Når han fremfører årets beste single "Can't feel my face" med flammeshow (video unavailable) føles det ikke som et gjennombrudd; han er så stjerne og synger så bra at suksessen virker like selvsagt som skrikende jenter på en Bieber-konsert.

Albumet låter fantastisk hipt og kult (på en bra måte), og inneholder en lang rekke svære hits. Tesfaye har en utrolig sterk R'n'B-vokal. Det som trekker ned er faktisk de fryktelig ensformige tekstene. Det er ikke det jeg setter i fokus oftest, men på ei plate med hele 14 spor blir man fort lei av de samme destruktive tekstene om festing og dop og damer. Musikalsk er det fin variasjon på plata, men tekstene gjør at det likevel høres ut som den samme sangen om og om igjen. Til tross for den deilige sounden og jevnt høye kvaliteten på sangene (hele 12 av 14 har vært inne på topp 40 i USA!) blir plata dessverre mye mindre enn summen av delene. Den er perfekt bakgrunnsmusikk på fest, men faktisk direkte dårlig til konsentrert lytting, og derfor trekkes faktisk denne ellers imponerende samlingen låter ut av topplista. Likevel, har du ikke hørt det må det for all del høres, for dette må vel være den definitive lyden av 2015, og dét er ikke noe å være skuffet over! For igjen, musikken er steinbra. Vi snakker Michael Jackson-bra. Se opp for The Weeknd fremover.

Beste spor: "Can't feel my face", "Often", "Prisoner"

Björk har alltid hatt kule albumcover, og dette er intet unntak!

Björk - Vulnicura

Om du tror jeg setter Björks nyeste her bare av gammel vane, tro om igjen. Aller først: "Stonemilker" er Björks fineste låt siden klassiske "Joga" fra Homogenic (2000), og den ligner ikke så rent lite. Og ti minutter lange "Black lake" er kanskje den beste kunsten hun har laget i hele karrieren. HØR DEN. FLERE GANGER. Da var dét sagt. 

Vulnicura er et pur rent konseptalbum, og skildrer tiden før, under og etter bruddet med ektemannen Matthew Barney. Sangene har undertitler som strekker seg fra "9 months before" til "11 months after". Albumet består utelukkende av lag på lag med Björks stemme, lag på lag med strykere som hun satt og terapi-arrangerte etter bruddet, og beats signert den unge, gal-geniale produsenten Arca (som introduserte seg for verden med fingeravtrykket sitt på Kanye Wests Yeezus). Det er et vågalt grep å overlate verket sitt Arcas hender. Kanye lyktes; gjør Björk det samme? Ja. Er det litt vanskelig å henge med utover de to ovenfornevnte høydepunktene? Ja. Plata stryker deg på ingen måte medhårs. Men altså, med rett innstilling går det. I små doser blir jeg sykt stoket av Arcas Mutant, men jeg har ikke hatt tålmodigheten til å vurdere den og ta den med her. Til gjengjeld får han plenty eksponering gjennom Vulnicura, som nesten føles som en Arca-plate med litt Björk-awesomeness med på kjøpet. Hvis du greier å se den spooky elektroglitchingen som spennende heller enn irriterende, er Vulnicura som helhet en triumf. 

Litt om "Black lake", bare. Björk skildrer bunnløs fortvilelse, tilsynelatende uhelbredelig hjertesorg og endeløs smerte på en måte jeg aldri har hørt maken til før, og på en måte jeg ikke trodde hun hadde i seg. Mellom korte, hulkede vers av typen "My heart is enormous lake /  Black with poison / I am blind / Drowning in this ocean" kommer det faktiske bunnløse dyp, i form av dronende pauser som varer lenger enn selve versene. Effekten er helt ekstremt sterk. Den forsterker teksten du nettopp hørte, du kjenner smerten. Låta er et karrierehøydepunkt både for Björk og Arca. Strykerne og rytmene bygger opp låta mesterlig, hver eneste drone er villere enn den forrige. For en sang. 

Ellers: "Quicksand" og "Notget" er maks sære og funker faktisk skikkelig bra. Her forsterkes Björks vokal og strykere av Arcas elektro-galskap. "Family" og "Mouth mantra" er intense og sære, men blir i overkant dissonante for de fleste lyttere. "Lionsong" og "Atom dance" later kanskje som de er pop-hørbare, men de er egentlig ikke det i det hele tatt. Som helhet funker likevel plata, på grunn av de voldsomme følelsene i sving. Selv de minst hørbare strekkene bidrar til å hamre inn historien. Kjærligheten, fortvilelsen, smerten, såret, datteren, sinnet, bedringen. "Moments of clarity are so rare / I better document this" synger hun på "Stonemilker". Og det er jeg glad hun gjorde.

Beste spor: "Black lake", "Stonemilker".

Årets nesten-beste

Da starter vi, folkens! Er dere klare for noen av årets beste plater? Si jaaa!

Ingenting å si på den grafiske profilen.
Fine variasjoner på singel-coverne.

Jamie XX - In Colour

In Colour er den lenge etterlengtede solodebuten til the xx-produsenten innfrir og oppsummerer fint første del av karrieren til en av vår tids mest ikoniske elektronikaartister. Jamie XX lykkes med det meste han prøver seg på her, men han tar da heller ikke så mange sjanser som man kunne håpe. Det er litt status quo. Sangene har blitt til over en periode på flere år, men noen av dem føles som de har sittet på hylla litt for lenge. Elektronikaverden beveger seg fort, og det som virket riktig så banebrytende da det ble påbegynt er nå ikke stort mer enn grei-fint. Som helhet føles plata rett og slett litt for seint ute, litt dårlig timet; den introduserer ikke noe nytt og har ikke helt den samme slagkraften som jeg tror den ville hatt for 1-2 år siden.

For all del, det er ei vakker plate, om ikke årets beste elektronikaalbum så i alle fall et av de flotteste. Flere av enkeltlåtene er helt himmelske, og albumet flyter også godt. Det var på høy tid med et soloalbum på CVen til Jamie XX, og denne er i så måte akkurat det vi trengte. Her er bare den steeldrum-glade, beats-kyndige, Romy-backende Jamie XX, og han er veldig, veldig verdt å høre på.

Hør hvis du ikke har hørt før: Loud places, Seesaw.

Univers og sånn på coveret er jo fint.
Litt intetsigende, men liker den håndskrevne teksten.

Susanne Sundfør - Ten Love Songs

Hva skjer, er selveste Susanne Sundfør degradert til nest-best-lista? Slapp av, vi snakker tross alt en 11.-15. plass her, og det står det jo absolutt respekt av. Med Ten Love Songs tar Sundfør seg godt til rette i power-popens verden. Og fy søren, på godt over halvparten av de ti forsøkene her lykkes hun til det fulle. Susanne Sundfør har hatt en ekstremt imponerende musikalsk utvikling. Etter sjumilssteget fra debutalbumet til The Brothels mørke verden fulgte et nytt sjumilssteg derfra til kunstpop-mesterverket The Silicone Veil. Og sånn sett er det smått utrolig at Ten Love Songs representerer enda et nytt spennede steg fremover. Mer "kommerst", joda, men det er fortsatt både musikalsk spennende og vokalmessig overlegent. Og bevares, jeg unner henne litt allmenn popularitet og radiohits nå. 

Første halvdel er så bra at den tar pusten fra deg. Fra den monumentale åpningslåten "Darlings" til cembalo-outroen etter EDM-flørten "Kamikaze" er det ikke et eneste feilsteg. Overgangen fra pulserende "Accelerate" til den velkjente førstesingelen "Fade away" er bare urettferdig bra. Andre halvdel er derimot litt ujevn, og trekker plata akkurat ned fra topp 10. "Delirious" er knallbra, men det altfor lange mellomspillet på "Memorial" og den ABBA-glatte fade-outen på "Slowly" burde vært kuttet. "Trust me" blir bare nesten magisk, og avslutteren "Insects" skjønner jeg meg ikke helt på. Men ja, bortsett fra det, full pott!

Hør hvis du ikke har hørt før: Fade Away, Kamikaze.

Adjektivet jeg leter etter her er vel "grell"! Det hadde
kanskje vært bedre hvis halvparten av elementene var kuttet.

Mew - +- (pluss minus)

Dette er den første Mew-plata jeg har hørt mye på, overraskende nok. Overraskende kanskje at jeg ikke har gjort det før, da indie-progrock på stadion-skala burde være midt i blinken for meg, og overraskende kanskje at jeg gjør det først for akkurat denne, når mange vil tro at de har sine beste dager bak seg. Er Mew virkelig like verdt å høre på fortsatt, nå som medlemmene nærmer seg 40, og kan albumet måle seg med deres tidligere prestasjoner? Vel, som sagt har jeg ikke hørt noe særlig på de eldre platene, men fra en som er totalt hekta på "The zookeeper's boy" og nylig oppdaget fantastiske "Comforting sounds", syns jeg fortsatt +- (teit navn) er det beste de har gjort.

Albumet er i overkant mye å ta inn på en gang, men hadde nok gjort seg strålende på en LP, både lydmessig og med tanke på pustepausen man får i midten. Spor 6-10 er nydelige alene, låtene klarer alle å være både storslåtte som Mew skal være, originale og proggete som vi musikknerder liker, og fengende som slik musikk må være for at det skal være digg å høre på. Spesielt er "Interview the girls" og sistelåta "Cross the river on your own" gode bevis på at dagens Mew er fullt på høyde med den kritikerroste 10 år eldre utgaven. Første halvdel er litt mer variert, med noen veldig gode singler og noen av Mews enkleste, mest poppa låter, men også med noen litt mer retningsløse låter midtveis. 

Men alt i alt altså, +- er en hel time med overveldende imponerende arbeid og overraskende mye musikkglede fra de mesterlige danskene.

Hør hvis du ikke har hørt før: Satellites, Interview the girls.

Hello

Hello,
It's me,
I was wondering if after this whole year you'd like to read
when I go over everything
I'm at NTNU thinking bout the year and how it's been

Ja hallo ja, da var det desember igjen! Tid for adventskalender, som jo har blitt en fin liten tradisjon her i gården. Årets ti beste album, spredt ut på anmeldelser opp mot jul, gjerne med noen hederlige omtaler før den tid. Før vi kommer så langt tenkte jeg å benytte denne gjenoppstartsposten her til å si litt om årets musikkbegivenhet - som selvsagt må bli slippet av Adeles store comebacklåt, "Hello".

Ja, hva kan man si. Tidenes comeback? Hvordan er det mulig å være så definitiv, så sikker, så sterk, så overlegent mye bedre enn alle andre? Ikke spør meg hvilke YouTube-rekorder videoen har slått, spørsmålet er vel heller hvilke den ikke har slått. Ja, den er cheesy. Ja, akkordene er standard. Sangen sier ingenting nytt, den er forutsigbar og følger en velprøvd vinneroppskrift. Men hello da, ta deg en bolle din kyniske kritikerbedreviter. Med "Hello" skytes Adele opp i superstjernehimmelen, det aller øverste sjiktet. Dette er ikke tenåringstalentet som sang "Chasing Pavements", Sia-en som sang "Someone like you", Amy Winehousen som sang "Rolling in the deep" eller Sam Smith-en som sang "Skyfall". Det sjiktet vi snakker om her er Céline Dion med "My heart will go on", og Whitney Houston med "I will always love you" (sangene er ikke helt tilfeldig valgt). Det eneste som mangler er en modulasjon, liksom. Det er for tidlig å si noe om "Hello"s single-performance, men når man ser hvordan tidligere pre-Hello Adele-hits gjør det lenger ned på den lista, kan man jo mistenke at den blir å figurere høyt når tallenes tale er klar.

Videoen har jo nådd legendestatus allerede. Ikke fordi den er så sykt bra eller spesiell, men plutselig har alle sett den, og den er ikonisk - gjenkjennelig og effektfull. Sepiatonene, introen med regnet og fluene og den idiotiske klapptelefonen, stilig Adele i kåpe og solbriller som trer inn i det støvete huset. Og så vasing foran kamera med øynene igjen, før... Hello. Det er så naturhistorisk at du må nesten se det med Attenborough over:

Adele er ei diggbar dame og. Jovial, morsom, full av attitude, erketypisk dagens litt bitchy briter i 20-årene. En fryd å se på i intervjuer og tv-opptredener, og stemmen er sykt imponerende live også. Bare en disclaimer: En ting som gjør Adele litt mindre awesome er at hun ikke har tillatt streaming av sitt nye album, 25 (før hun har tjent "nok" penger på fysisk salg). Derfor blir dessverre ikke 25 tatt med i betraktningen når min liste over årets topp 10 album skal kåres. Likevel, heng gjerne med utover desember, når adventskalenderen på ny rulles i gang!

Ryan Adams - Cold Roses

Jeg satt egentlig og skrev masteroppgave, men så leste jeg heller musikknyheter, og kom over denne artikkelen om et av mine favorittalbum fra gæmle daggær. Og jeg ble veldig glad for å se en slik honnør til slikt et undervurdert album, som jeg alltid har vært uforholdsmessig glad i (har ikke hørt mye på Ryan Adams ellers altså, men fjorårets selvtitulerte plate var skikkelig bra). Men lista var jo helt riv ruskende feil! Slående feil, faktisk, ifølge meg. Jeg har ikke hørt på plata på årevis, og husket ikke en gang hvilke alle sangene på dette mini-dobbeltalbumet var, men det at to lyttere som begge liker plata kjempemye kan ha så ulike meninger må jo være en styrke. 

Artikkelen spør "And now, I ask you a very important question: What’s your ranking? Let us know in the comments." Derfor brukte jeg litt dyrebar masterskrivetid på å lage denne lista, og jeg ble ganske fornøyd med den. Kommentarene er korte, for sangene er gjennomgått i (litt dårlig) detalj i artikkelen, så dette er jo beregna for folk som kan Adams inn og ut. De er mer ment som begrunnelse for hvorfor plasseringen ble som den ble. 

Så, fra kjipest til best:

18 When will you come back home? - Ryan can do so much better. Everything's sounds like it's on autopilot, a midtempo waste of studio time.

17 Dance all night - The harmonica riff is lovely, but the song is too simple and standard, and doesn't go anywhere. The first 10 seconds are the best.

16 Friends - It's pretty, and touching in my weak moments, but it doesn't have much going for it beside that.

15 Meadowlake street - The dynamics change works well, but not a very interesting song. Feels a bit skippable, especially waiting for Beautiful Sorta.

14 Cherry Lane - A bit too straight-forward for me. The verses (but iiII lie down on a pillow...) are nice. But the riff, bridge, chorus and structure generally get boring. Sorry. The coda is pleasant, but doesn't save the song...

13 Now that you're gone - I get the slow-n-boring accusations, but it's really quite beautiful, a very heartfelt performance.

12 Beautiful Sorta - Superfun, and well made for a tounge-in-cheek track. The two drum hits before the last choruses get me every time.

11 Mockingbird - It's pretty neat and unconventional. Interesting and cool. The build-ups are awesome, and I like the quiet coda.

10 Cold Roses - A great song, with loads of cool elements and lyrics, but I agree, it's not as delicate and goosebumps-inducing as the best songs here.

9 Sweet Illusions - The arrangement is a bit boring, I've always felt like this excellent song has even more potential in it.

8 Blossom - Totally beautiful, the guitar solo at the end really brings out the best in the song.

7 If I am a stranger - an all-round amazing song. The slow version is also beautiful, but this one suits the melody much better. Love the arrangement.

6 Let it ride - Sounds like it's written with a flick of the wrist. So effortlessly excellent.

5 Magnolia Mountain - Fantastic song, like the author writes, the use of the human-nature bond is really powerful.

4 Easy Plateau - Great theme, there are some lyrical gems. The crescendo and jammy feel towards the end really suit the song.

3 Life is beautiful - Yes it's cheesy, but it's so much fun! A true highlight.

2 Rosebud - Such goosebumps, every single time. It's one of those takes where every single note is laid down perfectly. From the electric solo to the acoustic plucking to the pronunciation of the words. I love it.

1 How do you keep love alive? - How do you even write a song like this??