Muse er best når de gønner på med alt, ikke sparer på noenting, og det gjør de stort sett hele tida. Det er derfor jeg liker dem. Drones er et konseptalbum med stor k, og handler om et dystopisk samfunn kontrollert av et totilært militærregime, som kriger med droner og roboter og som hjernevasker soldatene til å begå barbariske gjerninger uten spørsmål. Og er det én ting Muse kan, så er det å synge om slikt (jf. "Uprising", "Apocalypse please", "Supremacy", "Knights of Cydonia", etc. etc.).
Muse gjør ingenting nytt på Drones (under dekke av å "gå tilbake til røttene"). Noen er kanskje glade for dette, da, det var jo en del som syntes at The 2nd Law ble litt for eksperimentelt (det er fortsatt ikke så veldig eksperimentelt, altså). Drones består derimot for det meste av ren, hardbarka rock, som passer best inn i Origin of Symmetry eller Absolution sine lydbilder. Ellers kan du trekke assosiasjoner til både AC/DC, Deep Purple, Queen og slike morsomme navn her.
Dette høres i grunn fryktelig kjedelig og forutsigbart ut, i alle fall når du kombinerer det med det totalt forutsigbare krigskonseptet. Men er du i humør for bra rock, er Drones et skikkelig fyrverkeri. Nå følger noen drøye påstander. Spør du meg er rekken av låter "Dead inside" - "Drill sergeant"+"Psycho" - "Mercy" - "Reavers" - "The handler" - "JFK"+"Defector" - "Revolt" noe av det aller beste Muse har levert, noen gang. "Mercy" er den beste stadionpoplåten de har laget siden "Starlight". Mektige og ekspansive "Reapers" sier jeg uten å nøle er deres beste tungrockelåt siden "Stockholm syndrome". Også "Defector" og "The handler" er i samme absolutte Muse-toppsjikt. Når vi kommer til "Revolt" begynner det kanskje å bli litt mye samme tralten, men den gjør seg steinbra som musikkvideoakkompagnert single. Derimot er den sentimentale avslutningen med "Aftermath" og "The globalist" nokså lame greier, og du kan godt skru av plata på dette tidspunktet uten at det gjør noe for meg. Men dette har jeg tatt med i beregningen i den nåværende, noe ned-dratte plasseringen på lista. Innimellom sklir de også litt for inn i forglemmelig Muse-autopilot, som på bridgen i "The handler" (selv om overgangen tilbake til riffet er kanonbra). Førstesingel "Psycho" er en gammel kjenning hvis hovedtema har figurert og blitt utviklet på konserter siden OoS-dagene, og det er ganske stort å endelig få høre det i full versjon - men sangen er faktisk hakket mindre fokusert og effektiv enn de andre vinnerne her, synes jeg.
Matt Bellamy synger fortsatt som en gud (3:15 på "Dead inside"... wow) (fortsatt schmortsatt... han er faktisk bare 37), og vi vet jo at han neimen ikke er ille på gitar heller, hvilket bekreftes på "Reapers". Den improviserte soloen høres litt skrantende ut til å begynne med, men bassen til Chris Wolstenholme i bakgrunnen er dødskul, og når de to begynner å samspille (3:08-3:18) blir det så til de grader bra! Refrenget akkompagneres av spooky, samplet elektro-koring, hvilket funker sykt mye bedre enn standard fotballstadionkoring som de visstnok opprinnelig hadde tenkt å ha med (à la "Uprising"). Åpningslåta "Dead inside" er bassdrevet og suggerende tøff. "Defector" har nok et fantastisk bra hovedriff, deilig bridge-riff, og refrenget med den merkelig dynamikken er knallbra. På dette tidspunktet halvseint i plata er seiersrekka så overbevisende sterk at det virker som Muse har truffet på en gullåre og ikke klarer å slutte å begeistre!
Tekstene skal jeg ikke si noe om annet enn det som var nevnt innledningsvis. Det er ingen stor poesi her, for å si det sånn. Du må ta det for det det er; Drones - The Musical. De får historien fortalt (bortsett fra delen om at jeg-personen visstnok er ei dame, ved navn Mary), og Bellamy virker jo å digge det (han synger ting som "I'm just a påååwn-uh" og noen veldig ektefølte "yeah!").
Så ja, legg fordommer til side og la deg begeistre av (de første to tredjedeler av) Drones, for det er mye virkelig bra her. Som en YouTube-kommentar på "Reapers"-videoen sier, 'This song is the biggest "fuck you" to all the Drones haters xD'
Beste spor: "Reapers", "Mercy", "Defector"
 |
| Jada, vi skjønner hva det går i. |
Muse gjør ingenting nytt på Drones (under dekke av å "gå tilbake til røttene"). Noen er kanskje glade for dette, da, det var jo en del som syntes at The 2nd Law ble litt for eksperimentelt (det er fortsatt ikke så veldig eksperimentelt, altså). Drones består derimot for det meste av ren, hardbarka rock, som passer best inn i Origin of Symmetry eller Absolution sine lydbilder. Ellers kan du trekke assosiasjoner til både AC/DC, Deep Purple, Queen og slike morsomme navn her.
Dette høres i grunn fryktelig kjedelig og forutsigbart ut, i alle fall når du kombinerer det med det totalt forutsigbare krigskonseptet. Men er du i humør for bra rock, er Drones et skikkelig fyrverkeri. Nå følger noen drøye påstander. Spør du meg er rekken av låter "Dead inside" - "Drill sergeant"+"Psycho" - "Mercy" - "Reavers" - "The handler" - "JFK"+"Defector" - "Revolt" noe av det aller beste Muse har levert, noen gang. "Mercy" er den beste stadionpoplåten de har laget siden "Starlight". Mektige og ekspansive "Reapers" sier jeg uten å nøle er deres beste tungrockelåt siden "Stockholm syndrome". Også "Defector" og "The handler" er i samme absolutte Muse-toppsjikt. Når vi kommer til "Revolt" begynner det kanskje å bli litt mye samme tralten, men den gjør seg steinbra som musikkvideoakkompagnert single. Derimot er den sentimentale avslutningen med "Aftermath" og "The globalist" nokså lame greier, og du kan godt skru av plata på dette tidspunktet uten at det gjør noe for meg. Men dette har jeg tatt med i beregningen i den nåværende, noe ned-dratte plasseringen på lista. Innimellom sklir de også litt for inn i forglemmelig Muse-autopilot, som på bridgen i "The handler" (selv om overgangen tilbake til riffet er kanonbra). Førstesingel "Psycho" er en gammel kjenning hvis hovedtema har figurert og blitt utviklet på konserter siden OoS-dagene, og det er ganske stort å endelig få høre det i full versjon - men sangen er faktisk hakket mindre fokusert og effektiv enn de andre vinnerne her, synes jeg.
Matt Bellamy synger fortsatt som en gud (3:15 på "Dead inside"... wow) (fortsatt schmortsatt... han er faktisk bare 37), og vi vet jo at han neimen ikke er ille på gitar heller, hvilket bekreftes på "Reapers". Den improviserte soloen høres litt skrantende ut til å begynne med, men bassen til Chris Wolstenholme i bakgrunnen er dødskul, og når de to begynner å samspille (3:08-3:18) blir det så til de grader bra! Refrenget akkompagneres av spooky, samplet elektro-koring, hvilket funker sykt mye bedre enn standard fotballstadionkoring som de visstnok opprinnelig hadde tenkt å ha med (à la "Uprising"). Åpningslåta "Dead inside" er bassdrevet og suggerende tøff. "Defector" har nok et fantastisk bra hovedriff, deilig bridge-riff, og refrenget med den merkelig dynamikken er knallbra. På dette tidspunktet halvseint i plata er seiersrekka så overbevisende sterk at det virker som Muse har truffet på en gullåre og ikke klarer å slutte å begeistre!
Tekstene skal jeg ikke si noe om annet enn det som var nevnt innledningsvis. Det er ingen stor poesi her, for å si det sånn. Du må ta det for det det er; Drones - The Musical. De får historien fortalt (bortsett fra delen om at jeg-personen visstnok er ei dame, ved navn Mary), og Bellamy virker jo å digge det (han synger ting som "I'm just a påååwn-uh" og noen veldig ektefølte "yeah!").
Så ja, legg fordommer til side og la deg begeistre av (de første to tredjedeler av) Drones, for det er mye virkelig bra her. Som en YouTube-kommentar på "Reapers"-videoen sier, 'This song is the biggest "fuck you" to all the Drones haters xD'
Beste spor: "Reapers", "Mercy", "Defector"
No comments:
Post a Comment