Som dere ser kommer jeg med noen innvendinger mot platene her i nesten-beste-seksjonen, men det er virkelig mye snadder her også. For et år det har vært, musikkmessig. Menneske fryd deg.
Baio - The Names
Det er alltid litt rart å anbefale sommerplater midt på vinteren, og dette er i aller høyeste grad ei sommerplate. Men jeg anbefaler den læll. Chris Baio, bassist i nerderocker-bandet Vampire Weekend, har brukt fritida si fra dagjobben godt. Med barnslig glede og nysgjerrighet har han utforsket elektronikasjangeren, og resultatet er et herlig annerledes og dansbart album, et friskt pust i den ellers så mørke og gjerne gjennomperfeksjonerte sjangeren. Beatsene er glade og stort sett enkle, og han synger vel middels bra, med han gjør det med såpass mye glimt i øyet at resultatet er alltid fornøyelig. Er det noe som låter litt kleint, ja, så sampler vi det opp seks ganger (som "I can do IT it it it" på det nydelige tittelsporet). Sangene, der det er tekst, handler enten om kjærlighet eller usikkerhet, tvil, følelsen av å være litt bortkommen. Det er litt xkcd-fint.
Mest iørefallende er vel "Sister of pearl", men mange av de mer bortgjemte, anonyme låtene åpner seg flott opp ved gjentatte spillinger, og plata står seg bra som helhet. Midtpunktet "All the idiots" er den eneste rene instrumentalen her, og bruker nesten tre minutter på å dra frem trumfkortet sitt. Vi storkoser oss hele resten av den sju minutter lange låta, til den glir over i søte "Matter". Også "Endless rhythm" er god stemning. Til tross for den litt hjemmelaga følelsen er viser dette verket frem god musikalsk kompetanse og teft, så vel som rause doser varme, kreativitet og utforskerglede. En fin overraskelse.
Beste spor: "Sister of pearl", "The names"
The Weeknd - Beauty Behind The Madness
Helt siden han debuterte i 2010 bare 20 år gammel med de hjemmesnekrede miksteipene som skulle bli til det forbløffende trippelalbumet Trilogy, har det vært liten tvil om at Abel Tesfaye innehar et latterlig stort musikalsk talent. Selv om major label-debuten Kiss Land (2012) var dørgende kjedelig, føles den kommersielle triumfen med Beauty Behind The Madness helt naturlig og forventet. Bare gjennom å bygge et varemerke av rastahåret sitt og gradvis la flere og flere bli imponert av Trilogy, er The Weeknd ingen underdog lenger i 2015, men en etablert popstjerne i øverste divasjikt. Når han fremfører årets beste single "Can't feel my face" med flammeshow (video unavailable) føles det ikke som et gjennombrudd; han er så stjerne og synger så bra at suksessen virker like selvsagt som skrikende jenter på en Bieber-konsert.
Albumet låter fantastisk hipt og kult (på en bra måte), og inneholder en lang rekke svære hits. Tesfaye har en utrolig sterk R'n'B-vokal. Det som trekker ned er faktisk de fryktelig ensformige tekstene. Det er ikke det jeg setter i fokus oftest, men på ei plate med hele 14 spor blir man fort lei av de samme destruktive tekstene om festing og dop og damer. Musikalsk er det fin variasjon på plata, men tekstene gjør at det likevel høres ut som den samme sangen om og om igjen. Til tross for den deilige sounden og jevnt høye kvaliteten på sangene (hele 12 av 14 har vært inne på topp 40 i USA!) blir plata dessverre mye mindre enn summen av delene. Den er perfekt bakgrunnsmusikk på fest, men faktisk direkte dårlig til konsentrert lytting, og derfor trekkes faktisk denne ellers imponerende samlingen låter ut av topplista. Likevel, har du ikke hørt det må det for all del høres, for dette må vel være den definitive lyden av 2015, og dét er ikke noe å være skuffet over! For igjen, musikken er steinbra. Vi snakker Michael Jackson-bra. Se opp for The Weeknd fremover.
Beste spor: "Can't feel my face", "Often", "Prisoner"
 |
| Stilig nok, litt hjemmelaga. Litt som plata. |
Baio - The Names
Det er alltid litt rart å anbefale sommerplater midt på vinteren, og dette er i aller høyeste grad ei sommerplate. Men jeg anbefaler den læll. Chris Baio, bassist i nerderocker-bandet Vampire Weekend, har brukt fritida si fra dagjobben godt. Med barnslig glede og nysgjerrighet har han utforsket elektronikasjangeren, og resultatet er et herlig annerledes og dansbart album, et friskt pust i den ellers så mørke og gjerne gjennomperfeksjonerte sjangeren. Beatsene er glade og stort sett enkle, og han synger vel middels bra, med han gjør det med såpass mye glimt i øyet at resultatet er alltid fornøyelig. Er det noe som låter litt kleint, ja, så sampler vi det opp seks ganger (som "I can do IT it it it" på det nydelige tittelsporet). Sangene, der det er tekst, handler enten om kjærlighet eller usikkerhet, tvil, følelsen av å være litt bortkommen. Det er litt xkcd-fint.
Mest iørefallende er vel "Sister of pearl", men mange av de mer bortgjemte, anonyme låtene åpner seg flott opp ved gjentatte spillinger, og plata står seg bra som helhet. Midtpunktet "All the idiots" er den eneste rene instrumentalen her, og bruker nesten tre minutter på å dra frem trumfkortet sitt. Vi storkoser oss hele resten av den sju minutter lange låta, til den glir over i søte "Matter". Også "Endless rhythm" er god stemning. Til tross for den litt hjemmelaga følelsen er viser dette verket frem god musikalsk kompetanse og teft, så vel som rause doser varme, kreativitet og utforskerglede. En fin overraskelse.
Beste spor: "Sister of pearl", "The names"
 |
| Hey it's me. Stilig, men intetsigende. Også litt som plata. |
The Weeknd - Beauty Behind The Madness
Helt siden han debuterte i 2010 bare 20 år gammel med de hjemmesnekrede miksteipene som skulle bli til det forbløffende trippelalbumet Trilogy, har det vært liten tvil om at Abel Tesfaye innehar et latterlig stort musikalsk talent. Selv om major label-debuten Kiss Land (2012) var dørgende kjedelig, føles den kommersielle triumfen med Beauty Behind The Madness helt naturlig og forventet. Bare gjennom å bygge et varemerke av rastahåret sitt og gradvis la flere og flere bli imponert av Trilogy, er The Weeknd ingen underdog lenger i 2015, men en etablert popstjerne i øverste divasjikt. Når han fremfører årets beste single "Can't feel my face" med flammeshow (video unavailable) føles det ikke som et gjennombrudd; han er så stjerne og synger så bra at suksessen virker like selvsagt som skrikende jenter på en Bieber-konsert.
Albumet låter fantastisk hipt og kult (på en bra måte), og inneholder en lang rekke svære hits. Tesfaye har en utrolig sterk R'n'B-vokal. Det som trekker ned er faktisk de fryktelig ensformige tekstene. Det er ikke det jeg setter i fokus oftest, men på ei plate med hele 14 spor blir man fort lei av de samme destruktive tekstene om festing og dop og damer. Musikalsk er det fin variasjon på plata, men tekstene gjør at det likevel høres ut som den samme sangen om og om igjen. Til tross for den deilige sounden og jevnt høye kvaliteten på sangene (hele 12 av 14 har vært inne på topp 40 i USA!) blir plata dessverre mye mindre enn summen av delene. Den er perfekt bakgrunnsmusikk på fest, men faktisk direkte dårlig til konsentrert lytting, og derfor trekkes faktisk denne ellers imponerende samlingen låter ut av topplista. Likevel, har du ikke hørt det må det for all del høres, for dette må vel være den definitive lyden av 2015, og dét er ikke noe å være skuffet over! For igjen, musikken er steinbra. Vi snakker Michael Jackson-bra. Se opp for The Weeknd fremover.
Beste spor: "Can't feel my face", "Often", "Prisoner"
 |
| Björk har alltid hatt kule albumcover, og dette er intet unntak! |
Björk - Vulnicura
Om du tror jeg setter Björks nyeste her bare av gammel vane, tro om igjen. Aller først: "Stonemilker" er Björks fineste låt siden klassiske "Joga" fra Homogenic (2000), og den ligner ikke så rent lite. Og ti minutter lange "Black lake" er kanskje den beste kunsten hun har laget i hele karrieren. HØR DEN. FLERE GANGER. Da var dét sagt.
Vulnicura er et pur rent konseptalbum, og skildrer tiden før, under og etter bruddet med ektemannen Matthew Barney. Sangene har undertitler som strekker seg fra "9 months before" til "11 months after". Albumet består utelukkende av lag på lag med Björks stemme, lag på lag med strykere som hun satt og terapi-arrangerte etter bruddet, og beats signert den unge, gal-geniale produsenten Arca (som introduserte seg for verden med fingeravtrykket sitt på Kanye Wests Yeezus). Det er et vågalt grep å overlate verket sitt Arcas hender. Kanye lyktes; gjør Björk det samme? Ja. Er det litt vanskelig å henge med utover de to ovenfornevnte høydepunktene? Ja. Plata stryker deg på ingen måte medhårs. Men altså, med rett innstilling går det. I små doser blir jeg sykt stoket av Arcas Mutant, men jeg har ikke hatt tålmodigheten til å vurdere den og ta den med her. Til gjengjeld får han plenty eksponering gjennom Vulnicura, som nesten føles som en Arca-plate med litt Björk-awesomeness med på kjøpet. Hvis du greier å se den spooky elektroglitchingen som spennende heller enn irriterende, er Vulnicura som helhet en triumf.
Litt om "Black lake", bare. Björk skildrer bunnløs fortvilelse, tilsynelatende uhelbredelig hjertesorg og endeløs smerte på en måte jeg aldri har hørt maken til før, og på en måte jeg ikke trodde hun hadde i seg. Mellom korte, hulkede vers av typen "My heart is enormous lake / Black with poison / I am blind / Drowning in this ocean" kommer det faktiske bunnløse dyp, i form av dronende pauser som varer lenger enn selve versene. Effekten er helt ekstremt sterk. Den forsterker teksten du nettopp hørte, du kjenner smerten. Låta er et karrierehøydepunkt både for Björk og Arca. Strykerne og rytmene bygger opp låta mesterlig, hver eneste drone er villere enn den forrige. For en sang.
Ellers: "Quicksand" og "Notget" er maks sære og funker faktisk skikkelig bra. Her forsterkes Björks vokal og strykere av Arcas elektro-galskap. "Family" og "Mouth mantra" er intense og sære, men blir i overkant dissonante for de fleste lyttere. "Lionsong" og "Atom dance" later kanskje som de er pop-hørbare, men de er egentlig ikke det i det hele tatt. Som helhet funker likevel plata, på grunn av de voldsomme følelsene i sving. Selv de minst hørbare strekkene bidrar til å hamre inn historien. Kjærligheten, fortvilelsen, smerten, såret, datteren, sinnet, bedringen. "Moments of clarity are so rare / I better document this" synger hun på "Stonemilker". Og det er jeg glad hun gjorde.
Beste spor: "Black lake", "Stonemilker".
No comments:
Post a Comment