Årets nesten-beste

Da starter vi, folkens! Er dere klare for noen av årets beste plater? Si jaaa!

Ingenting å si på den grafiske profilen.
Fine variasjoner på singel-coverne.

Jamie XX - In Colour

In Colour er den lenge etterlengtede solodebuten til the xx-produsenten innfrir og oppsummerer fint første del av karrieren til en av vår tids mest ikoniske elektronikaartister. Jamie XX lykkes med det meste han prøver seg på her, men han tar da heller ikke så mange sjanser som man kunne håpe. Det er litt status quo. Sangene har blitt til over en periode på flere år, men noen av dem føles som de har sittet på hylla litt for lenge. Elektronikaverden beveger seg fort, og det som virket riktig så banebrytende da det ble påbegynt er nå ikke stort mer enn grei-fint. Som helhet føles plata rett og slett litt for seint ute, litt dårlig timet; den introduserer ikke noe nytt og har ikke helt den samme slagkraften som jeg tror den ville hatt for 1-2 år siden.

For all del, det er ei vakker plate, om ikke årets beste elektronikaalbum så i alle fall et av de flotteste. Flere av enkeltlåtene er helt himmelske, og albumet flyter også godt. Det var på høy tid med et soloalbum på CVen til Jamie XX, og denne er i så måte akkurat det vi trengte. Her er bare den steeldrum-glade, beats-kyndige, Romy-backende Jamie XX, og han er veldig, veldig verdt å høre på.

Hør hvis du ikke har hørt før: Loud places, Seesaw.

Univers og sånn på coveret er jo fint.
Litt intetsigende, men liker den håndskrevne teksten.

Susanne Sundfør - Ten Love Songs

Hva skjer, er selveste Susanne Sundfør degradert til nest-best-lista? Slapp av, vi snakker tross alt en 11.-15. plass her, og det står det jo absolutt respekt av. Med Ten Love Songs tar Sundfør seg godt til rette i power-popens verden. Og fy søren, på godt over halvparten av de ti forsøkene her lykkes hun til det fulle. Susanne Sundfør har hatt en ekstremt imponerende musikalsk utvikling. Etter sjumilssteget fra debutalbumet til The Brothels mørke verden fulgte et nytt sjumilssteg derfra til kunstpop-mesterverket The Silicone Veil. Og sånn sett er det smått utrolig at Ten Love Songs representerer enda et nytt spennede steg fremover. Mer "kommerst", joda, men det er fortsatt både musikalsk spennende og vokalmessig overlegent. Og bevares, jeg unner henne litt allmenn popularitet og radiohits nå. 

Første halvdel er så bra at den tar pusten fra deg. Fra den monumentale åpningslåten "Darlings" til cembalo-outroen etter EDM-flørten "Kamikaze" er det ikke et eneste feilsteg. Overgangen fra pulserende "Accelerate" til den velkjente førstesingelen "Fade away" er bare urettferdig bra. Andre halvdel er derimot litt ujevn, og trekker plata akkurat ned fra topp 10. "Delirious" er knallbra, men det altfor lange mellomspillet på "Memorial" og den ABBA-glatte fade-outen på "Slowly" burde vært kuttet. "Trust me" blir bare nesten magisk, og avslutteren "Insects" skjønner jeg meg ikke helt på. Men ja, bortsett fra det, full pott!

Hør hvis du ikke har hørt før: Fade Away, Kamikaze.

Adjektivet jeg leter etter her er vel "grell"! Det hadde
kanskje vært bedre hvis halvparten av elementene var kuttet.

Mew - +- (pluss minus)

Dette er den første Mew-plata jeg har hørt mye på, overraskende nok. Overraskende kanskje at jeg ikke har gjort det før, da indie-progrock på stadion-skala burde være midt i blinken for meg, og overraskende kanskje at jeg gjør det først for akkurat denne, når mange vil tro at de har sine beste dager bak seg. Er Mew virkelig like verdt å høre på fortsatt, nå som medlemmene nærmer seg 40, og kan albumet måle seg med deres tidligere prestasjoner? Vel, som sagt har jeg ikke hørt noe særlig på de eldre platene, men fra en som er totalt hekta på "The zookeeper's boy" og nylig oppdaget fantastiske "Comforting sounds", syns jeg fortsatt +- (teit navn) er det beste de har gjort.

Albumet er i overkant mye å ta inn på en gang, men hadde nok gjort seg strålende på en LP, både lydmessig og med tanke på pustepausen man får i midten. Spor 6-10 er nydelige alene, låtene klarer alle å være både storslåtte som Mew skal være, originale og proggete som vi musikknerder liker, og fengende som slik musikk må være for at det skal være digg å høre på. Spesielt er "Interview the girls" og sistelåta "Cross the river on your own" gode bevis på at dagens Mew er fullt på høyde med den kritikerroste 10 år eldre utgaven. Første halvdel er litt mer variert, med noen veldig gode singler og noen av Mews enkleste, mest poppa låter, men også med noen litt mer retningsløse låter midtveis. 

Men alt i alt altså, +- er en hel time med overveldende imponerende arbeid og overraskende mye musikkglede fra de mesterlige danskene.

Hør hvis du ikke har hørt før: Satellites, Interview the girls.