10. Father John Misty - I Love You, Honeybear

Ord blir fattige. Jeg liker ugla med alle øynene.

Father John Misty er pseudonymet til Josh Tillman, tidligere Fleet Fox og ironisk über-hipster som går rundt med solbriller, skjegg og artige klær, og som sikkert leser filosofi mens han tar narkotika og føler seg mye kulere enn alle de andre. Han glemmer familie og venner og behandler damer som bruk-og-kast-varen han mener de er, og glemmer i det hele tatt og føle noe. Hvem sa du, Misty? Tillman? Det er litt uklart. Kanskje det var lettere å skrive om seg selv når man kalte figuren for Father John Misty, som om det var noen andre. Vel, nå er imidlertid alt endret, for Tillman har møtt drømmedama Emma og giftet seg og laget et nydelig, ektefølt, hjertevarmt album, med det sukkersøte men fullstendig passende tittelen I Love You, Honeybear. Jeg oppdaget det ikke før nå da jeg satt og jobbet med innlegget, men på det klæsj-fargede coveret ses jo jesusbarnet Tillman trygg i armene til helgenen jomfru Emma mens alskens djevelske skapninger lusker, snerrer og frister i omgivelsene.

2 kewl 4 skewl

Sjangeren er singer-songwriter. Låtene er fine og maksimalistisk instrumenterte med strykere og messingblåsere og godt med korister bak den akustiske gitaren. Men det er ikke hverken melodiene eller sounden som gjør dette albumet vakkert. Det vakre ligger i hvor sukkersøtt selvutleverende Tillman er her. Utover de mange sangene som er direkte kjærlighetssanger til Emma, synger Tillman om Misty-livet fra før det skjebnesvangre møtet, og hvordan han selv har endret seg siden, med ekster som i typisk Tillman-stil er på en gang finurlige og tankestrøm-pregede. Jeg får en følelse av Scrooge fra Charles Dickens' "En julefortelling", hvor Emma er spøkelsene som til slutt får ham til å oppdage den rette vei. I "The ideal husband" er han illsint på sitt gamle, ironiske, følelsesløse seg. Tillman har sagt at sangen er så personlig at den er vanskelig for ham å fremføre, og det høres. Det er nesten vondt å være vitne til et såpass sårt øyeblikk, men låta er en av de beste på albumet. "The night Josh Tillman came to our apt." er en morsom sang om en håpløs scene fra pre-Emma-dagene, og vi får inntrykk av at historien er bare en blant drøssevis.

Denne nye Tillman hadde kanskje vært en litt kjedelig type, dårligere egnet som tekstmateriale til popmusikk enn Father Johns eskapader, men heldigvis bruker den klokere Tillman sitt nye perspektiv på litt utmerket samfunnskritikk. "True affection" handler om isolasjon og kommunikasjonssvikt i det påloggede samfunnet, og skiller seg ut på albumet med sitt halvelektroniske, Postal Service-aktige lydbilde. "Holy shit" skrev han visstnok på bryllupsdagen sin, og her ramser han opp alskens paradokser vi møter på, eller som folk vil vi skal møte på, i jakten på det gode liv, og "drit i"-konklusjonen blir på mange måter en lykkelig slutt. "Bored in the USA" er albumets førstesingle og roligste sang, uten at det ligger noen motsigelse der. Det er en knallhard tirade om håpløsheten som preger middelklasse-USA, og de mollstemte pianotonene treffer smertefullt når han synger "Now I've got all morning to obsessively accrue / a small nation of meaningful objects, and they've got to represent me to". Hva funskjonen til den groteske lattermaskinen på andre vers er vil nok variere fra lytter til lytter. For meg minner den om de rike som ondskapsfullt gnir seg i hendene over hamsterhjulet de har greid å sende massene inn i.

I sum er I Love You, Honeybear et sjarmerende, ettertenksomt og minneverdig album. Takket være Tillmans fargerike tekster og overbevisende levering klarer vi å føle historien han forteller.

Beste spor: "Holy shit", "The ideal husband", "Chateau lobby #4 (in C for two virgins)", "Bored in the USA". (Om du setter på hele plata, merk at spor 8, 9 og 10 listes her!)