 |
| Mye stil, lite annet på coveret. Litt som musikken. |
Punkrocker på 80-tallet og suksessrik soloartist siden; Joakim Thåström har tydeligvis vært en av Sveriges mest prominente musikere i mer enn 30 år. Jeg, derimot, hadde aldri hørt om ham før en gang i vinter, da min far entusiastisk tipset meg om denne godbiten av ei plate. Den Morronen er mørk, industriell skramlerock, stappfull av lyder og stemninger av typen som høres ut som det kan kalles "blues noir" eller noe sånt. Thåströms raspete men fortsatt imponerende stemme leder oss fra ett regntungt Stockholmsk gatehjørne til det neste. Alt foregår selvsagt sent på kvelden og med en fem-seks whiskys innabords.
Det hele er så ekstremt stilfullt gjort. Jeg elsker den fullstendig rendyrkede skramle-stilen som bærer lytteren med seg inn i den dystre Stockholmsnatten. Sounden er rendyrket fra stilen han har kjørt på sine to foregående soloalbum, med de stemningsfulle strykerne og de kule men ikke lenger overraskende hammer-mot-ambolt-slagene overalt. Thåströms bidrag i det hele er den gripende stemmen (Nick Cave à la Push the Sky Away springs to mind), og hans dystre, livstyngede tekster, som overraskende ofte likevel har noe håpefullt og energisk i seg. Han referer mye til obskure polske poeter, mest fordi det høres kult ut tror jeg, men det gjør seg bra. Flotte vendinger som "Kyss mig som en varm vind / Kyss mig hundra meter upp i luften / Kyss mig som Hermine kysste Harry / Kyss mig så at nånting kan bli guld igjen" gjør at man sperrer opp ører og øyne. Videre i samme nydelige sang ("Ned mot terminalen") beskriver han forresten barens stengetid med at "Flugorna börjar mer och mer se ut som rymdskepp". Ellers er det den introverte einstøingen han formidler finest, og den nattlige vandringen i "Långsamt genom" (stan) er en av platas beste stunder. "Det står et nytt hotell och blänker och lyser / Men jag ska inte in".
Til tross for det rigid gjennomførte lydkonseptet, er det fin variasjon på plata. Thåström veksler mellom rolige, ettertenksomme viser og de storslåtte, intense låtene som bygger seg opp til svære klimaks. Begge deler utføres mesterlig, men kanskje spesielt oppsiktsvekkende er de storslåtte låtene. "Slickar i mig det sista", "Den morronen", og spesielt "Alltid va på väg", ruller over deg som svære, nådeløse maskiner. Sistnevnte har forresten en intro som minner påfallende mye om Kaizers Orchestras "Tumor i ditt hjerte", uten at dét utgjør mer enn en kuriositet.
Steinbra produksjon, maleriske tekster og en hørverdig stemme gjør at Thåströms verden suger deg inn. Det er kanskje unødvendig å si, men plata egner seg selvsagt aller best til å ha på øret mens du går rundt i byen en sein regnfull kveld.
Beste spor: "Ned mot terminalen", "Alltid va på väg", "Långsamt genom".
Til tross for det rigid gjennomførte lydkonseptet, er det fin variasjon på plata. Thåström veksler mellom rolige, ettertenksomme viser og de storslåtte, intense låtene som bygger seg opp til svære klimaks. Begge deler utføres mesterlig, men kanskje spesielt oppsiktsvekkende er de storslåtte låtene. "Slickar i mig det sista", "Den morronen", og spesielt "Alltid va på väg", ruller over deg som svære, nådeløse maskiner. Sistnevnte har forresten en intro som minner påfallende mye om Kaizers Orchestras "Tumor i ditt hjerte", uten at dét utgjør mer enn en kuriositet.
Steinbra produksjon, maleriske tekster og en hørverdig stemme gjør at Thåströms verden suger deg inn. Det er kanskje unødvendig å si, men plata egner seg selvsagt aller best til å ha på øret mens du går rundt i byen en sein regnfull kveld.
Beste spor: "Ned mot terminalen", "Alltid va på väg", "Långsamt genom".
No comments:
Post a Comment