6. Ezra Furman - Perpetual Motion People

Ezra Furman er et nytt bekjentskap av året. Med tre album med eksbandet og tre soloalbum bak seg har han sakte men sikkert opparbeidet seg en voksende buzz, godt hjulpet av visstnok meget energiske liveopptredener.

Sånn liker Ezra Furman å kle seg. Kult cover.

Han er et litt merkelig menneske, Ezra, og takk og lov for det. Rastløs, depressiv, alkoholisert, kjønnsforvirret, eksentrisk... sannsynligvis med en medisinsk diagnose eller tre hvis han hadde vært fornuftig og skaffet seg det. Da jeg googlet sangtekstene hans nå så jeg at han ble presentert på genius.com som "everyone's favorite bisexual, Jewish, depressive, gender-fluid rock star", og det stemmer jo greit bra. Men ja, sangtekstene. Jeg bare slenger ut noen spoilers her med det samme, så skjønner dere kanskje hvorfor jeg falt for Perpetual Motion People.

"Can I sleep in your brain tonight, stranger?

Can I rest my bones in your head?

I won't make too much noise while I stay here

I just need some kind of shelter."

Vakrere beskrivelse av psykiske lidelser enn "Can I sleep in your brain?" har jeg sjelden sett.

"Anywhere I try to go

I'm still stuck in my own skull

And lately that's no kind of place to call home

All the walls are falling down

Garbage lying all around

Is there maybe room in your temporal lobe?"

På den fantastiske "Body was made" retter han en sint langfinger mot alle som driver "body shaming". I tillegg er låta så fengende, stramt komponert og godt arrangert at man ikke merker at den ikke har noe refreng, men her er et utdrag av teksten:

"My body was made this particular way

There's really nothing any old patrician can say

You social police can just get out of my face

Body was made (...)

My body was made with this attribute too

The need to become something totally new

Mysterious process that don't involve you

Body was made (...)

My body was made so just fucking relax

Don't pile my plate with historical facts

I want to go forward, don't want to go back

My body was made (...)

Your body is yours at the end of the day

And don't let the hateful try and take it away

We want to be free, yeah we go our own way

My body was made"

Så ja, kule tekster. Og det stopper ikke der, dette var bare de mest høydepunkt-tette eksemplene. Følelsen av å være i utakt med omverdenen beskrives herlig på "Lousy connection". "Ordinary life" og "Hark! To the music" oppleves som et par, og beskriver hver sin side av livstøtthet og gleden i å finne noe man brenner for. "Restless year" fyrer det hele i gang med stressende punk-toner og skrikevokal som bare hyler live-fast-die-young. Ballader som "Hour of my deepest need" og "Watch you go by" blir kanskje litt selvmedlidende og ikke like spennende som det andre som skjer her, men de er likevel veldig fine. I det hele tatt er det vanskelig å finne en låt å ikke trekke fram herfra, og jeg har blitt temmelig glad i hele plata.

Musikalsk plasserer låtene på albumet seg grovt i tre sjangre: 50-talls doo-wop, med aktiv bruk av shubidu-koring og saksofon; 80-talls punk, med vel så aktiv bruk av støy, overdreven vreng på gitarene og styggsint vokal; og noen pusterom med akustisk singer-songwriter, som minner meg en hel del om Jonathan Richman. Alle stilene fungerer like bra, og resultatet er en sjarmerende og variert blanding som føles som et godt, energisk live-sett. Om åpningslåta "Restless year" blir et litt irriterende førsteinntrykk, anbefaler jeg å hoppe videre og gi noen flere låter en sjanse, for det er mye annet her som er mer lyttervennlig.

Ezra Furman er kanonkul. Go kreisi og sett på.

Beste spor: "Lousy connection", "Body was made", Can I sleep in your brain?"

7. Sufjan Stevens - Carrie and Lowell

Sufjan Stevens er en skikkelig tungvekter i indie-verden. Med de nå ti år gamle folk-klassiskerne Illinois og Michigan ("50 states"-prosjektet kom aldri noe lenger enn det - og var sannsynligvis bare kødd fra starten av uansett) etablerte Sufjan seg som en av våre mest spennende artister. De årlige pakkene med psykedeliske julesanger samlet på kvintuppel-albumene Silver & Gold og Songs for Christmas er totalt fascinerende, om enn av tidvis varierende kvalitet. Sist vi hørte fra ham var med det bombastiske space-pop-opuset The Age of Adz, elsket av mange og hatet av flere. For min del var det først her jeg ble frelst, noe folk har generelt liten forståelse for, men jeg elsket elektro-galskapen og eksperimenteringen.

Nå har Sufjans pendel svingt helt over på den andre siden. Årets utgivelse, Carrie & Lowell, stripper bort nesten hvert eneste element fra den overlessede Age of Adz-tiden. Mens det før kunne være fulle orkester med strykere, blåsere, harper, klokkespill, i tillegg til tunge, elektroniske beats og synther på hver eneste låt, består Carrie & Lowell nesten utelukkende av rolig plukking på akustisk gitar og Sufjans sangstemme. Nei vent, den er også nesten borte, nå nærmest hvisker han. Høres det spennende ut? Det kule er at denne musikken treffer meg enda hardere.

Der sitter de. Coveret skiller seg kraftig ut fra Sufjans ellers eksentriske katalog.

Albumet handler om Sufjans forhold til hans mor og stefar. Moren Carrie var bipolar og schizofren og ble rusmisbruker. Hun døde i 2012. Lowell var gift med Carrie da Sufjan var yngre, og har vært som en far for ham siden. I dag driver han Sufjans plateselskap, Asthmatic Kitty. Sufjan ble sterkt preget av morens bortgang, og beskriver her mange ulike sider ved forholdene mellom dem. I tillegg er det fullt av tilfeldige minnefragmenter fra barndommen, som får en ekstra bittersøt følelse i denne konteksten. Sufjans nære forhold til kristendommen stilles også på beinharde prøver. Det er et ekstremt personlig og rørende album, spesielt satt i kontrast mot den historiefortellende stilen fra "50 states"-platene, og den voldsomt distanserte tematikken på Age of Adz om verden og menneskeheten, Gud og himmelen, verdensrommet og romvesener. Tidligere så sceneshowene på konserter fort noe slik ut:

Å hei hvor det går! Par-tay!

Nå er de psykedeliske vingedraktene med indianerfarger, skjellettmønster, glitter og glam og solbriller, byttet ut med en svart t-skjorte og dunkel belysning:

[oops finner ikke bilde i 2022]

Sufjan Stevens er en utrolig talentfull og kreativ musiker, og dermed blir dette fortsatt spennende i all sin stillhet. Selv om de rolige gitararrangementene føles som bare skisser av låter, er det tydelig at låtene som skisseres er markant annerledes, i høy Sufjan-kvalitet. Han kunne enkelt utbrodert disse til Adz-stemning hvis han ville. Han gjorde det i ett tilfelle, og resultatet er som dere hører vakkert, og mens Adz-fanen i meg tidvis skulle ønske at mer av Carrie & Lowell hørtes slik ut, er det til hans fortjeneste at han greide å holde igjen. Når du skal begrense antall elementer i en sang til det som kan telles på én hånd, ja da velger du dem med omhu. "Should have known better" er en av få låter her som har perkusjon i det hele tatt, men du ville ikke trodde meg etter å ha hørt den. En forsiktig pitter-patter introduseres med mellomspillet på 2:39, og utover i låten dulter noen såvidt borti en tamburin. Det var det hele, og det er nok. Ellers er det den ene korstemmen, den ene bølgen med synthstrykere, som gjør hele forskjellen. Den aller mest nedstrippede låten er kanskje "Eugene". Den er så naken at det kun er plass til ett annet element enn Sufjan og gitaren: En korstemme på tre toner, ved 1:28.

Tilbakeholdenheten på Carrie & Lowell vitner ikke om latskap eller hastverksarbeid, men om stort musikerhåndverk. Jeg tenker på hvordan det må føles for de fire andre Radiohead-medlemmene når Thom Yorke fremfører en ny sang for dem i form av en smertefullt vakker solonummer (eks. "Last flowers"). "How can you possibly add anything to that?" var det vel Ed O'Brien sa en gang. På samme måte lar Stevens her sangene tale for seg selv, og resultatet er helt nydelig. De aller beste sangene kommer på andre halvdel når det emosjonelle tungskytset settes inn, med de nærmest dronende "Fourth of July" og "John my beloved".

Pent nok til å settes på som rolig, ustøtende bakgrunnsmusikk, men så mye, mye mer enn som så ved nærmere lytting - Sufjan Stevens imponerer.

Beste spor: "Fourth of July", "Should have known better", "John my beloved"

8. Muse - Drones

Muse er best når de gønner på med alt, ikke sparer på noenting, og det gjør de stort sett hele tida. Det er derfor jeg liker dem. Drones er et konseptalbum med stor k, og handler om et dystopisk samfunn kontrollert av et totilært militærregime, som kriger med droner og roboter og som hjernevasker soldatene til å begå barbariske gjerninger uten spørsmål. Og er det én ting Muse kan, så er det å synge om slikt (jf. "Uprising", "Apocalypse please", "Supremacy", "Knights of Cydonia", etc. etc.).

Jada, vi skjønner hva det går i.

Muse gjør ingenting nytt på Drones (under dekke av å "gå tilbake til røttene"). Noen er kanskje glade for dette, da, det var jo en del som syntes at The 2nd Law ble litt for eksperimentelt (det er fortsatt ikke så veldig eksperimentelt, altså). Drones består derimot for det meste av ren, hardbarka rock, som passer best inn i Origin of Symmetry eller Absolution sine lydbilder. Ellers kan du trekke assosiasjoner til både AC/DC, Deep Purple, Queen og slike morsomme navn her.

Dette høres i grunn fryktelig kjedelig og forutsigbart ut, i alle fall når du kombinerer det med det totalt forutsigbare krigskonseptet. Men er du i humør for bra rock, er Drones et skikkelig fyrverkeri. Nå følger noen drøye påstander. Spør du meg er rekken av låter "Dead inside" - "Drill sergeant"+"Psycho" - "Mercy" - "Reavers" - "The handler" - "JFK"+"Defector" - "Revolt" noe av det aller beste Muse har levert, noen gang. "Mercy" er den beste stadionpoplåten de har laget siden "Starlight". Mektige og ekspansive "Reapers" sier jeg uten å nøle er deres beste tungrockelåt siden "Stockholm syndrome". Også "Defector" og "The handler" er i samme absolutte Muse-toppsjikt. Når vi kommer til "Revolt" begynner det kanskje å bli litt mye samme tralten, men den gjør seg steinbra som musikkvideoakkompagnert single. Derimot er den sentimentale avslutningen med "Aftermath" og "The globalist" nokså lame greier, og du kan godt skru av plata på dette tidspunktet uten at det gjør noe for meg. Men dette har jeg tatt med i beregningen i den nåværende, noe ned-dratte plasseringen på lista. Innimellom sklir de også litt for inn i forglemmelig Muse-autopilot, som på bridgen i "The handler" (selv om overgangen tilbake til riffet er kanonbra). Førstesingel "Psycho" er en gammel kjenning hvis hovedtema har figurert og blitt utviklet på konserter siden OoS-dagene, og det er ganske stort å endelig få høre det i full versjon - men sangen er faktisk hakket mindre fokusert og effektiv enn de andre vinnerne her, synes jeg.




Matt Bellamy synger fortsatt som en gud (3:15 på "Dead inside"... wow) (fortsatt schmortsatt... han er faktisk bare 37), og vi vet jo at han neimen ikke er ille på gitar heller, hvilket bekreftes på "Reapers". Den improviserte soloen høres litt skrantende ut til å begynne med, men bassen til Chris Wolstenholme i bakgrunnen er dødskul, og når de to begynner å samspille (3:08-3:18) blir det så til de grader bra! Refrenget akkompagneres av spooky, samplet elektro-koring, hvilket funker sykt mye bedre enn standard fotballstadionkoring som de visstnok opprinnelig hadde tenkt å ha med (à la "Uprising"). Åpningslåta "Dead inside" er bassdrevet og suggerende tøff. "Defector" har nok et fantastisk bra hovedriff, deilig bridge-riff, og refrenget med den merkelig dynamikken er knallbra. På dette tidspunktet halvseint i plata er seiersrekka så overbevisende sterk at det virker som Muse har truffet på en gullåre og ikke klarer å slutte å begeistre!

Tekstene skal jeg ikke si noe om annet enn det som var nevnt innledningsvis. Det er ingen stor poesi her, for å si det sånn. Du må ta det for det det er; Drones - The Musical. De får historien fortalt (bortsett fra delen om at jeg-personen visstnok er ei dame, ved navn Mary), og Bellamy virker jo å digge det (han synger ting som "I'm just a påååwn-uh" og noen veldig ektefølte "yeah!").

Så ja, legg fordommer til side og la deg begeistre av (de første to tredjedeler av) Drones, for det er mye virkelig bra her. Som en YouTube-kommentar på "Reapers"-videoen sier, 'This song is the biggest "fuck you" to all the Drones haters xD'

Beste spor: "Reapers", "Mercy", "Defector"

9. Thåström - Den morronen

Mye stil, lite annet på coveret. Litt som musikken.

Punkrocker på 80-tallet og suksessrik soloartist siden; Joakim Thåström har tydeligvis vært en av Sveriges mest prominente musikere i mer enn 30 år. Jeg, derimot, hadde aldri hørt om ham før en gang i vinter, da min far entusiastisk tipset meg om denne godbiten av ei plate. Den Morronen er mørk, industriell skramlerock, stappfull av lyder og stemninger av typen som høres ut som det kan kalles "blues noir" eller noe sånt. Thåströms raspete men fortsatt imponerende stemme leder oss fra ett regntungt Stockholmsk gatehjørne til det neste. Alt foregår selvsagt sent på kvelden og med en fem-seks whiskys innabords.

Det hele er så ekstremt stilfullt gjort. Jeg elsker den fullstendig rendyrkede skramle-stilen som bærer lytteren med seg inn i den dystre Stockholmsnatten. Sounden er rendyrket fra stilen han har kjørt på sine to foregående soloalbum, med de stemningsfulle strykerne og de kule men ikke lenger overraskende hammer-mot-ambolt-slagene overalt. Thåströms bidrag i det hele er den gripende stemmen (Nick Cave à la Push the Sky Away springs to mind), og hans dystre, livstyngede tekster, som overraskende ofte likevel har noe håpefullt og energisk i seg. Han referer mye til obskure polske poeter, mest fordi det høres kult ut tror jeg, men det gjør seg bra. Flotte vendinger som "Kyss mig som en varm vind / Kyss mig hundra meter upp i luften / Kyss mig som Hermine kysste Harry / Kyss mig så at nånting kan bli guld igjen" gjør at man sperrer opp ører og øyne. Videre i samme nydelige sang ("Ned mot terminalen") beskriver han forresten barens stengetid med at "Flugorna börjar mer och mer se ut som rymdskepp". Ellers er det den introverte einstøingen han formidler finest, og den nattlige vandringen i "Långsamt genom" (stan) er en av platas beste stunder.  "Det står et nytt hotell och blänker och lyser / Men jag ska inte in".

Til tross for det rigid gjennomførte lydkonseptet, er det fin variasjon på plata. Thåström veksler mellom rolige, ettertenksomme viser og de storslåtte, intense låtene som bygger seg opp til svære klimaks. Begge deler utføres mesterlig, men kanskje spesielt oppsiktsvekkende er de storslåtte låtene. "Slickar i mig det sista", "Den morronen", og spesielt "Alltid va på väg", ruller over deg som svære, nådeløse maskiner. Sistnevnte har forresten en intro som minner påfallende mye om Kaizers Orchestras "Tumor i ditt hjerte", uten at dét utgjør mer enn en kuriositet.

Steinbra produksjon, maleriske tekster og en hørverdig stemme gjør at Thåströms verden suger deg inn. Det er kanskje unødvendig å si, men plata egner seg selvsagt aller best til å ha på øret mens du går rundt i byen en sein regnfull kveld.

Beste spor: "Ned mot terminalen", "Alltid va på väg", "Långsamt genom".

10. Father John Misty - I Love You, Honeybear

Ord blir fattige. Jeg liker ugla med alle øynene.

Father John Misty er pseudonymet til Josh Tillman, tidligere Fleet Fox og ironisk über-hipster som går rundt med solbriller, skjegg og artige klær, og som sikkert leser filosofi mens han tar narkotika og føler seg mye kulere enn alle de andre. Han glemmer familie og venner og behandler damer som bruk-og-kast-varen han mener de er, og glemmer i det hele tatt og føle noe. Hvem sa du, Misty? Tillman? Det er litt uklart. Kanskje det var lettere å skrive om seg selv når man kalte figuren for Father John Misty, som om det var noen andre. Vel, nå er imidlertid alt endret, for Tillman har møtt drømmedama Emma og giftet seg og laget et nydelig, ektefølt, hjertevarmt album, med det sukkersøte men fullstendig passende tittelen I Love You, Honeybear. Jeg oppdaget det ikke før nå da jeg satt og jobbet med innlegget, men på det klæsj-fargede coveret ses jo jesusbarnet Tillman trygg i armene til helgenen jomfru Emma mens alskens djevelske skapninger lusker, snerrer og frister i omgivelsene.

2 kewl 4 skewl

Sjangeren er singer-songwriter. Låtene er fine og maksimalistisk instrumenterte med strykere og messingblåsere og godt med korister bak den akustiske gitaren. Men det er ikke hverken melodiene eller sounden som gjør dette albumet vakkert. Det vakre ligger i hvor sukkersøtt selvutleverende Tillman er her. Utover de mange sangene som er direkte kjærlighetssanger til Emma, synger Tillman om Misty-livet fra før det skjebnesvangre møtet, og hvordan han selv har endret seg siden, med ekster som i typisk Tillman-stil er på en gang finurlige og tankestrøm-pregede. Jeg får en følelse av Scrooge fra Charles Dickens' "En julefortelling", hvor Emma er spøkelsene som til slutt får ham til å oppdage den rette vei. I "The ideal husband" er han illsint på sitt gamle, ironiske, følelsesløse seg. Tillman har sagt at sangen er så personlig at den er vanskelig for ham å fremføre, og det høres. Det er nesten vondt å være vitne til et såpass sårt øyeblikk, men låta er en av de beste på albumet. "The night Josh Tillman came to our apt." er en morsom sang om en håpløs scene fra pre-Emma-dagene, og vi får inntrykk av at historien er bare en blant drøssevis.

Denne nye Tillman hadde kanskje vært en litt kjedelig type, dårligere egnet som tekstmateriale til popmusikk enn Father Johns eskapader, men heldigvis bruker den klokere Tillman sitt nye perspektiv på litt utmerket samfunnskritikk. "True affection" handler om isolasjon og kommunikasjonssvikt i det påloggede samfunnet, og skiller seg ut på albumet med sitt halvelektroniske, Postal Service-aktige lydbilde. "Holy shit" skrev han visstnok på bryllupsdagen sin, og her ramser han opp alskens paradokser vi møter på, eller som folk vil vi skal møte på, i jakten på det gode liv, og "drit i"-konklusjonen blir på mange måter en lykkelig slutt. "Bored in the USA" er albumets førstesingle og roligste sang, uten at det ligger noen motsigelse der. Det er en knallhard tirade om håpløsheten som preger middelklasse-USA, og de mollstemte pianotonene treffer smertefullt når han synger "Now I've got all morning to obsessively accrue / a small nation of meaningful objects, and they've got to represent me to". Hva funskjonen til den groteske lattermaskinen på andre vers er vil nok variere fra lytter til lytter. For meg minner den om de rike som ondskapsfullt gnir seg i hendene over hamsterhjulet de har greid å sende massene inn i.

I sum er I Love You, Honeybear et sjarmerende, ettertenksomt og minneverdig album. Takket være Tillmans fargerike tekster og overbevisende levering klarer vi å føle historien han forteller.

Beste spor: "Holy shit", "The ideal husband", "Chateau lobby #4 (in C for two virgins)", "Bored in the USA". (Om du setter på hele plata, merk at spor 8, 9 og 10 listes her!)

Årets nesten-beste #2

Som dere ser kommer jeg med noen innvendinger mot platene her i nesten-beste-seksjonen, men det er virkelig mye snadder her også. For et år det har vært, musikkmessig. Menneske fryd deg.

Stilig nok, litt hjemmelaga. Litt som plata.

Baio - The Names

Det er alltid litt rart å anbefale sommerplater midt på vinteren, og dette er i aller høyeste grad ei sommerplate. Men jeg anbefaler den læll. Chris Baio, bassist i nerderocker-bandet Vampire Weekend, har brukt fritida si fra dagjobben godt. Med barnslig glede og nysgjerrighet har han utforsket elektronikasjangeren, og resultatet er et herlig annerledes og dansbart album, et friskt pust i den ellers så mørke og gjerne gjennomperfeksjonerte sjangeren. Beatsene er glade og stort sett enkle, og han synger vel middels bra, med han gjør det med såpass mye glimt i øyet at resultatet er alltid fornøyelig. Er det noe som låter litt kleint, ja, så sampler vi det opp seks ganger (som "I can do IT it it it" på det nydelige tittelsporet). Sangene, der det er tekst, handler enten om kjærlighet eller usikkerhet, tvil, følelsen av å være litt bortkommen. Det er litt xkcd-fint.

Mest iørefallende er vel "Sister of pearl", men mange av de mer bortgjemte, anonyme låtene åpner seg flott opp ved gjentatte spillinger, og plata står seg bra som helhet. Midtpunktet "All the idiots" er den eneste rene instrumentalen her, og bruker nesten tre minutter på å dra frem trumfkortet sitt. Vi storkoser oss hele resten av den sju minutter lange låta, til den glir over i søte "Matter". Også "Endless rhythm" er god stemning. Til tross for den litt hjemmelaga følelsen er viser dette verket frem god musikalsk kompetanse og teft, så vel som rause doser varme, kreativitet og utforskerglede. En fin overraskelse.

Beste spor: "Sister of pearl", "The names"

Hey it's me. Stilig, men intetsigende. Også litt som plata.

The Weeknd - Beauty Behind The Madness

Helt siden han debuterte i 2010 bare 20 år gammel med de hjemmesnekrede miksteipene som skulle bli til det forbløffende trippelalbumet Trilogy, har det vært liten tvil om at Abel Tesfaye innehar et latterlig stort musikalsk talent. Selv om major label-debuten Kiss Land (2012) var dørgende kjedelig, føles den kommersielle triumfen med Beauty Behind The Madness helt naturlig og forventet. Bare gjennom å bygge et varemerke av rastahåret sitt og gradvis la flere og flere bli imponert av Trilogy, er The Weeknd ingen underdog lenger i 2015, men en etablert popstjerne i øverste divasjikt. Når han fremfører årets beste single "Can't feel my face" med flammeshow (video unavailable) føles det ikke som et gjennombrudd; han er så stjerne og synger så bra at suksessen virker like selvsagt som skrikende jenter på en Bieber-konsert.

Albumet låter fantastisk hipt og kult (på en bra måte), og inneholder en lang rekke svære hits. Tesfaye har en utrolig sterk R'n'B-vokal. Det som trekker ned er faktisk de fryktelig ensformige tekstene. Det er ikke det jeg setter i fokus oftest, men på ei plate med hele 14 spor blir man fort lei av de samme destruktive tekstene om festing og dop og damer. Musikalsk er det fin variasjon på plata, men tekstene gjør at det likevel høres ut som den samme sangen om og om igjen. Til tross for den deilige sounden og jevnt høye kvaliteten på sangene (hele 12 av 14 har vært inne på topp 40 i USA!) blir plata dessverre mye mindre enn summen av delene. Den er perfekt bakgrunnsmusikk på fest, men faktisk direkte dårlig til konsentrert lytting, og derfor trekkes faktisk denne ellers imponerende samlingen låter ut av topplista. Likevel, har du ikke hørt det må det for all del høres, for dette må vel være den definitive lyden av 2015, og dét er ikke noe å være skuffet over! For igjen, musikken er steinbra. Vi snakker Michael Jackson-bra. Se opp for The Weeknd fremover.

Beste spor: "Can't feel my face", "Often", "Prisoner"

Björk har alltid hatt kule albumcover, og dette er intet unntak!

Björk - Vulnicura

Om du tror jeg setter Björks nyeste her bare av gammel vane, tro om igjen. Aller først: "Stonemilker" er Björks fineste låt siden klassiske "Joga" fra Homogenic (2000), og den ligner ikke så rent lite. Og ti minutter lange "Black lake" er kanskje den beste kunsten hun har laget i hele karrieren. HØR DEN. FLERE GANGER. Da var dét sagt. 

Vulnicura er et pur rent konseptalbum, og skildrer tiden før, under og etter bruddet med ektemannen Matthew Barney. Sangene har undertitler som strekker seg fra "9 months before" til "11 months after". Albumet består utelukkende av lag på lag med Björks stemme, lag på lag med strykere som hun satt og terapi-arrangerte etter bruddet, og beats signert den unge, gal-geniale produsenten Arca (som introduserte seg for verden med fingeravtrykket sitt på Kanye Wests Yeezus). Det er et vågalt grep å overlate verket sitt Arcas hender. Kanye lyktes; gjør Björk det samme? Ja. Er det litt vanskelig å henge med utover de to ovenfornevnte høydepunktene? Ja. Plata stryker deg på ingen måte medhårs. Men altså, med rett innstilling går det. I små doser blir jeg sykt stoket av Arcas Mutant, men jeg har ikke hatt tålmodigheten til å vurdere den og ta den med her. Til gjengjeld får han plenty eksponering gjennom Vulnicura, som nesten føles som en Arca-plate med litt Björk-awesomeness med på kjøpet. Hvis du greier å se den spooky elektroglitchingen som spennende heller enn irriterende, er Vulnicura som helhet en triumf. 

Litt om "Black lake", bare. Björk skildrer bunnløs fortvilelse, tilsynelatende uhelbredelig hjertesorg og endeløs smerte på en måte jeg aldri har hørt maken til før, og på en måte jeg ikke trodde hun hadde i seg. Mellom korte, hulkede vers av typen "My heart is enormous lake /  Black with poison / I am blind / Drowning in this ocean" kommer det faktiske bunnløse dyp, i form av dronende pauser som varer lenger enn selve versene. Effekten er helt ekstremt sterk. Den forsterker teksten du nettopp hørte, du kjenner smerten. Låta er et karrierehøydepunkt både for Björk og Arca. Strykerne og rytmene bygger opp låta mesterlig, hver eneste drone er villere enn den forrige. For en sang. 

Ellers: "Quicksand" og "Notget" er maks sære og funker faktisk skikkelig bra. Her forsterkes Björks vokal og strykere av Arcas elektro-galskap. "Family" og "Mouth mantra" er intense og sære, men blir i overkant dissonante for de fleste lyttere. "Lionsong" og "Atom dance" later kanskje som de er pop-hørbare, men de er egentlig ikke det i det hele tatt. Som helhet funker likevel plata, på grunn av de voldsomme følelsene i sving. Selv de minst hørbare strekkene bidrar til å hamre inn historien. Kjærligheten, fortvilelsen, smerten, såret, datteren, sinnet, bedringen. "Moments of clarity are so rare / I better document this" synger hun på "Stonemilker". Og det er jeg glad hun gjorde.

Beste spor: "Black lake", "Stonemilker".

Årets nesten-beste

Da starter vi, folkens! Er dere klare for noen av årets beste plater? Si jaaa!

Ingenting å si på den grafiske profilen.
Fine variasjoner på singel-coverne.

Jamie XX - In Colour

In Colour er den lenge etterlengtede solodebuten til the xx-produsenten innfrir og oppsummerer fint første del av karrieren til en av vår tids mest ikoniske elektronikaartister. Jamie XX lykkes med det meste han prøver seg på her, men han tar da heller ikke så mange sjanser som man kunne håpe. Det er litt status quo. Sangene har blitt til over en periode på flere år, men noen av dem føles som de har sittet på hylla litt for lenge. Elektronikaverden beveger seg fort, og det som virket riktig så banebrytende da det ble påbegynt er nå ikke stort mer enn grei-fint. Som helhet føles plata rett og slett litt for seint ute, litt dårlig timet; den introduserer ikke noe nytt og har ikke helt den samme slagkraften som jeg tror den ville hatt for 1-2 år siden.

For all del, det er ei vakker plate, om ikke årets beste elektronikaalbum så i alle fall et av de flotteste. Flere av enkeltlåtene er helt himmelske, og albumet flyter også godt. Det var på høy tid med et soloalbum på CVen til Jamie XX, og denne er i så måte akkurat det vi trengte. Her er bare den steeldrum-glade, beats-kyndige, Romy-backende Jamie XX, og han er veldig, veldig verdt å høre på.

Hør hvis du ikke har hørt før: Loud places, Seesaw.

Univers og sånn på coveret er jo fint.
Litt intetsigende, men liker den håndskrevne teksten.

Susanne Sundfør - Ten Love Songs

Hva skjer, er selveste Susanne Sundfør degradert til nest-best-lista? Slapp av, vi snakker tross alt en 11.-15. plass her, og det står det jo absolutt respekt av. Med Ten Love Songs tar Sundfør seg godt til rette i power-popens verden. Og fy søren, på godt over halvparten av de ti forsøkene her lykkes hun til det fulle. Susanne Sundfør har hatt en ekstremt imponerende musikalsk utvikling. Etter sjumilssteget fra debutalbumet til The Brothels mørke verden fulgte et nytt sjumilssteg derfra til kunstpop-mesterverket The Silicone Veil. Og sånn sett er det smått utrolig at Ten Love Songs representerer enda et nytt spennede steg fremover. Mer "kommerst", joda, men det er fortsatt både musikalsk spennende og vokalmessig overlegent. Og bevares, jeg unner henne litt allmenn popularitet og radiohits nå. 

Første halvdel er så bra at den tar pusten fra deg. Fra den monumentale åpningslåten "Darlings" til cembalo-outroen etter EDM-flørten "Kamikaze" er det ikke et eneste feilsteg. Overgangen fra pulserende "Accelerate" til den velkjente førstesingelen "Fade away" er bare urettferdig bra. Andre halvdel er derimot litt ujevn, og trekker plata akkurat ned fra topp 10. "Delirious" er knallbra, men det altfor lange mellomspillet på "Memorial" og den ABBA-glatte fade-outen på "Slowly" burde vært kuttet. "Trust me" blir bare nesten magisk, og avslutteren "Insects" skjønner jeg meg ikke helt på. Men ja, bortsett fra det, full pott!

Hør hvis du ikke har hørt før: Fade Away, Kamikaze.

Adjektivet jeg leter etter her er vel "grell"! Det hadde
kanskje vært bedre hvis halvparten av elementene var kuttet.

Mew - +- (pluss minus)

Dette er den første Mew-plata jeg har hørt mye på, overraskende nok. Overraskende kanskje at jeg ikke har gjort det før, da indie-progrock på stadion-skala burde være midt i blinken for meg, og overraskende kanskje at jeg gjør det først for akkurat denne, når mange vil tro at de har sine beste dager bak seg. Er Mew virkelig like verdt å høre på fortsatt, nå som medlemmene nærmer seg 40, og kan albumet måle seg med deres tidligere prestasjoner? Vel, som sagt har jeg ikke hørt noe særlig på de eldre platene, men fra en som er totalt hekta på "The zookeeper's boy" og nylig oppdaget fantastiske "Comforting sounds", syns jeg fortsatt +- (teit navn) er det beste de har gjort.

Albumet er i overkant mye å ta inn på en gang, men hadde nok gjort seg strålende på en LP, både lydmessig og med tanke på pustepausen man får i midten. Spor 6-10 er nydelige alene, låtene klarer alle å være både storslåtte som Mew skal være, originale og proggete som vi musikknerder liker, og fengende som slik musikk må være for at det skal være digg å høre på. Spesielt er "Interview the girls" og sistelåta "Cross the river on your own" gode bevis på at dagens Mew er fullt på høyde med den kritikerroste 10 år eldre utgaven. Første halvdel er litt mer variert, med noen veldig gode singler og noen av Mews enkleste, mest poppa låter, men også med noen litt mer retningsløse låter midtveis. 

Men alt i alt altså, +- er en hel time med overveldende imponerende arbeid og overraskende mye musikkglede fra de mesterlige danskene.

Hør hvis du ikke har hørt før: Satellites, Interview the girls.