6. Ezra Furman - Perpetual Motion People

Ezra Furman er et nytt bekjentskap av året. Med tre album med eksbandet og tre soloalbum bak seg har han sakte men sikkert opparbeidet seg en voksende buzz, godt hjulpet av visstnok meget energiske liveopptredener.

Sånn liker Ezra Furman å kle seg. Kult cover.

Han er et litt merkelig menneske, Ezra, og takk og lov for det. Rastløs, depressiv, alkoholisert, kjønnsforvirret, eksentrisk... sannsynligvis med en medisinsk diagnose eller tre hvis han hadde vært fornuftig og skaffet seg det. Da jeg googlet sangtekstene hans nå så jeg at han ble presentert på genius.com som "everyone's favorite bisexual, Jewish, depressive, gender-fluid rock star", og det stemmer jo greit bra. Men ja, sangtekstene. Jeg bare slenger ut noen spoilers her med det samme, så skjønner dere kanskje hvorfor jeg falt for Perpetual Motion People.

"Can I sleep in your brain tonight, stranger?

Can I rest my bones in your head?

I won't make too much noise while I stay here

I just need some kind of shelter."

Vakrere beskrivelse av psykiske lidelser enn "Can I sleep in your brain?" har jeg sjelden sett.

"Anywhere I try to go

I'm still stuck in my own skull

And lately that's no kind of place to call home

All the walls are falling down

Garbage lying all around

Is there maybe room in your temporal lobe?"

På den fantastiske "Body was made" retter han en sint langfinger mot alle som driver "body shaming". I tillegg er låta så fengende, stramt komponert og godt arrangert at man ikke merker at den ikke har noe refreng, men her er et utdrag av teksten:

"My body was made this particular way

There's really nothing any old patrician can say

You social police can just get out of my face

Body was made (...)

My body was made with this attribute too

The need to become something totally new

Mysterious process that don't involve you

Body was made (...)

My body was made so just fucking relax

Don't pile my plate with historical facts

I want to go forward, don't want to go back

My body was made (...)

Your body is yours at the end of the day

And don't let the hateful try and take it away

We want to be free, yeah we go our own way

My body was made"

Så ja, kule tekster. Og det stopper ikke der, dette var bare de mest høydepunkt-tette eksemplene. Følelsen av å være i utakt med omverdenen beskrives herlig på "Lousy connection". "Ordinary life" og "Hark! To the music" oppleves som et par, og beskriver hver sin side av livstøtthet og gleden i å finne noe man brenner for. "Restless year" fyrer det hele i gang med stressende punk-toner og skrikevokal som bare hyler live-fast-die-young. Ballader som "Hour of my deepest need" og "Watch you go by" blir kanskje litt selvmedlidende og ikke like spennende som det andre som skjer her, men de er likevel veldig fine. I det hele tatt er det vanskelig å finne en låt å ikke trekke fram herfra, og jeg har blitt temmelig glad i hele plata.

Musikalsk plasserer låtene på albumet seg grovt i tre sjangre: 50-talls doo-wop, med aktiv bruk av shubidu-koring og saksofon; 80-talls punk, med vel så aktiv bruk av støy, overdreven vreng på gitarene og styggsint vokal; og noen pusterom med akustisk singer-songwriter, som minner meg en hel del om Jonathan Richman. Alle stilene fungerer like bra, og resultatet er en sjarmerende og variert blanding som føles som et godt, energisk live-sett. Om åpningslåta "Restless year" blir et litt irriterende førsteinntrykk, anbefaler jeg å hoppe videre og gi noen flere låter en sjanse, for det er mye annet her som er mer lyttervennlig.

Ezra Furman er kanonkul. Go kreisi og sett på.

Beste spor: "Lousy connection", "Body was made", Can I sleep in your brain?"