Sufjan Stevens er en skikkelig tungvekter i indie-verden. Med de nå ti år gamle folk-klassiskerne Illinois og Michigan ("50 states"-prosjektet kom aldri noe lenger enn det - og var sannsynligvis bare kødd fra starten av uansett) etablerte Sufjan seg som en av våre mest spennende artister. De årlige pakkene med psykedeliske julesanger samlet på kvintuppel-albumene Silver & Gold og Songs for Christmas er totalt fascinerende, om enn av tidvis varierende kvalitet. Sist vi hørte fra ham var med det bombastiske space-pop-opuset The Age of Adz, elsket av mange og hatet av flere. For min del var det først her jeg ble frelst, noe folk har generelt liten forståelse for, men jeg elsket elektro-galskapen og eksperimenteringen.
Nå har Sufjans pendel svingt helt over på den andre siden. Årets utgivelse, Carrie & Lowell, stripper bort nesten hvert eneste element fra den overlessede Age of Adz-tiden. Mens det før kunne være fulle orkester med strykere, blåsere, harper, klokkespill, i tillegg til tunge, elektroniske beats og synther på hver eneste låt, består Carrie & Lowell nesten utelukkende av rolig plukking på akustisk gitar og Sufjans sangstemme. Nei vent, den er også nesten borte, nå nærmest hvisker han. Høres det spennende ut? Det kule er at denne musikken treffer meg enda hardere.
Albumet handler om Sufjans forhold til hans mor og stefar. Moren Carrie var bipolar og schizofren og ble rusmisbruker. Hun døde i 2012. Lowell var gift med Carrie da Sufjan var yngre, og har vært som en far for ham siden. I dag driver han Sufjans plateselskap, Asthmatic Kitty. Sufjan ble sterkt preget av morens bortgang, og beskriver her mange ulike sider ved forholdene mellom dem. I tillegg er det fullt av tilfeldige minnefragmenter fra barndommen, som får en ekstra bittersøt følelse i denne konteksten. Sufjans nære forhold til kristendommen stilles også på beinharde prøver. Det er et ekstremt personlig og rørende album, spesielt satt i kontrast mot den historiefortellende stilen fra "50 states"-platene, og den voldsomt distanserte tematikken på Age of Adz om verden og menneskeheten, Gud og himmelen, verdensrommet og romvesener. Tidligere så sceneshowene på konserter fort noe slik ut:
Nå er de psykedeliske vingedraktene med indianerfarger, skjellettmønster, glitter og glam og solbriller, byttet ut med en svart t-skjorte og dunkel belysning:
[oops finner ikke bilde i 2022]
Sufjan Stevens er en utrolig talentfull og kreativ musiker, og dermed blir dette fortsatt spennende i all sin stillhet. Selv om de rolige gitararrangementene føles som bare skisser av låter, er det tydelig at låtene som skisseres er markant annerledes, i høy Sufjan-kvalitet. Han kunne enkelt utbrodert disse til Adz-stemning hvis han ville. Han gjorde det i ett tilfelle, og resultatet er som dere hører vakkert, og mens Adz-fanen i meg tidvis skulle ønske at mer av Carrie & Lowell hørtes slik ut, er det til hans fortjeneste at han greide å holde igjen. Når du skal begrense antall elementer i en sang til det som kan telles på én hånd, ja da velger du dem med omhu. "Should have known better" er en av få låter her som har perkusjon i det hele tatt, men du ville ikke trodde meg etter å ha hørt den. En forsiktig pitter-patter introduseres med mellomspillet på 2:39, og utover i låten dulter noen såvidt borti en tamburin. Det var det hele, og det er nok. Ellers er det den ene korstemmen, den ene bølgen med synthstrykere, som gjør hele forskjellen. Den aller mest nedstrippede låten er kanskje "Eugene". Den er så naken at det kun er plass til ett annet element enn Sufjan og gitaren: En korstemme på tre toner, ved 1:28.
Tilbakeholdenheten på Carrie & Lowell vitner ikke om latskap eller hastverksarbeid, men om stort musikerhåndverk. Jeg tenker på hvordan det må føles for de fire andre Radiohead-medlemmene når Thom Yorke fremfører en ny sang for dem i form av en smertefullt vakker solonummer (eks. "Last flowers"). "How can you possibly add anything to that?" var det vel Ed O'Brien sa en gang. På samme måte lar Stevens her sangene tale for seg selv, og resultatet er helt nydelig. De aller beste sangene kommer på andre halvdel når det emosjonelle tungskytset settes inn, med de nærmest dronende "Fourth of July" og "John my beloved".
Pent nok til å settes på som rolig, ustøtende bakgrunnsmusikk, men så mye, mye mer enn som så ved nærmere lytting - Sufjan Stevens imponerer.
Beste spor: "Fourth of July", "Should have known better", "John my beloved"
Nå har Sufjans pendel svingt helt over på den andre siden. Årets utgivelse, Carrie & Lowell, stripper bort nesten hvert eneste element fra den overlessede Age of Adz-tiden. Mens det før kunne være fulle orkester med strykere, blåsere, harper, klokkespill, i tillegg til tunge, elektroniske beats og synther på hver eneste låt, består Carrie & Lowell nesten utelukkende av rolig plukking på akustisk gitar og Sufjans sangstemme. Nei vent, den er også nesten borte, nå nærmest hvisker han. Høres det spennende ut? Det kule er at denne musikken treffer meg enda hardere.
 |
| Der sitter de. Coveret skiller seg kraftig ut fra Sufjans ellers eksentriske katalog. |
Albumet handler om Sufjans forhold til hans mor og stefar. Moren Carrie var bipolar og schizofren og ble rusmisbruker. Hun døde i 2012. Lowell var gift med Carrie da Sufjan var yngre, og har vært som en far for ham siden. I dag driver han Sufjans plateselskap, Asthmatic Kitty. Sufjan ble sterkt preget av morens bortgang, og beskriver her mange ulike sider ved forholdene mellom dem. I tillegg er det fullt av tilfeldige minnefragmenter fra barndommen, som får en ekstra bittersøt følelse i denne konteksten. Sufjans nære forhold til kristendommen stilles også på beinharde prøver. Det er et ekstremt personlig og rørende album, spesielt satt i kontrast mot den historiefortellende stilen fra "50 states"-platene, og den voldsomt distanserte tematikken på Age of Adz om verden og menneskeheten, Gud og himmelen, verdensrommet og romvesener. Tidligere så sceneshowene på konserter fort noe slik ut:
 |
| Å hei hvor det går! Par-tay! |
[oops finner ikke bilde i 2022]
Sufjan Stevens er en utrolig talentfull og kreativ musiker, og dermed blir dette fortsatt spennende i all sin stillhet. Selv om de rolige gitararrangementene føles som bare skisser av låter, er det tydelig at låtene som skisseres er markant annerledes, i høy Sufjan-kvalitet. Han kunne enkelt utbrodert disse til Adz-stemning hvis han ville. Han gjorde det i ett tilfelle, og resultatet er som dere hører vakkert, og mens Adz-fanen i meg tidvis skulle ønske at mer av Carrie & Lowell hørtes slik ut, er det til hans fortjeneste at han greide å holde igjen. Når du skal begrense antall elementer i en sang til det som kan telles på én hånd, ja da velger du dem med omhu. "Should have known better" er en av få låter her som har perkusjon i det hele tatt, men du ville ikke trodde meg etter å ha hørt den. En forsiktig pitter-patter introduseres med mellomspillet på 2:39, og utover i låten dulter noen såvidt borti en tamburin. Det var det hele, og det er nok. Ellers er det den ene korstemmen, den ene bølgen med synthstrykere, som gjør hele forskjellen. Den aller mest nedstrippede låten er kanskje "Eugene". Den er så naken at det kun er plass til ett annet element enn Sufjan og gitaren: En korstemme på tre toner, ved 1:28.
Tilbakeholdenheten på Carrie & Lowell vitner ikke om latskap eller hastverksarbeid, men om stort musikerhåndverk. Jeg tenker på hvordan det må føles for de fire andre Radiohead-medlemmene når Thom Yorke fremfører en ny sang for dem i form av en smertefullt vakker solonummer (eks. "Last flowers"). "How can you possibly add anything to that?" var det vel Ed O'Brien sa en gang. På samme måte lar Stevens her sangene tale for seg selv, og resultatet er helt nydelig. De aller beste sangene kommer på andre halvdel når det emosjonelle tungskytset settes inn, med de nærmest dronende "Fourth of July" og "John my beloved".
Pent nok til å settes på som rolig, ustøtende bakgrunnsmusikk, men så mye, mye mer enn som så ved nærmere lytting - Sufjan Stevens imponerer.
Beste spor: "Fourth of July", "Should have known better", "John my beloved"
No comments:
Post a Comment