1. The War on Drugs - Lost in the Dream

Denne burde ikke kom som noen bombe. Årets vinner er ganske soleklar i mine øyne. I et år med mye bra nytt, spennende, kreativt og nytenkende, kom det også ett album som høres fullstendig tidløst ut. En umiddelbar klassiker, et album så naturlig og klassisk vakkert at det føles som om det alltid har eksistert. Det kunne blitt laget i hvilket som helst av de seks foregående tiårene, men likevel høres det perfekt ut akkurat nå. Jeg snakker selvfølgelig om The War on Drugs' Lost in the Dream.

Bra cover. De slitte fargene på hjørnene høres godt på plata.

Lost in the Dream er i hovedsak skapt av frontmann Adam Granduciel mens han satt i leiligheten sin i post-turné-depresjon og stirret ut vinduet som det er bilde av på omslaget. Og det høres. Vi får mye energisk uptempo på Lost in the Dream, men pustehullene "Suffering", "Disappearing" og instrumentalsporet "The Haunting Idle" er både vakre og nødvendige. Ellers er det mye som skjer, og selv om låtene er lange har de så mye energi at de lett kunne vært enda lengre. Med et snitt på over seks minutter blir det et langt album, men så mye som jeg har hørt på det så kjenner jeg det nå inn og ut.

De mest Americana låtene ("Eyes to the Wind" og "Lost in the Dream") er nesten de aller flotteste, bare fordi det er så tvers igjennom fin musikk, som alle kan elske, og med så tydelige kvaliteter helt oppe i dagen. Men aller, aller best er Granduciel likevel de mer intense låtene, som "An Ocean in Between The Waves", "Red Eyes", "Burning" og "Under the Pressure", for disse er det ingen andre som gjør etter ham. Han konkurrerer i den mest standarde grenen av dem alle, og er suverent best.

Det er vanskelig å styre seg fra utsagn som "Lost in the Dream er på alle måter perfekt". For den låter virkelig så fantastisk bra. Selv om de ikke scorer mange poeng på nyskapnings-skalaen, så elsker jeg jo de endeløse gitarsoloene, for de er så enormt sterke (spesielt "An Ocean in Between the Waves" sin!). De er et argument for hvorfor vi trenger gitarsoloer i utgangspunktet. Energien og lidenskapen som har gått inn i denne plata høres og smitter over - hver gang Granduciel slipper ut ett "Woo!" er jeg helt med selv, og han kunne unnet seg enda flere. Plata er i tillegg full av stillferdige genistreker, hvor en enkelt akkord eller tone bare røsker hjertet ut av deg.

Noe sier meg at dette var ganske kjedelig å lese. Det er ikke lett å skrive vettugt om noe man er så stor fan av. Denne plata er gull. Jeg stopper her, og konkluderer med det julekalenderen 2014.

Beste spor: "An Ocean in Between the Waves", "Red Eyes", "In Reverse", "Eyes to the Wind", "Under the Pressure".

2. St. Vincent - St. Vincent

Annie Clark - aka. St. Vincent - er utrolig vanskelig å beskrive, men jeg føler at en sammenligning med Björk er på sin plass. Ordet avant-garde springs to mind. På samme måte som Björk er musikken til St. Vincent kunst tvers igjennom, men likevel genialt fengende og underholdende. Du blir sittende og lytte delvis av fascinasjon for den enigmatiske, sære artisten, og delvis i ren fryd av den bra musikken. Når hun nå selvtitulerer sitt fjerde album er det ikke av latskap, men en måte å fortelle at St. Vincent er så St. Vincent som det blir, en slags ferdigstilling av et kunstnerisk prosjekt. Alt arbeidet hun har gjort før har ledet opp til dette på en måte, og alt etterpå må bli en eller annen ny retning. For Björk har abdisert fra tronen, og selv om det finnes enkelte sterke konkurrenter, er St. Vincent den ypperste i sitt game akkurat nå.

Et av årets cover i alle fall. Badass.

St. Vincent er soleklart St. Vincents beste album. Den har mer av alt vi alltid visste at hun kunne best. Hun synger fantastisk, og spiller (radbrekker) gitar enda bedre. Hun er faktisk en av de artigste gitaristene jeg vet om, gitaren høres vekselvis ut som den er laget av enten gummi ("Rattlesnake", "Bring Me Your Loves"), sagspon ("Huey Newton", "Regret") eller velur ("I Prefer Your Love"), det er helt sprøtt hva hun kommer på å bruke gitaren til. Og der de fengende låtene før har skilt seg ut mellom de litt mer spacede, er nå også de spacede skikkelig fengende, og jeg har i tur og orden lagt min elsk på i alle fall 10 av de 11 låtene på plata. Tekstene er i blant knallhard samfunnskritikk og i blant knallhard selvransakelse, og er blitt mye mindre kryptiske og mer lesbare enn på tidligere utgivelser. Det er moro.

Det produktive samarbeidet med David Byrne i fjor som resulterte i Love This Giant, høres godt videre i messingblåserne på låter som "Regret" og den lekne førstesingelen "Digital Witness". Rundt den ligger mystiske og aggressive "Huey Newton", og den ekstremt ømme og følsomme balladen "I Prefer Your Love", en hyllest til hennes mor. Sammen synes jeg de utgjør platas kjerne, og deler den effektivt i en før- og en etter-del. På før-delen er hun mer direkte, med tre vidt forskjellige låter som alle treffer deg midt i fleisen. Og for dem som rynker på nesen umiddelbart, er kanskje etter-delen litt mer behagelig, med klassiske St. Vincent-godbiter som "Regret" og "Psychopath". Det hjelper kanskje også at du har "kommet litt mer inni det", for St. Vincent er en noe acquired taste, til tross for et pop-lignende ytre. Så det at du vet litt hva det går i når du har kommet til eksentriske-men-dritkule "Bring Me Your Loves" er nok en fordel. Til slutt venter en høydare av en liksom-powerballade i "Severed Crossed Fingers". Mye snadder her, altså.

So delightfully weird.

I en tid hvor musikkopplevelsen er stadig mer personlig, skreddersydd og tilpasset hver enkelt, er det ikke lenger ofte at virkelig utfordrende og annerledes artister greier å samle såpass mange som St. Vincent gjør. Hun selger ut arenaer, topper festivalplakater og høster bred anerkjennelse i både Europa og Amerika. Karakteristisk innesluttet, filosofisk og fjern på intervjuer er hun en ur-popstjerne av den litt utenomjordiske typen, som hver enkelt fan prøver å bli kjent med og finne ut av, gjennom egen tolkning av musikken og personaen hennes. Jeg venter fortsatt store ting fra Annie Clark.

Beste spor: "Digital Witness", "Bring Me Your Loves", "Birth In Reverse", "I Prefer Your Love", "Severed Crossed Fingers".

3. Highasakite - Silent Treatment

Lover,

s
t
i
l
l
h
e
t

.
.
.

Where do you live?
pianopiano.

In the sky?
In the clouds?
In the ooocean?

Da var vi i gang. Gåsehud herfra og til månen. Okei, men gjør en innsats. Du har satt på Highasakites nye plate Silent Treatment, og tror akkurat du har kommet over åpningssjokket, og tenker at nå er du et rasjonelt, voksent menneske som greier å ha et litt avslappet og distansert forhold til musikken du hører på. Men så begynner trommene. D'oh! All I'm ever gonna do is send shivers down that spine of yours.

Hei jeg heter Ingrid og synger helt fantastisk bra.

Fra deres spede begynnelse som lillesøsterbandet til Pelbo og Your Headlights Are On som spilte midnattskonserter på Knaus, har jeg hele tida mi i Trondheim bare hatt Highasakite litt i bakhodet. Talentet har utvilsomt alltid vært der, men interessen min var heller laber hele veien. Da 2012s All That Floats Will Rain mottok til dels strålende kritikker og dyttet storebrorbandene ettertrykkelig til side, fulgte heller jeg ikke noe særlig med. Mange lot seg ikke umiddelbart fengsle, og gadd ikke å gi den orkestrale kunstpopen en ordentlig sjanse, og jeg var en av dem. Men med Silent Treatment kan ikke Highasakite ignoreres lenger. De har gitt ut en så gjennomført, så sterk, så vakker plate at det er bortimot umulig å ikke la seg fengsle. Hatten av!

En overdrevent uinteressert lytter kan kanskje fortsatt påstå at de er rolige og kjedelige, men da har man søren ikke hørt godt etter. Kontrastene er så svære, klimaksene er så mange og heftige at det kunne nok ikke vært særlig mer før det hadde blitt for mye av det gode. Silent Treatment er faktisk fullstappet med action, og balanserer så vidt det er på den rette siden av storslått og for voldsomt. Noen få pusterom er det, men de er helt nødvendige. Mellom de rene gåsehudspumperne "Lover, Where Do You Live?" og "Science & Blood Tests" som starter og avslutter plata, finner vi hele tre fengende p3-hits ("Since Last Wednesday", "Leaving No Traces", "Darth Vader") og en drøss med andre storslåtte og livsbejaende låter av typen som nytes best på en fjelltopp i solnedgang ("Iran", "I, The Hand Grenade", "Hiroshima").

Så de solide låtene her er ett av vinnerpunktene. Lyttervennlighet er høyt prioritet, og tekstene kombinerer fint en barnslig naivitet med aldrende ettertenksomhet. Stemmen til Ingrid Helene Håvik er et annet, og den har utviklet seg gjennom studieløpet til kanskje den mest teknisk briljante stemmen vi hører i norsk popmusikk om dagen. Og musikerne er et tredje: messingblåserne på "Since Last Wednesday" og "Hiroshima", Moby-pianoet på refrenget på "Leaving No Traces", Kaada-pianoet (vet ikke hva det kalles) på refrenget på "Darth Vader"og den gjennomgående briljante perkusjonen. På konserter i høst har de kjørt et knallkult lysshow, hvor hvert slag på bestemte tromme lyste opp ulike lamper, lanterner, spoter og strobelys. Utrolig effektfullt til sånn musikk, for eksempel i oppbygningen på "I, The Hand Grenade", rundt 3:30.

Ikke bare er jeg utrolig imponert av Highasakite, jeg er utrolig begeistret for dem. Det er musikk som gjør at mye annet blekner i forhold. Denne plata har sendt shivers down my spine i hele år.

Beste spor: "Science & Blood Tests", "Since Last Wednesday", "Lover, Where Do You Live?", "Iran".

4. Aphex Twin - Syro

Å høre på Aphex Twin må være litt som å se på evolusjon i superrask film. Temaer og arter oppstår og forsvinner, glir over i hverandre, formerer seg, muterer, endres litt og litt, flyttes fra forgrunn til bakgrunn, repeteres eller ses aldri igjen. Det hele er så ustanselig, så flytende, det bare fortsetter, sannsynligvis uten noe endemål i syne, bare fortsetter av naturlige årsaker. Og Richard D. James står over det hele som et allmektig vesen, og styrer sitt ufattelig komplekse univers. For på samme måte som det komplekse, tilfeldige, ustyrlige livet på jorda umulig kan være bestemt av noen allmektig skaper, så føles det absurd at et levende, pustende menneske kan ha skapt dette Syro.

Omslagsdesign: Überdetaljert produskjonsbudsjett.

Det har gått mange, mange år siden vi sist fikk musikk fra Aphex Twin. Selv om det forrige albumet kom i 2001, står han fortsatt som en av de aller mest banebrytende og innflytelsesrike elektroniske musikerne vi har hatt. Og det sier sitt at når Syro ikke er radikalt annerledes enn musikken han lagde på 90-tallet - det er umiskjennelig Aphex Twin i godt, gammelt slag - men likevel høres helt unik ut nå 20 år senere, ja da er Aphex Twin noe ganske ekstraordinært.

Mitt forhold til Aphex Twin har tidligere begrenset seg til den ikoniske singelen "Windowlicker" fra 1999 (og dens enda mer ikoniske musikkvideo), og den representerer vel det mest "pop" vi fikk av ham. På Syro finnes ingen ny "Windowlicker". Den er nesten helinstrumentell, men er likevel overraskende tilgjengelig. Til tross for kompleksiteten, og hvor langt den er i fra alt annet du har hørt på de siste 20 år, så går det helt fint å nyte dette ved første gjennomlytting. Det er behagelig, avslappende og digg, akkurat slik deilig elektronika skal være, til tross for en mye skarpere, mer dyster, mer aggressiv sound enn vi er vant til. Det egner seg påfallende dårlig til spillelister og mikser, står ut som en metallvokalist i Sølvguttene.

Alt på Syro er hjemmelaga, det er ikke en eneste standard beat her. Sangene har fått typisk utilgjengelige navn, som denne gangen representerer de ulike maskinene han har brukt på hver sang for å få frem de absurde lydene. Etter så mange år med så mye elektronisk musikk er det ganske imponerende at vi her får over en time fullstappa med lyder vi absolutt aldri har hørt før. Og det er så kreativt og gjennomført; i løpet av disse tolv låtene er det knapt to takter på rad med samme perkusjon. Alltid skjer det noe, aldri er det kjedelig. Det gir tilbake troen på at vi aldri noensinne vil gå tom for ny musikk. Aphex Twin er overveldende bra.

I den grad jeg skal trekke fram noen høydepunkter må det være "minipops 67 [120.2][source field mix]", "CIRCLONT14" [152.97][shrymorning mix]", og kanskje "produk 29 [101]". Det er få eller ingen feilskjær, muligens synes jeg tittelsporet her ("syro u473t8+e [141.98][piezoluminescence mix]") er hakket døllere enn de andre, med et synthriff midtveis som ikke er mer originalt enn at det også dukker opp på Emilie Nicolas' album. Men altså det er absurd å si, også på denne låta er det flere hakeslepp-øyeblikk enn de fleste musikere produserer i løpet av en karriere, om du bare hører etter (noe jeg nå gjorde for å sjekke referansen min). Så nei, ingenting er dårlig her.

Live-framføring av avslutningslåta "aisatsana [102]"!

Avslutningslåta "aisatsana [102]" må dog trekkes fram. Den er helt ulik alt annet Aphex Twin har gjort før: en fantastisk vakker Eric Satie-aktig pianoballade. Den er dedikert til James' kone, oppkalt etter navnet hennes Anastasia baklengs, og er spilt inn på et forhåndsprogrammert flygel som svinger frem og tilbake fra en diger rigg i taket så tonene får en knapt hørbar, men aldeles fortryllende doppler-effekt over seg. Jeg gir meg ende over.

Beste spor: "minipops 67 [120.2][source field mix]", "CIRCLONT14" [152.97][shrymorning mix]", "produk 29 [101]", "aisatsana[102]". Men nytes best i store mengder.

5. Perfume Genius - Too Bright

Denne kom som lyn fra klar himmel. Mike Hadreas, aka Perfume Genius, har på sitt tredje forsøk Too Bright laget et av årets mest spennende, tankevekkende og nydelige album.

Coveret gir mer mening etter at du har lest mer av omtalen.

Hadreas skriver bittesmå sanger. De har bare noen få tekstlinjer, varer i 1-2 minutt, og har sjelden refreng som gjentas spesielt mange ganger. Men de er likevel veldig hørbare og minneverdige, takket være fine melodier, arresterende tekstlinjer og en vakker stemme. På de to første albumene hans (som gikk meg hus forbi, men som jeg nå i etterkant virkelig har fått øynene opp for) ble dette stort sett akkompagnert av piano og rolig tilbehør, men med Too Bright har Hadreas tatt prosjektet sitt et stort steg videre og kjørt på med elektronikk, effekter og tidvis storslått instrumentering. Too Bright er langt mer eksperimentell, ambisiøs og vågal, men også mer selvsikker. Der man kunne frykte at noe av det personlige og emosjonelle forsvant i denne overgangen, viser det seg heller at det motsatte er tilfelle. Ikke én lyd er overflødig her, alt av støy og effekter bidrar perfekt til å bygge opp og forsterke akkurat de følelsene sangene spiller på, og her har Hadreas har fått god hjelp av Adrian Utley, triphop-mesteren i Portishead.

Men en ting først: Perfume Genius er tung å svelge for de mest homofobe, for Hadreas er veldig homo og synger mye om det. Selv vakre låter med lavmælt og sjenert sang blir (idiotisk nok) støtende når det er mannekjærlighet i bildet, og det har Hadreas fått nok av. Han var imponerende modig da han opptrådte på David Letterman for første gang med sangen "Queen". Med ildrød leppestift og neglelakk, og en S&M-sele under dressen, synger han sint og nedlatende om heterosamfunnets fordommer og frykter, med tekster som "Don't you know your queen? Cracked, peeling, riddled with disease". USA skal ha honnør for at de ikke har hengt ham ennå. Etter at et musikkvideoklipp fra hans forrige album Put Your Back N 2 It ("I thought the title was pretty badass," sier han i et intervju, før han følger opp med "I still do" og fniser) ble blokkert av YouTube fordi Google syns det var "unsafe for families", slår han på "Queen" tilbake flamboasting "No family is safe when I sashay!" og et diggbart refreng. Han viser fingeren til intoleranse, det liker vi.

Men in-your-face-heten i "Queen" er mer unntaket enn regelen. Hadreas har hatt en trøblete fortid med rusmisbruk og depresjoner, og de fleste tekstene har handlet og handler fortsatt mye om usikkerhet, selvforakt og skam. Dermed er det noe veldig tilfredsstillende over den seiersmarsjen Too Bright har blitt. En skikkelig underdog-seier. Selv om "Queen" er platas definerende låt, tar han vel så mye oppgjør med seg selv som med samfunnet. På "Fool" er det den homsenes overdrevent teatralske oppførsel han langer ut mot, og sammenligner med hoffnarrens rolle ("I tither and coo / like a cartoon / I congratulate you / when I leave the room"). Og han gjør det med autoritet. Ellers er det personlige problemer som identitetskrise og angst som beskrives malerisk. På "My Body" synger han "I wear my body like a rotten peach / you can have it if you handle the stink", på "No Good" er det "There's no safe place for the heart to hang / when the body's no good".

Nei fysj sånt kan vi ikke ha på internettet.

Så det var den delen, nå over til musikken, som står støtt på egne, utematiske bein. I tillegg til "Queen" er det ved første gjennomlytting de mest elektroniske, eksperimentelle låtene som stikker seg ut, som "Grid", "My Body" og "Longpig". Sangoppbygningen er som før: vi får bare smakebiter av sanger, det er flyktig og fort, og du vil alltid ha mer når neste sang begynner. Det er sykt bra gjort. De ekstreme lydbildene som bygges opp på noen av disse låtene gjør at vi får lyst å høre en hel plate med "Perfume Genius synger Nine Inch Nails", "Perfume Genius synger Queens of the Stone Age", eller "Perfume Genius synger The Knife", men det er teasingen som gjør det så tøft. De rolige pianolåtene er her også fortsatt, og utgjør kanskje en tredjedel av plata. Låter som "No Good", "Don't Let Them In" og "All Along" er utrolig vakre, nesten tåre-i-øyekroken-vakre, og kombinasjonen av sjangre funker dessuten utmerket. Sistnevnte, platas siste, drar et siste ess ut av ermet: soul. I typisk Perfume Genius-stil får vi en aldri så liten smakebit, under ett minutt, av et fantastisk soul-album. Men så er plata slutt. Han har sunget "I don't need your love / I don't need you to understand / I need you to listen". Jepp, don't mind if I do.

Beste spor: "Queen", "Grid", "Fool", "All Along".

6. Todd Terje - It's Album Time

Tenk at Terje Olsen fra Mjøndalen er en av verdens beste elektronikamusikere. Et samlet internasjonalt fan- og anmeldelerkorps alike har ventet spent på hans debutplate i mange år. Og når den nå kommer så leverer han til det fulle, og de elsker ham. It's Album Time har blitt en ren seiersrunde for Todd Terje.

Det er så fortjent, så fortjent. Det et et fyrverkeri av et album. Tolv låter og en time lang skulle man tro at man mistet interessen underveis, men helt fra den bombastiske Introen til det velkjente ekstranummeret briljerer Todd Terje med produskjonelle godbiter og fengende melodier. Det er ikke så ofte jeg legger min elsk på et helinstrumentalt album, forrige gang var vel på Jaga Jazzists One-Armed Bandit, og sammenligningen er ikke helt fjern. Her som der er det nok som skjer hele tida, nok å feste oppmerksomheten på til at man ikke kjeder seg, og det er nok hooks til at man vender slavisk tilbake.

Fantastisk design! Let meeeee entertain you!

Det er mot slutten på den todelte suiten om syden-Preben jeg for alvor skjønner hva slags musiker vi har å gjøre med. Fra en drømmende og solrikt avslappet åpning introduseres stilig et funky bassriff og en drøss med andre elementer, men det hele er smakfullt tilbakelent og ustresset. Men den fete synthsoloen som går over i ville arpeggioer midtveis på "Preben Goes to Acapulco" er så musikalsk og teknisk flott gjennomført at jeg tenker at nå kan alt skje.

Neste låt, "Svensk Sås", er en fest av et mellomspill. Jeg simpelthen elsker scratchinga som kommer inn fra 2:25. Dens partner er den lille sjutaktgobiten "Alfonso Muskedunder" senere på plata. Mange kritiserer disse to låtene som tøysete og irriterende avbrudd fra de discojamene som Terje virkelig briljerer med, men jeg syns han slipper fra også disse med æren i god behold, og de korter ned spilletiden på det som ellers kunne blitt en litt homogen affære. Låter som "Strandbar" og "Swing Star, Pt. 1" og "2" er absolutt solide, med hver sin herlige vibe, men ikke essensielle. Derimot er "Johnny and Mary" "Delorean Dynamite",  "Oh Joy" utrolig tilfredsstillende. Førstnevnte er en cover av Robert Palmer og det eneste sporet med tekst på (bortsett fra introen), og Bryan Ferry gjør en fantastisk gjesteopptreden på vokal. Terje har satt ned tempoet, hentet ut så mye stemning fra låta som han kan, og gjort låta helt til sin egen. Resultatet er halvmagisk. De to andre jeg nevnte er storslått, leken og dansbar elektronika som få andre gjør etter ham, og jeg synes de er enda bedre enn universelt hyllede "Inspector Norse". Gigantiske akkorder, fantastiske beats og massive mengder gåsehud er fellesnevnere. Bass-licksa som gradvis introduseres fra 2:12 og så tar over rundt 3:25 på "Delorean Dynamite" er himmelske. Sangen bygger seg opp til episke proporsjoner, og jeg får bare lyst til å skru volumet opp høyere og høyere, og "Oh Joy" er ikke noe svakere.

Det var denne plata jeg nesten avslørte da jeg tidligere i kalenderen nevnte at Emilie Nicolas sto for den nest sterkeste norske debutplaten på lenge. Snakker vi siden Kaizers? It's Album Time er en aldri så liten heltebragd, en hyllest til den beskjedne, morgenkåpekledde musikkelskeren. Todd Terje er blitt en aldri så liten helt.

Hvis du likte den musikkvideon bør du også se videoen til "Delorean Dynamite".

Beste spor: "Delorean Dynamite", "Oh Joy", "Alfonso Muskedunder", "Johnny and Mary".

7. Angel Olsen - Burn Your Fire For No Witness

Coveret sier: Denne plata kan inneholde HVA som helst.

Det er vanskelig å sette Angel Olsen i bås. Sjangermessig snakker vi kanskje folk, indie, lo-fi alternativ country og et par andre sånne ord, men de passer ikke helt. Burn Your Fire For No Witness har en helt særegen sound - om det er stemmen til Angel som gjør det eller produksjonen vet jeg ikke, men det høres i alle fall ut som vokalen er tatt opp på 40-tallet av en sprakete mikrofon i ferd med å sprenge. Mesterverket Burn Your Fire er hennes første album med fullt band, men musikerne gjør ikke at det høres noe mindre rustikt ut, snarere tvert imot. Både gitaren og trommene knitrer litt usmakfullt i fuzz, og det hele gjør at å høre på plata føles litt som å se en svart-hvitt-film føltes da man var barn, gjerne en litt forvirrende en for voksne, hvor man ikke skjønte helt hva som foregikk.

Metaforen kan dras videre. Som moderne tilskuer av både gamle svart-hvitt-filmer og Angel Olsens låtskriving kjenner vi igjen de ubetvilelige kvalitetene, men det er påfallende hvor lite opptatt av crowd-pleasing begge er. Fire låter (sju minutter) inn i plata smekker hun inn et sju minutter langt hvisk av en snegletempo-låt, og en om mulig enda roligere en følger på slutten av plata. Dette er punktene hvor ungene skrur av filmen. 

Så det var det overfladiske. Men hva med innholdet? Hvorfor kaller jeg Burn Your Fire et mesterverk? Vel, Olsen er en singer-songerwriter i ordets beste forstand - tenk Leonard Cohen, eller Joni Mitchell. Hun har en klassisk vakker stemme, skriver presise, slående, rørende tekster, og synger dem med med så mye ømhet og mening at resultatet er enda større enn summen av delene (tekst+sang). Tekstene dreier seg om ensomhet, kjærlighetssorg, forutsigbart nok, men det som gjør det hele spennende er hvordan Olsen setter det inn i sin personlige livsfilosofi, som skinner sterkt gjennom gjennom (sic) hele plata. Hun behandler de ovenfornevnte temaene gjennom en heroisk tro på egne kunstneriske evner, en enorm stå-på-vilje, en stormannsgalskap for spinkle små jenter. Det viktigste hun gjør er å sitte, å vente, og å tenke, men fy søren hvilken innlevelse hun gjør det med og hvilke mirakler det kan utrette!

Om den analysen gir noe mening vet jeg egentlig ikke, og selv om jeg ikke akkurat skal forfekte de filosofiske standpunkt det synges om - noe som også gjelder for Kurt Viles flotte Wakin On a Pretty Daze, som blir en litt uventet men naturlig parallell her - er det til slutt den påståeligheten som gjør at jeg overvinnes. Det gjør denne plata til et statement heller enn en samling deppesanger - til et aldri så lite stilistisk og musikalsk mesterverk - slik Vile gjorde. Hør bare på Hi-Five, sikkert tidenes ensomste gladsang, eller gladeste ensomsang. Den starter med "I feel so lonesome I could cry", og druknet bak country-durakkordene høres hun helt Lana del Rey-deppa ut, men så følger hun opp med "But instead I'll pass the time / sitting lonely with somebody lonely too / well there's nothing in the world I'd rather do". Låta bygger seg dritkult opp til et klimaks med "Are you lonely too? Well hi-five! So am I!" :D :D 

Sånn ser hun ut. Blikk kan drepe.

Sangene er stort sett enten uptempo eller downtempo. Uptemposangene er mange, kule, fengende, med masse attitude, og gjør plata jevnt over veldig likbar. Downtemposangene er derimot totalt unnselige. De er ikke power-ballader, ikke det minste tåre- eller gåsehudfremkallende, de er så enormt rolige at det skal godt gjøres å legge merke til dem. Likevel er det de som er platas store dyd. De er katarsiske, rensende. Man kan legge seg ned på senga og lytte. Det blir ikke noen stor opplevelse, det er ikke all verden å lytte til, men man etterlates med en sånn helt tom følelse, den som bare kommer etter man har hylgrått i en time. Jøss, er det ikke utrolig hva musikk kan gjøre, hæ? De fremføres repetitivt og nærmest apatisk, men man skjønner hvor mye følelse som har gått inn i dem. De andre låtene på plata blir nærmest redusert til statister, de bråker bare for å fremheve kontrasten. De to låtene jeg prater om er helt spesifikt "White Fire" og "Enemy".

Men tross disse ganske store ordene, begynn annetsteds du som ikke har hørt Angel Olsen før. La deg forføre av de 9 andre kongesporene her. Gåsehuden som glimrer med sitt fravær på "White Fire" og "Enemy" skytes frem av den storslåtte avslutteren "Windows", av episke "Lights Out" med sin helt perfekt timede gitarsolo, av illsinte "High &Wild" når hun hyler "You might as well be blind / Cause you don't see me anymore". Instrumenteringen på sistnevnte låt er for øvrig også utsøkt, med genial pianobacking, og en punktert gitarakkord som setter utropstegn bak hver setning på det siste verset. Rockefoten rykker (oi nå ble jeg seksti år) på frenetiske "Forgiven/Forgotten" og gigantiske "Stars", det er i det hele tatt mye å like her. Jeg avslutte der, for det ble drøyt langt, men jeg håper jeg greide å gi denne veldig spesielle plata den omtalen den fortjener.

Hør hvis du ikke har hørt før: "Hi-five", "Lights Out", "Windows" "High & Wild".