Lover,
s
t
i
l
l
h
e
t
.
.
.
Where do you live?
pianopiano.
In the sky?
In the clouds?
In the ooocean?
Da var vi i gang. Gåsehud herfra og til månen. Okei, men gjør en innsats. Du har satt på Highasakites nye plate Silent Treatment, og tror akkurat du har kommet over åpningssjokket, og tenker at nå er du et rasjonelt, voksent menneske som greier å ha et litt avslappet og distansert forhold til musikken du hører på. Men så begynner trommene. D'oh! All I'm ever gonna do is send shivers down that spine of yours.
s
t
i
l
l
h
e
t
.
.
.
Where do you live?
pianopiano.
In the sky?
In the clouds?
In the ooocean?
Da var vi i gang. Gåsehud herfra og til månen. Okei, men gjør en innsats. Du har satt på Highasakites nye plate Silent Treatment, og tror akkurat du har kommet over åpningssjokket, og tenker at nå er du et rasjonelt, voksent menneske som greier å ha et litt avslappet og distansert forhold til musikken du hører på. Men så begynner trommene. D'oh! All I'm ever gonna do is send shivers down that spine of yours.
 |
| Hei jeg heter Ingrid og synger helt fantastisk bra. |
Fra deres spede begynnelse som lillesøsterbandet til Pelbo og Your Headlights Are On som spilte midnattskonserter på Knaus, har jeg hele tida mi i Trondheim bare hatt Highasakite litt i bakhodet. Talentet har utvilsomt alltid vært der, men interessen min var heller laber hele veien. Da 2012s All That Floats Will Rain mottok til dels strålende kritikker og dyttet storebrorbandene ettertrykkelig til side, fulgte heller jeg ikke noe særlig med. Mange lot seg ikke umiddelbart fengsle, og gadd ikke å gi den orkestrale kunstpopen en ordentlig sjanse, og jeg var en av dem. Men med Silent Treatment kan ikke Highasakite ignoreres lenger. De har gitt ut en så gjennomført, så sterk, så vakker plate at det er bortimot umulig å ikke la seg fengsle. Hatten av!
En overdrevent uinteressert lytter kan kanskje fortsatt påstå at de er rolige og kjedelige, men da har man søren ikke hørt godt etter. Kontrastene er så svære, klimaksene er så mange og heftige at det kunne nok ikke vært særlig mer før det hadde blitt for mye av det gode. Silent Treatment er faktisk fullstappet med action, og balanserer så vidt det er på den rette siden av storslått og for voldsomt. Noen få pusterom er det, men de er helt nødvendige. Mellom de rene gåsehudspumperne "Lover, Where Do You Live?" og "Science & Blood Tests" som starter og avslutter plata, finner vi hele tre fengende p3-hits ("Since Last Wednesday", "Leaving No Traces", "Darth Vader") og en drøss med andre storslåtte og livsbejaende låter av typen som nytes best på en fjelltopp i solnedgang ("Iran", "I, The Hand Grenade", "Hiroshima").
Så de solide låtene her er ett av vinnerpunktene. Lyttervennlighet er høyt prioritet, og tekstene kombinerer fint en barnslig naivitet med aldrende ettertenksomhet. Stemmen til Ingrid Helene Håvik er et annet, og den har utviklet seg gjennom studieløpet til kanskje den mest teknisk briljante stemmen vi hører i norsk popmusikk om dagen. Og musikerne er et tredje: messingblåserne på "Since Last Wednesday" og "Hiroshima", Moby-pianoet på refrenget på "Leaving No Traces", Kaada-pianoet (vet ikke hva det kalles) på refrenget på "Darth Vader"og den gjennomgående briljante perkusjonen. På konserter i høst har de kjørt et knallkult lysshow, hvor hvert slag på bestemte tromme lyste opp ulike lamper, lanterner, spoter og strobelys. Utrolig effektfullt til sånn musikk, for eksempel i oppbygningen på "I, The Hand Grenade", rundt 3:30.
Ikke bare er jeg utrolig imponert av Highasakite, jeg er utrolig begeistret for dem. Det er musikk som gjør at mye annet blekner i forhold. Denne plata har sendt shivers down my spine i hele år.
Så de solide låtene her er ett av vinnerpunktene. Lyttervennlighet er høyt prioritet, og tekstene kombinerer fint en barnslig naivitet med aldrende ettertenksomhet. Stemmen til Ingrid Helene Håvik er et annet, og den har utviklet seg gjennom studieløpet til kanskje den mest teknisk briljante stemmen vi hører i norsk popmusikk om dagen. Og musikerne er et tredje: messingblåserne på "Since Last Wednesday" og "Hiroshima", Moby-pianoet på refrenget på "Leaving No Traces", Kaada-pianoet (vet ikke hva det kalles) på refrenget på "Darth Vader"og den gjennomgående briljante perkusjonen. På konserter i høst har de kjørt et knallkult lysshow, hvor hvert slag på bestemte tromme lyste opp ulike lamper, lanterner, spoter og strobelys. Utrolig effektfullt til sånn musikk, for eksempel i oppbygningen på "I, The Hand Grenade", rundt 3:30.
Ikke bare er jeg utrolig imponert av Highasakite, jeg er utrolig begeistret for dem. Det er musikk som gjør at mye annet blekner i forhold. Denne plata har sendt shivers down my spine i hele år.
No comments:
Post a Comment