Denne kom som lyn fra klar himmel. Mike Hadreas, aka Perfume Genius, har på sitt tredje forsøk Too Bright laget et av årets mest spennende, tankevekkende og nydelige album.
Hadreas skriver bittesmå sanger. De har bare noen få tekstlinjer, varer i 1-2 minutt, og har sjelden refreng som gjentas spesielt mange ganger. Men de er likevel veldig hørbare og minneverdige, takket være fine melodier, arresterende tekstlinjer og en vakker stemme. På de to første albumene hans (som gikk meg hus forbi, men som jeg nå i etterkant virkelig har fått øynene opp for) ble dette stort sett akkompagnert av piano og rolig tilbehør, men med Too Bright har Hadreas tatt prosjektet sitt et stort steg videre og kjørt på med elektronikk, effekter og tidvis storslått instrumentering. Too Bright er langt mer eksperimentell, ambisiøs og vågal, men også mer selvsikker. Der man kunne frykte at noe av det personlige og emosjonelle forsvant i denne overgangen, viser det seg heller at det motsatte er tilfelle. Ikke én lyd er overflødig her, alt av støy og effekter bidrar perfekt til å bygge opp og forsterke akkurat de følelsene sangene spiller på, og her har Hadreas har fått god hjelp av Adrian Utley, triphop-mesteren i Portishead.
Men en ting først: Perfume Genius er tung å svelge for de mest homofobe, for Hadreas er veldig homo og synger mye om det. Selv vakre låter med lavmælt og sjenert sang blir (idiotisk nok) støtende når det er mannekjærlighet i bildet, og det har Hadreas fått nok av. Han var imponerende modig da han opptrådte på David Letterman for første gang med sangen "Queen". Med ildrød leppestift og neglelakk, og en S&M-sele under dressen, synger han sint og nedlatende om heterosamfunnets fordommer og frykter, med tekster som "Don't you know your queen? Cracked, peeling, riddled with disease". USA skal ha honnør for at de ikke har hengt ham ennå. Etter at et musikkvideoklipp fra hans forrige album Put Your Back N 2 It ("I thought the title was pretty badass," sier han i et intervju, før han følger opp med "I still do" og fniser) ble blokkert av YouTube fordi Google syns det var "unsafe for families", slår han på "Queen" tilbake flamboasting "No family is safe when I sashay!" og et diggbart refreng. Han viser fingeren til intoleranse, det liker vi.
Men in-your-face-heten i "Queen" er mer unntaket enn regelen. Hadreas har hatt en trøblete fortid med rusmisbruk og depresjoner, og de fleste tekstene har handlet og handler fortsatt mye om usikkerhet, selvforakt og skam. Dermed er det noe veldig tilfredsstillende over den seiersmarsjen Too Bright har blitt. En skikkelig underdog-seier. Selv om "Queen" er platas definerende låt, tar han vel så mye oppgjør med seg selv som med samfunnet. På "Fool" er det den homsenes overdrevent teatralske oppførsel han langer ut mot, og sammenligner med hoffnarrens rolle ("I tither and coo / like a cartoon / I congratulate you / when I leave the room"). Og han gjør det med autoritet. Ellers er det personlige problemer som identitetskrise og angst som beskrives malerisk. På "My Body" synger han "I wear my body like a rotten peach / you can have it if you handle the stink", på "No Good" er det "There's no safe place for the heart to hang / when the body's no good".
Så det var den delen, nå over til musikken, som står støtt på egne, utematiske bein. I tillegg til "Queen" er det ved første gjennomlytting de mest elektroniske, eksperimentelle låtene som stikker seg ut, som "Grid", "My Body" og "Longpig". Sangoppbygningen er som før: vi får bare smakebiter av sanger, det er flyktig og fort, og du vil alltid ha mer når neste sang begynner. Det er sykt bra gjort. De ekstreme lydbildene som bygges opp på noen av disse låtene gjør at vi får lyst å høre en hel plate med "Perfume Genius synger Nine Inch Nails", "Perfume Genius synger Queens of the Stone Age", eller "Perfume Genius synger The Knife", men det er teasingen som gjør det så tøft. De rolige pianolåtene er her også fortsatt, og utgjør kanskje en tredjedel av plata. Låter som "No Good", "Don't Let Them In" og "All Along" er utrolig vakre, nesten tåre-i-øyekroken-vakre, og kombinasjonen av sjangre funker dessuten utmerket. Sistnevnte, platas siste, drar et siste ess ut av ermet: soul. I typisk Perfume Genius-stil får vi en aldri så liten smakebit, under ett minutt, av et fantastisk soul-album. Men så er plata slutt. Han har sunget "I don't need your love / I don't need you to understand / I need you to listen". Jepp, don't mind if I do.
Beste spor: "Queen", "Grid", "Fool", "All Along".
 |
| Coveret gir mer mening etter at du har lest mer av omtalen. |
Hadreas skriver bittesmå sanger. De har bare noen få tekstlinjer, varer i 1-2 minutt, og har sjelden refreng som gjentas spesielt mange ganger. Men de er likevel veldig hørbare og minneverdige, takket være fine melodier, arresterende tekstlinjer og en vakker stemme. På de to første albumene hans (som gikk meg hus forbi, men som jeg nå i etterkant virkelig har fått øynene opp for) ble dette stort sett akkompagnert av piano og rolig tilbehør, men med Too Bright har Hadreas tatt prosjektet sitt et stort steg videre og kjørt på med elektronikk, effekter og tidvis storslått instrumentering. Too Bright er langt mer eksperimentell, ambisiøs og vågal, men også mer selvsikker. Der man kunne frykte at noe av det personlige og emosjonelle forsvant i denne overgangen, viser det seg heller at det motsatte er tilfelle. Ikke én lyd er overflødig her, alt av støy og effekter bidrar perfekt til å bygge opp og forsterke akkurat de følelsene sangene spiller på, og her har Hadreas har fått god hjelp av Adrian Utley, triphop-mesteren i Portishead.
Men en ting først: Perfume Genius er tung å svelge for de mest homofobe, for Hadreas er veldig homo og synger mye om det. Selv vakre låter med lavmælt og sjenert sang blir (idiotisk nok) støtende når det er mannekjærlighet i bildet, og det har Hadreas fått nok av. Han var imponerende modig da han opptrådte på David Letterman for første gang med sangen "Queen". Med ildrød leppestift og neglelakk, og en S&M-sele under dressen, synger han sint og nedlatende om heterosamfunnets fordommer og frykter, med tekster som "Don't you know your queen? Cracked, peeling, riddled with disease". USA skal ha honnør for at de ikke har hengt ham ennå. Etter at et musikkvideoklipp fra hans forrige album Put Your Back N 2 It ("I thought the title was pretty badass," sier han i et intervju, før han følger opp med "I still do" og fniser) ble blokkert av YouTube fordi Google syns det var "unsafe for families", slår han på "Queen" tilbake flamboasting "No family is safe when I sashay!" og et diggbart refreng. Han viser fingeren til intoleranse, det liker vi.
Men in-your-face-heten i "Queen" er mer unntaket enn regelen. Hadreas har hatt en trøblete fortid med rusmisbruk og depresjoner, og de fleste tekstene har handlet og handler fortsatt mye om usikkerhet, selvforakt og skam. Dermed er det noe veldig tilfredsstillende over den seiersmarsjen Too Bright har blitt. En skikkelig underdog-seier. Selv om "Queen" er platas definerende låt, tar han vel så mye oppgjør med seg selv som med samfunnet. På "Fool" er det den homsenes overdrevent teatralske oppførsel han langer ut mot, og sammenligner med hoffnarrens rolle ("I tither and coo / like a cartoon / I congratulate you / when I leave the room"). Og han gjør det med autoritet. Ellers er det personlige problemer som identitetskrise og angst som beskrives malerisk. På "My Body" synger han "I wear my body like a rotten peach / you can have it if you handle the stink", på "No Good" er det "There's no safe place for the heart to hang / when the body's no good".
 |
| Nei fysj sånt kan vi ikke ha på internettet. |
Så det var den delen, nå over til musikken, som står støtt på egne, utematiske bein. I tillegg til "Queen" er det ved første gjennomlytting de mest elektroniske, eksperimentelle låtene som stikker seg ut, som "Grid", "My Body" og "Longpig". Sangoppbygningen er som før: vi får bare smakebiter av sanger, det er flyktig og fort, og du vil alltid ha mer når neste sang begynner. Det er sykt bra gjort. De ekstreme lydbildene som bygges opp på noen av disse låtene gjør at vi får lyst å høre en hel plate med "Perfume Genius synger Nine Inch Nails", "Perfume Genius synger Queens of the Stone Age", eller "Perfume Genius synger The Knife", men det er teasingen som gjør det så tøft. De rolige pianolåtene er her også fortsatt, og utgjør kanskje en tredjedel av plata. Låter som "No Good", "Don't Let Them In" og "All Along" er utrolig vakre, nesten tåre-i-øyekroken-vakre, og kombinasjonen av sjangre funker dessuten utmerket. Sistnevnte, platas siste, drar et siste ess ut av ermet: soul. I typisk Perfume Genius-stil får vi en aldri så liten smakebit, under ett minutt, av et fantastisk soul-album. Men så er plata slutt. Han har sunget "I don't need your love / I don't need you to understand / I need you to listen". Jepp, don't mind if I do.
Beste spor: "Queen", "Grid", "Fool", "All Along".
No comments:
Post a Comment