Annie Clark - aka. St. Vincent - er utrolig vanskelig å beskrive, men jeg føler at en sammenligning med Björk er på sin plass. Ordet avant-garde springs to mind. På samme måte som Björk er musikken til St. Vincent kunst tvers igjennom, men likevel genialt fengende og underholdende. Du blir sittende og lytte delvis av fascinasjon for den enigmatiske, sære artisten, og delvis i ren fryd av den bra musikken. Når hun nå selvtitulerer sitt fjerde album er det ikke av latskap, men en måte å fortelle at St. Vincent er så St. Vincent som det blir, en slags ferdigstilling av et kunstnerisk prosjekt. Alt arbeidet hun har gjort før har ledet opp til dette på en måte, og alt etterpå må bli en eller annen ny retning. For Björk har abdisert fra tronen, og selv om det finnes enkelte sterke konkurrenter, er St. Vincent den ypperste i sitt game akkurat nå.
 |
| Et av årets cover i alle fall. Badass. |
St. Vincent er soleklart St. Vincents beste album. Den har mer av alt vi alltid visste at hun kunne best. Hun synger fantastisk, og spiller (radbrekker) gitar enda bedre. Hun er faktisk en av de artigste gitaristene jeg vet om, gitaren høres vekselvis ut som den er laget av enten gummi ("Rattlesnake", "Bring Me Your Loves"), sagspon ("Huey Newton", "Regret") eller velur ("I Prefer Your Love"), det er helt sprøtt hva hun kommer på å bruke gitaren til. Og der de fengende låtene før har skilt seg ut mellom de litt mer spacede, er nå også de spacede skikkelig fengende, og jeg har i tur og orden lagt min elsk på i alle fall 10 av de 11 låtene på plata. Tekstene er i blant knallhard samfunnskritikk og i blant knallhard selvransakelse, og er blitt mye mindre kryptiske og mer lesbare enn på tidligere utgivelser. Det er moro.
Det produktive samarbeidet med David Byrne i fjor som resulterte i Love This Giant, høres godt videre i messingblåserne på låter som "Regret" og den lekne førstesingelen "Digital Witness". Rundt den ligger mystiske og aggressive "Huey Newton", og den ekstremt ømme og følsomme balladen "I Prefer Your Love", en hyllest til hennes mor. Sammen synes jeg de utgjør platas kjerne, og deler den effektivt i en før- og en etter-del. På før-delen er hun mer direkte, med tre vidt forskjellige låter som alle treffer deg midt i fleisen. Og for dem som rynker på nesen umiddelbart, er kanskje etter-delen litt mer behagelig, med klassiske St. Vincent-godbiter som "Regret" og "Psychopath". Det hjelper kanskje også at du har "kommet litt mer inni det", for St. Vincent er en noe acquired taste, til tross for et pop-lignende ytre. Så det at du vet litt hva det går i når du har kommet til eksentriske-men-dritkule "Bring Me Your Loves" er nok en fordel. Til slutt venter en høydare av en liksom-powerballade i "Severed Crossed Fingers". Mye snadder her, altså.
 |
| So delightfully weird. |
I en tid hvor musikkopplevelsen er stadig mer personlig, skreddersydd og tilpasset hver enkelt, er det ikke lenger ofte at virkelig utfordrende og annerledes artister greier å samle såpass mange som St. Vincent gjør. Hun selger ut arenaer, topper festivalplakater og høster bred anerkjennelse i både Europa og Amerika. Karakteristisk innesluttet, filosofisk og fjern på intervjuer er hun en ur-popstjerne av den litt utenomjordiske typen, som hver enkelt fan prøver å bli kjent med og finne ut av, gjennom egen tolkning av musikken og personaen hennes. Jeg venter fortsatt store ting fra Annie Clark.
Beste spor: "Digital Witness", "Bring Me Your Loves", "Birth In Reverse", "I Prefer Your Love", "Severed Crossed Fingers".
No comments:
Post a Comment