Å høre på Aphex Twin må være litt som å se på evolusjon i superrask film. Temaer og arter oppstår og forsvinner, glir over i hverandre, formerer seg, muterer, endres litt og litt, flyttes fra forgrunn til bakgrunn, repeteres eller ses aldri igjen. Det hele er så ustanselig, så flytende, det bare fortsetter, sannsynligvis uten noe endemål i syne, bare fortsetter av naturlige årsaker. Og Richard D. James står over det hele som et allmektig vesen, og styrer sitt ufattelig komplekse univers. For på samme måte som det komplekse, tilfeldige, ustyrlige livet på jorda umulig kan være bestemt av noen allmektig skaper, så føles det absurd at et levende, pustende menneske kan ha skapt dette Syro.
Det har gått mange, mange år siden vi sist fikk musikk fra Aphex Twin. Selv om det forrige albumet kom i 2001, står han fortsatt som en av de aller mest banebrytende og innflytelsesrike elektroniske musikerne vi har hatt. Og det sier sitt at når Syro ikke er radikalt annerledes enn musikken han lagde på 90-tallet - det er umiskjennelig Aphex Twin i godt, gammelt slag - men likevel høres helt unik ut nå 20 år senere, ja da er Aphex Twin noe ganske ekstraordinært.
Mitt forhold til Aphex Twin har tidligere begrenset seg til den ikoniske singelen "Windowlicker" fra 1999 (og dens enda mer ikoniske musikkvideo), og den representerer vel det mest "pop" vi fikk av ham. På Syro finnes ingen ny "Windowlicker". Den er nesten helinstrumentell, men er likevel overraskende tilgjengelig. Til tross for kompleksiteten, og hvor langt den er i fra alt annet du har hørt på de siste 20 år, så går det helt fint å nyte dette ved første gjennomlytting. Det er behagelig, avslappende og digg, akkurat slik deilig elektronika skal være, til tross for en mye skarpere, mer dyster, mer aggressiv sound enn vi er vant til. Det egner seg påfallende dårlig til spillelister og mikser, står ut som en metallvokalist i Sølvguttene.
Alt på Syro er hjemmelaga, det er ikke en eneste standard beat her. Sangene har fått typisk utilgjengelige navn, som denne gangen representerer de ulike maskinene han har brukt på hver sang for å få frem de absurde lydene. Etter så mange år med så mye elektronisk musikk er det ganske imponerende at vi her får over en time fullstappa med lyder vi absolutt aldri har hørt før. Og det er så kreativt og gjennomført; i løpet av disse tolv låtene er det knapt to takter på rad med samme perkusjon. Alltid skjer det noe, aldri er det kjedelig. Det gir tilbake troen på at vi aldri noensinne vil gå tom for ny musikk. Aphex Twin er overveldende bra.
I den grad jeg skal trekke fram noen høydepunkter må det være "minipops 67 [120.2][source field mix]", "CIRCLONT14" [152.97][shrymorning mix]", og kanskje "produk 29 [101]". Det er få eller ingen feilskjær, muligens synes jeg tittelsporet her ("syro u473t8+e [141.98][piezoluminescence mix]") er hakket døllere enn de andre, med et synthriff midtveis som ikke er mer originalt enn at det også dukker opp på Emilie Nicolas' album. Men altså det er absurd å si, også på denne låta er det flere hakeslepp-øyeblikk enn de fleste musikere produserer i løpet av en karriere, om du bare hører etter (noe jeg nå gjorde for å sjekke referansen min). Så nei, ingenting er dårlig her.
Avslutningslåta "aisatsana [102]" må dog trekkes fram. Den er helt ulik alt annet Aphex Twin har gjort før: en fantastisk vakker Eric Satie-aktig pianoballade. Den er dedikert til James' kone, oppkalt etter navnet hennes Anastasia baklengs, og er spilt inn på et forhåndsprogrammert flygel som svinger frem og tilbake fra en diger rigg i taket så tonene får en knapt hørbar, men aldeles fortryllende doppler-effekt over seg. Jeg gir meg ende over.
Beste spor: "minipops 67 [120.2][source field mix]", "CIRCLONT14" [152.97][shrymorning mix]", "produk 29 [101]", "aisatsana[102]". Men nytes best i store mengder.
 |
| Omslagsdesign: Überdetaljert produskjonsbudsjett. |
Det har gått mange, mange år siden vi sist fikk musikk fra Aphex Twin. Selv om det forrige albumet kom i 2001, står han fortsatt som en av de aller mest banebrytende og innflytelsesrike elektroniske musikerne vi har hatt. Og det sier sitt at når Syro ikke er radikalt annerledes enn musikken han lagde på 90-tallet - det er umiskjennelig Aphex Twin i godt, gammelt slag - men likevel høres helt unik ut nå 20 år senere, ja da er Aphex Twin noe ganske ekstraordinært.
Mitt forhold til Aphex Twin har tidligere begrenset seg til den ikoniske singelen "Windowlicker" fra 1999 (og dens enda mer ikoniske musikkvideo), og den representerer vel det mest "pop" vi fikk av ham. På Syro finnes ingen ny "Windowlicker". Den er nesten helinstrumentell, men er likevel overraskende tilgjengelig. Til tross for kompleksiteten, og hvor langt den er i fra alt annet du har hørt på de siste 20 år, så går det helt fint å nyte dette ved første gjennomlytting. Det er behagelig, avslappende og digg, akkurat slik deilig elektronika skal være, til tross for en mye skarpere, mer dyster, mer aggressiv sound enn vi er vant til. Det egner seg påfallende dårlig til spillelister og mikser, står ut som en metallvokalist i Sølvguttene.
Alt på Syro er hjemmelaga, det er ikke en eneste standard beat her. Sangene har fått typisk utilgjengelige navn, som denne gangen representerer de ulike maskinene han har brukt på hver sang for å få frem de absurde lydene. Etter så mange år med så mye elektronisk musikk er det ganske imponerende at vi her får over en time fullstappa med lyder vi absolutt aldri har hørt før. Og det er så kreativt og gjennomført; i løpet av disse tolv låtene er det knapt to takter på rad med samme perkusjon. Alltid skjer det noe, aldri er det kjedelig. Det gir tilbake troen på at vi aldri noensinne vil gå tom for ny musikk. Aphex Twin er overveldende bra.
I den grad jeg skal trekke fram noen høydepunkter må det være "minipops 67 [120.2][source field mix]", "CIRCLONT14" [152.97][shrymorning mix]", og kanskje "produk 29 [101]". Det er få eller ingen feilskjær, muligens synes jeg tittelsporet her ("syro u473t8+e [141.98][piezoluminescence mix]") er hakket døllere enn de andre, med et synthriff midtveis som ikke er mer originalt enn at det også dukker opp på Emilie Nicolas' album. Men altså det er absurd å si, også på denne låta er det flere hakeslepp-øyeblikk enn de fleste musikere produserer i løpet av en karriere, om du bare hører etter (noe jeg nå gjorde for å sjekke referansen min). Så nei, ingenting er dårlig her.
Live-framføring av avslutningslåta "aisatsana [102]"!
Avslutningslåta "aisatsana [102]" må dog trekkes fram. Den er helt ulik alt annet Aphex Twin har gjort før: en fantastisk vakker Eric Satie-aktig pianoballade. Den er dedikert til James' kone, oppkalt etter navnet hennes Anastasia baklengs, og er spilt inn på et forhåndsprogrammert flygel som svinger frem og tilbake fra en diger rigg i taket så tonene får en knapt hørbar, men aldeles fortryllende doppler-effekt over seg. Jeg gir meg ende over.
Beste spor: "minipops 67 [120.2][source field mix]", "CIRCLONT14" [152.97][shrymorning mix]", "produk 29 [101]", "aisatsana[102]". Men nytes best i store mengder.
No comments:
Post a Comment