7. Angel Olsen - Burn Your Fire For No Witness

Coveret sier: Denne plata kan inneholde HVA som helst.

Det er vanskelig å sette Angel Olsen i bås. Sjangermessig snakker vi kanskje folk, indie, lo-fi alternativ country og et par andre sånne ord, men de passer ikke helt. Burn Your Fire For No Witness har en helt særegen sound - om det er stemmen til Angel som gjør det eller produksjonen vet jeg ikke, men det høres i alle fall ut som vokalen er tatt opp på 40-tallet av en sprakete mikrofon i ferd med å sprenge. Mesterverket Burn Your Fire er hennes første album med fullt band, men musikerne gjør ikke at det høres noe mindre rustikt ut, snarere tvert imot. Både gitaren og trommene knitrer litt usmakfullt i fuzz, og det hele gjør at å høre på plata føles litt som å se en svart-hvitt-film føltes da man var barn, gjerne en litt forvirrende en for voksne, hvor man ikke skjønte helt hva som foregikk.

Metaforen kan dras videre. Som moderne tilskuer av både gamle svart-hvitt-filmer og Angel Olsens låtskriving kjenner vi igjen de ubetvilelige kvalitetene, men det er påfallende hvor lite opptatt av crowd-pleasing begge er. Fire låter (sju minutter) inn i plata smekker hun inn et sju minutter langt hvisk av en snegletempo-låt, og en om mulig enda roligere en følger på slutten av plata. Dette er punktene hvor ungene skrur av filmen. 

Så det var det overfladiske. Men hva med innholdet? Hvorfor kaller jeg Burn Your Fire et mesterverk? Vel, Olsen er en singer-songerwriter i ordets beste forstand - tenk Leonard Cohen, eller Joni Mitchell. Hun har en klassisk vakker stemme, skriver presise, slående, rørende tekster, og synger dem med med så mye ømhet og mening at resultatet er enda større enn summen av delene (tekst+sang). Tekstene dreier seg om ensomhet, kjærlighetssorg, forutsigbart nok, men det som gjør det hele spennende er hvordan Olsen setter det inn i sin personlige livsfilosofi, som skinner sterkt gjennom gjennom (sic) hele plata. Hun behandler de ovenfornevnte temaene gjennom en heroisk tro på egne kunstneriske evner, en enorm stå-på-vilje, en stormannsgalskap for spinkle små jenter. Det viktigste hun gjør er å sitte, å vente, og å tenke, men fy søren hvilken innlevelse hun gjør det med og hvilke mirakler det kan utrette!

Om den analysen gir noe mening vet jeg egentlig ikke, og selv om jeg ikke akkurat skal forfekte de filosofiske standpunkt det synges om - noe som også gjelder for Kurt Viles flotte Wakin On a Pretty Daze, som blir en litt uventet men naturlig parallell her - er det til slutt den påståeligheten som gjør at jeg overvinnes. Det gjør denne plata til et statement heller enn en samling deppesanger - til et aldri så lite stilistisk og musikalsk mesterverk - slik Vile gjorde. Hør bare på Hi-Five, sikkert tidenes ensomste gladsang, eller gladeste ensomsang. Den starter med "I feel so lonesome I could cry", og druknet bak country-durakkordene høres hun helt Lana del Rey-deppa ut, men så følger hun opp med "But instead I'll pass the time / sitting lonely with somebody lonely too / well there's nothing in the world I'd rather do". Låta bygger seg dritkult opp til et klimaks med "Are you lonely too? Well hi-five! So am I!" :D :D 

Sånn ser hun ut. Blikk kan drepe.

Sangene er stort sett enten uptempo eller downtempo. Uptemposangene er mange, kule, fengende, med masse attitude, og gjør plata jevnt over veldig likbar. Downtemposangene er derimot totalt unnselige. De er ikke power-ballader, ikke det minste tåre- eller gåsehudfremkallende, de er så enormt rolige at det skal godt gjøres å legge merke til dem. Likevel er det de som er platas store dyd. De er katarsiske, rensende. Man kan legge seg ned på senga og lytte. Det blir ikke noen stor opplevelse, det er ikke all verden å lytte til, men man etterlates med en sånn helt tom følelse, den som bare kommer etter man har hylgrått i en time. Jøss, er det ikke utrolig hva musikk kan gjøre, hæ? De fremføres repetitivt og nærmest apatisk, men man skjønner hvor mye følelse som har gått inn i dem. De andre låtene på plata blir nærmest redusert til statister, de bråker bare for å fremheve kontrasten. De to låtene jeg prater om er helt spesifikt "White Fire" og "Enemy".

Men tross disse ganske store ordene, begynn annetsteds du som ikke har hørt Angel Olsen før. La deg forføre av de 9 andre kongesporene her. Gåsehuden som glimrer med sitt fravær på "White Fire" og "Enemy" skytes frem av den storslåtte avslutteren "Windows", av episke "Lights Out" med sin helt perfekt timede gitarsolo, av illsinte "High &Wild" når hun hyler "You might as well be blind / Cause you don't see me anymore". Instrumenteringen på sistnevnte låt er for øvrig også utsøkt, med genial pianobacking, og en punktert gitarakkord som setter utropstegn bak hver setning på det siste verset. Rockefoten rykker (oi nå ble jeg seksti år) på frenetiske "Forgiven/Forgotten" og gigantiske "Stars", det er i det hele tatt mye å like her. Jeg avslutte der, for det ble drøyt langt, men jeg håper jeg greide å gi denne veldig spesielle plata den omtalen den fortjener.

Hør hvis du ikke har hørt før: "Hi-five", "Lights Out", "Windows" "High & Wild".