Denne burde ikke kom som noen bombe. Årets vinner er ganske soleklar i mine øyne. I et år med mye bra nytt, spennende, kreativt og nytenkende, kom det også ett album som høres fullstendig tidløst ut. En umiddelbar klassiker, et album så naturlig og klassisk vakkert at det føles som om det alltid har eksistert. Det kunne blitt laget i hvilket som helst av de seks foregående tiårene, men likevel høres det perfekt ut akkurat nå. Jeg snakker selvfølgelig om The War on Drugs' Lost in the Dream.
Lost in the Dream er i hovedsak skapt av frontmann Adam Granduciel mens han satt i leiligheten sin i post-turné-depresjon og stirret ut vinduet som det er bilde av på omslaget. Og det høres. Vi får mye energisk uptempo på Lost in the Dream, men pustehullene "Suffering", "Disappearing" og instrumentalsporet "The Haunting Idle" er både vakre og nødvendige. Ellers er det mye som skjer, og selv om låtene er lange har de så mye energi at de lett kunne vært enda lengre. Med et snitt på over seks minutter blir det et langt album, men så mye som jeg har hørt på det så kjenner jeg det nå inn og ut.
De mest Americana låtene ("Eyes to the Wind" og "Lost in the Dream") er nesten de aller flotteste, bare fordi det er så tvers igjennom fin musikk, som alle kan elske, og med så tydelige kvaliteter helt oppe i dagen. Men aller, aller best er Granduciel likevel de mer intense låtene, som "An Ocean in Between The Waves", "Red Eyes", "Burning" og "Under the Pressure", for disse er det ingen andre som gjør etter ham. Han konkurrerer i den mest standarde grenen av dem alle, og er suverent best.
Det er vanskelig å styre seg fra utsagn som "Lost in the Dream er på alle måter perfekt". For den låter virkelig så fantastisk bra. Selv om de ikke scorer mange poeng på nyskapnings-skalaen, så elsker jeg jo de endeløse gitarsoloene, for de er så enormt sterke (spesielt "An Ocean in Between the Waves" sin!). De er et argument for hvorfor vi trenger gitarsoloer i utgangspunktet. Energien og lidenskapen som har gått inn i denne plata høres og smitter over - hver gang Granduciel slipper ut ett "Woo!" er jeg helt med selv, og han kunne unnet seg enda flere. Plata er i tillegg full av stillferdige genistreker, hvor en enkelt akkord eller tone bare røsker hjertet ut av deg.
Noe sier meg at dette var ganske kjedelig å lese. Det er ikke lett å skrive vettugt om noe man er så stor fan av. Denne plata er gull. Jeg stopper her, og konkluderer med det julekalenderen 2014.
Beste spor: "An Ocean in Between the Waves", "Red Eyes", "In Reverse", "Eyes to the Wind", "Under the Pressure".
 |
| Bra cover. De slitte fargene på hjørnene høres godt på plata. |
Lost in the Dream er i hovedsak skapt av frontmann Adam Granduciel mens han satt i leiligheten sin i post-turné-depresjon og stirret ut vinduet som det er bilde av på omslaget. Og det høres. Vi får mye energisk uptempo på Lost in the Dream, men pustehullene "Suffering", "Disappearing" og instrumentalsporet "The Haunting Idle" er både vakre og nødvendige. Ellers er det mye som skjer, og selv om låtene er lange har de så mye energi at de lett kunne vært enda lengre. Med et snitt på over seks minutter blir det et langt album, men så mye som jeg har hørt på det så kjenner jeg det nå inn og ut.
De mest Americana låtene ("Eyes to the Wind" og "Lost in the Dream") er nesten de aller flotteste, bare fordi det er så tvers igjennom fin musikk, som alle kan elske, og med så tydelige kvaliteter helt oppe i dagen. Men aller, aller best er Granduciel likevel de mer intense låtene, som "An Ocean in Between The Waves", "Red Eyes", "Burning" og "Under the Pressure", for disse er det ingen andre som gjør etter ham. Han konkurrerer i den mest standarde grenen av dem alle, og er suverent best.
Det er vanskelig å styre seg fra utsagn som "Lost in the Dream er på alle måter perfekt". For den låter virkelig så fantastisk bra. Selv om de ikke scorer mange poeng på nyskapnings-skalaen, så elsker jeg jo de endeløse gitarsoloene, for de er så enormt sterke (spesielt "An Ocean in Between the Waves" sin!). De er et argument for hvorfor vi trenger gitarsoloer i utgangspunktet. Energien og lidenskapen som har gått inn i denne plata høres og smitter over - hver gang Granduciel slipper ut ett "Woo!" er jeg helt med selv, og han kunne unnet seg enda flere. Plata er i tillegg full av stillferdige genistreker, hvor en enkelt akkord eller tone bare røsker hjertet ut av deg.
Beste spor: "An Ocean in Between the Waves", "Red Eyes", "In Reverse", "Eyes to the Wind", "Under the Pressure".
No comments:
Post a Comment