Obsidian er hans andre album, men det høres mye modnere ut enn som så. Produksjonen er aldeles nydelig, plata er gjennomgående befriende rikt instrumentert. Fortryllende synth- eller piano-samples spilles diskret i bakgrunnen, mens travel, Four Tet-aktig perkusjon står i hovedrollen. Vokalen er bever, forsiktig og usikker. Det hele limes elegant sammen til chillektronika perfekt til en regnfull søndags morgen. Selv om en nokså heftig melankoli er allestedsnærværende, også i de vakreste øyeblikkene, er mange av sangene overraskende opptempo ("Ossuary", "No eyes", "Earth death") og plata blir på ingen monoton. Hver sang er full av gode idéer, det er ingen tvil om at Baths har mer å komme med enn de fleste i samme gate.
På åpningslåta "Worsening" gir det spektakulære refrenget en god smakebit på det som venter. Spesielt glitchingen rett før refrengene bryter ut er sykt stilig. "Phaedra" er kanskje det produksjonsmessige høydepunktet, og i tillegg en vakker sang. Her spiller hektisk start-stopp-perkusjon og en hypnotisk pianolinje i fortryllende polyrytme. Audiofilene vil merke seg en ellers forsiktige breakdownen på "No past lives" i 0:55 akkompagneres av stilig sprakeperkusjon, som deretter bygges opp rundt 1:30 med walking bass og freetime cymbal-jazz i beste Flying Lotus-stil. "No eyes", nok en sang fra den knallsterke siste halvdelen av plata, er kanskje favoritten av dem alle, både fengende, leken og... vulgær.
Fordi tekstmessig dreier det seg mye om kjærlighet, men på dystrest mulige måte. Åpent homofile Weisenfeld skriver treffende, tankevekkende og grafiske (ikke for det bedre!) tekster om unge figurers forvirrende og delvis tragiske møter med voksenlivet: mislykkede, følelsestomme forhold ("Incompatible"), forventningspress, affairs, hjerteløs anonym sex, blant annet. På "No eyes" får vi f.eks. "Can't swallow away the pit in my throat / This isn't the adulthood I though I wrote", og det allsangvennlige-men-ikke-gjør-det refrenget "And it is not a matter of if you mean it / but it is only a matter of come and fuck me / and it is not a matter of if you love me / but it is only a matter of my fix". Men hør så sykt kult instrumentert de to siste refrengene er! (3:11, 3:21, 3:38, 3:50 for eargasms!) Et annet tema er, har jeg lest, nylig sykdom som ga Weisenfeld en tidlig og brå realisasjon av at døden kan komme når som helst, og heftig refleksjon over dette stikker seg ut her og der. ("Oh frailty / what worse fates could you possibly show me?") Når de mørkeste tekstlinjene repeteres om og om igjen gremmes man litt, men for det meste er de tunge temaene en styrke for plata mer enn en svakhet.
Alt dette til side, for det er jo ikke tekstene som avgjør om dette er en plate man gidder å høre på eller ikke: Obsidian er fra start til slutt vakker, spennende, orkestral elektronika, snadder for musikknerden, læring for psykologen, chill for chilleren. Det er en plate som like fint kan settes på i bakgrunnen som skrus opp og nytes i forgrunnen.
Beste spor: No eyes, Phaedra.
No comments:
Post a Comment