Det dominerende temaet på Yeezus er det rasedelte Amerika, og aksepten av det blant det apatiske folk. Albumet er ment som en vekker, og er spekket med hyl og skrik, eksplosjoner, dissonanser og provoserende tekster som gjør at man bare må stoppe og sperre opp øynene. Det åpner illsint og brutalt, med in-your-face "On sight". Han bryr seg absolutt ingenting om at han skremmer vekk alle som bare kom for den lett tilgjenelige pop-hiphopen, og garantert kommer til å skru av etter den sangen: "How much do I not give a fuck? / Let me show you right now before you give it up". Derfra går det bare nedover. På "Black skinhead" disser han sine rapperkolleger for sin handlingslammelse: "Come on homie, what happened? / You niggas ain't breathin, you gaspin / These niggas ain't ready for action", etterfulgt av "I've been a menace for the longest / But I ain't finished, I'm devoted".
I tillegg er det jo flust av spark oppover ("New slaves" - platas mørkeste, sinteste og mest ikoniske spor), og selvsagt den umiskjennelige selvforgudingen, på denne plata bokstavelig talt ("I am a God" er fascinerende, og sangen låter så bra at man jammen kan begynne å lure. Dat outro!). Vi får også noen interessante blikk inn i Kanyes splittede hjerne, spesielt er "Hold my liquor" og "Blood on the leaves" avslørende. Men det er musikken selv som virkelig fanger meg.
Jeg elsker Kanyes bruk av kontraster. Det være seg med uventede avbrudd i hiphop-grooving ("On sight"), kreativ sampling ("Bound 2"), annethvert vers fremført av Bon Ivers Justin Vernon og rapper Chief Keef ("Hold my liquor"), eller generasjonskløften mellom Nina Simones "Strange fruit" og autotunet Kanye ("Blood on the leaves"). Gjestenes innslag er generelt dødskule, spesielt verset til Assassin på "I'm in it", Beenie Mans coda på "Send it up", og Charlie Wilsons refreng på "Bound 2". For Kanye selv er ingen stor rapper. Han kan skrive bra tekster i blant, og holder vel greit tempo på en god dag, men han er ingen Eminem akkurat. Det er egentlig ikke mange versene med ren Kanye-rapping her, han synger tregt og rytmisk, men det låter fett likevel. På "Bound 2" harselerer han nærmest med seg selv, rappingen er breibeint og klønete, og den mildt sagt polariserende videoen er så kitsch-klisjefylt at det er mer "worst song & video ever"-kommentarer enn ros. Likevel fungerer den merkelig briljant som avslutning på Yeezus: "I'm tired, You tired, Jesus wept".
En sang som må fremheves litt ekstra er overnevnte "Blood on the leaves", for den er kanskje platas beste. Et seks minutter langt epos som hele veien gjennom har et nydelig pianoriff og ikoniske strofer fra Nina Simone i bakgrunnen, har den egentlig ikke noe særlig politisk budskap - den handler om tidligere forhold og brudd, og abort, så visse linjer går det jo an å dra. Og når det etter 1:05 braker løs med tidenes synthtubariff (tror jeg det er), har vi en meget intens og fascinerende sang foran oss.
Yeezus er beinhard, mørk, nærmest industriell hiphop. Jeg har vært helt hekta på den i hele år. Kanye West er en stor musiker, og Yeezus er det mest oppsiktsvekkende han har levert hittil i karrieren. Denne karen følger jeg med interesse fremover.
Beste spor: "Blood on the leaves", "New slaves", "I am a God", "Black skinhead"
No comments:
Post a Comment