Adley Atkin, mannen bak Autre Ne Veut, er sykt god til følgende ting:
- Synge, med og uten falsett.
- Programmere beats
- Spille piano
- Skrive fengende sanger
- Skrive gigantiske refrenger
- Få meg til å danse
Oki, én ting om gangen. Atkin har en knallbra stemme, og han er ikke redd for å bruke dem. Han viser seg frem og vokalrunker på omtrent hvert eneste spor, men det blir ikke... eller jo, det er jo overdrevet og showoffet, men det gjør ikke noe. Det er over-the-top, tenk Kevin Barnes-vokal à la "I Feel Ya' Strutter". Det lyder rått både med falsett og uten, for det er så stappfullt av desperasjon og følelser at man ikke kan annet enn å bli revet med.
Det er befriende hvor følelsesladde sangene er, i en sjanger som vanligvis domineres av beskjedne synther, nøye gjennomtenkte rytmer og forsiktige, hintende tekster. Anxiety snur alt det der på hodet, spiller med hjertet utenpå trøya, blottlegger seg selv fullstendig. Når du synger "Some day I'm gonna die / And I feel it more in me now than I have for a while", så må det liksom hyles. Det samme gjelder når han lurer seg selv på "Counting" med "I'm counting on the idea that you'll stay alive". Hele plata er sånn, men det er ikke mørkt og dystert. Det er derimot lekent og storslått, poppet på voksnest mulig måte.
Beats ja. Det er knapt to takter på hele albumet som har samme trommer. Og det sier mye om både arbeidet som er lagt ned her og kreativiteten som er i sving. Ja, de er elektroniske, men ikke loopet. På åpningslåta "Play by play" (som briljerer på alle andre måter også) er det skikkelig slående. Etter en drømmende start er oppbygningen fra 2:13 til 2:45 et godt eksempel. Introen på "Play by play" er for øvrig omtrent den eneste pausen du får på hele plata. Derfra blir du blir dratt med på en emosjonell berg-og-dalbane (oi, klisjéééalarm) så dansbar, intens, ektefølt og hjerteskjærende at du er helt ødelagt etterpå. Egentlig er jeg allerede ødelagt etter å danse til latterlig digge "Ego free sex free" og synge til latterlig fengende "Warning". Da er plata bare halvveis.
Noen produksjonelle godbiter: Trompetskvæken på 1:59 på "Counting" rivaliserer jo "Creep"-crunchen på beste introduksjon av refreng. Vokalsamplingen på "Promises" 0:40-0:48 er en fryd for ørene. Det samme er måten det brutale perkusjonsriffet som åpner sangen brukes senere til å fløyelsmykt backe opp synthkompet. Elegant. På "Don't ever look back" får vi på 2:10, når sangen har gjort oss helt klare for neste refreng, en overraskende gitarvending som tar hele sangen fra bra til megabra. Legg også merke til tromminga på siste refreng. Til slutt, måten sistelåta "World war" rammer inn plata som et ekko av "Play by play", med en spacet start og en evigvarende, gladpoppet avslutning er nydelig gjort.
Men aller best er "Gonna die". Her gjelder virkelig bigger is better. Sangen og teksten er gigantisk. Produksjonen storslått, perfekt, gåsehudfremkallende. Virkemidlet med vokalsampling utnyttes til det fulle, med smadrende effekt. Og klimakset fra 2:10 er bare helt utenomjordisk. Måten han synger "These lines on my faces, I'll be okay for a while" i comedownen etterpå vitner om en sjel som virkelig har tømt seg.
Dette er en juvel av en plate. Ja, jeg sa perle i introen, som jeg skrev i går, men jeg har tydeligvis samme følelse nå. Den er et stykke arbeid som det står vanvittig mye respekt av, og en halvtime med ren musikkos, spennende, utfordrende og ulikt alt du har før. Kanskje årets mest positive overraskelse.
Beste spor: "Gonna die", "Counting", "Warning", "Don't ever look back", "Play by play". Men serr, plata er bare en halvtime lang, nyt den.
No comments:
Post a Comment