3. Arcade Fire - Reflektor

Da de slapp The Suburbs i 2010 ga jeg dem førsteplassen på lista. Nå er Arcade Fire tilbake med oppfølgeren, Reflektor: et dobbeltalbum med to nokså forskjellige deler, hvor alle finner noe de liker, enten det er orkestral stadionrock i gammel Arcade Fire-stil, roligere indiepop à la The Suburbs, eller, nytt av året, spretne, karibiske rytmer!

LCD Soundsystems James Murphy har produsert hele greia - og takk og lov for det. Han hjelper Arcade Fire videre fra det noe gammelmodige sporet de har en tendens til å pløye avgårde i - default-stadionkoring på alle låter, ekstrem selvhøytidelighet, en viss motvilje mot å avvike fra standardinstrumenteringen, til tross for at de er femti stykker - men det viser seg at bandet er riktig så tilpasningsdyktig til hans nye stil. De tydeligste Murphy-grepene - lange, nøye oppbygde sanger, dansbare rytmer, humor, bassen i fokus - er blant platas sterkeste sider, og Reflektor minner meg nesten mer på hvor mye jeg likte LCD Soundsystem enn hvor mye jeg likte Arcade Fire. Spesielt "Reflektor" og "Porno" har nytt godt av disse grepene, og "Here comes the night time" og "Joan of Arc" er eksempler på svært vellykket synergi av disse to ideologiene.

Den tydeligste musikalske tråden fra Arcade Fires katalog er fra Suburbs-høydepunktet "Sprawl II". Dansbart, lett og lekent driver rytmene og basslinjene første halvdel avgårde, på seksminutterssang etter seksminutterssang, med noen blytunge refrenger oppå. Tempoet er høyt, det er moro, Reflektor sikter høyt og treffer. Andre del drar tempoet ned betraktelig. Den innledes av en stilig reprise av "Here comes the night time". Duoen "Awful sound (Oh Eurydice)" og "It's never over (Oh Orpheus)" bærer bud om storslått episkhet, men de holder bevisst igjen og det bygger seg opp masse uforløst energi utover andre del. Under den overdrevent lange outroen på Orpheus" formelig trygler jeg om ett til refreng, men får det ikke. "Porno" er dritfet, men også veldig tilbakeholdt og tilnærmet refrengløs, veldig atypisk Arcade Fire. Derfor er den forløsende "Afterlife" enormt kjærkommen, og den står virkelig frem som et høydepunkt på nestsisteplassen, på samme måte som "Sprawl II" gjorde. Sistelåta "Supersymmetry" er en vakker og passende avslutning av plata. Første og andre halvdel kan høres sammen eller hver for seg. Hver har sine styrker og svakheter, jeg liker kanskje første best alt i alt, men det kan diskuteres.

Som alltid er budskapet smadrende tungt, og foret inn med teskje på uforlignelig Arcade Fire-vis. Denne gangen er det stirring på skjermer, tidsklemmelivet, i det hele tatt sykdommen som er det moderne mennesket det langes ut mot. På "Normal person" synger Win Butler "They get excited, they try to hide it / look at those normals go", et tankevekkende ekko fra kinoturen på den filosofiske zombie-komedien "The World's End". På tittelsporet er hypnotisk gjentatte tekster som "Thought you were praying to the resurrector / Turns out it was just a reflector" totalt gåsehudfremkallende. Den greske myten om Orfeus og Eurydike går igjen, og moralen er noe som å ikke gi etter for umiddelbar tilfredsstillelse, men sette ting litt i perspektiv og lære å være tålmodig. Bank bank bank inn i hodet, hilsen Arcade Fire.

Arcade Fire har gjort det igjen, det er det liten tvil om. Et riktig skritt i en ny retning. Katalogen deres er kanskje den sterkeste til noe band de siste ti år, og Reflektor står stolt og monumentalt i den som skulpturen på coveret. Reflektor vil glede gamle fans, og ganske sikkert vinne noen nye.

Beste spor: "Reflektor", "Joan of Arc", "Afterlife", "Normal person".