Lukelukeluke

Da var siste runde med hederlige omtaler klar, og denne gangen er det tre skikkelige godbiter. Neste gang braker det løs med tiendeplassen den offisielle topplista. Det blir jo megaspennende.

Foxygen - We Are The 21st Century Ambassadors of Peace & Magic
Skal denne snålingen sjangerklassifiseres, må jeg nok kalle den for noe à la retro-hippierock. Det er en kjemperar liten greie, knappe ni sanger lang, men likevel innholdsrik og med en imponerende spennvidde. Gutta i Foxygen er ikke mange og tjue årene gamle, men de har allerede hatt en lang og bølgende karriere, med opp- og nedturer, sjangerskifter og intriger internt. Bandet eksperimenterer ved å se tilbake, leker seg med musikkhistorien, og er det ett budskap som skinner gjennom her, i tillegg til hippie-romantiseringen av fjelltopper og San Francisco, så er det en ustoppelig musikkglede. På Ambassadors demonstrerer de en voldsom, boblende kreativitet, og leverer noe som føles helt nytt, forfriskende og spennende, og samtidig herlig nostalgisk. Denne plata har jeg hørt uforholdsmessig mye på i år, og det er synd at den falt utenfor lista. Kos deg med for eksempel Oh yeah: en smått schizofren sang som ikke helt klarer å bestemme seg for hva den er, men briljerer med start-stopp-perkusjon, et refreng som leder tankene til The Boat That Rocked, og tekster om the discotheque that's playing inside my mind.

Sigur Rós - Kveikur
Hurra, Sigur Rós er tilbake! Postrock-mesterne har nok en gang noe de skulle ha sagt, over ti år etter de imponerte verden med Agætis Byrjun og Takk.... Der fjorårets Valtarí var dvelende, stille og (vil mange mene) kjedelig, har de nå virkelig slått seg løs og laget et album som karakteriseres bedre av ord som storslagent, spennende og bombastisk. Det hører hakket mer kommerst ut enn det vi er vant til fra Sigur Rós - det er mer gjenkjennelige melodier, tidsriktige trommer, og flust av hooks. Borte er også de verste av transportetappene som tidvis har irritert på Sigur Rós-album; her er det nesten så du savner litt mer pusterom mellom de intense toppene. De fleste sangene her er på Hoppipolla-nivå når det gjelder å lydsette Attenborough-dokumentarer. En sikker vinner er Ísjaki, men hele albumet er gjennomført solid. Tross nokså gode kritikker har dette "comebacket" (selv om de aldri egentlig ga seg) blitt ganske oversett. Det er det ingen grunn for!

of Montreal - lousy with sylvianbriar
Som mange vet har of Montreal vært en stor favoritt av meg helt siden jeg ble introdusert for dem for to år siden. Høydepunktene i den ekstremt omfangsrike katalogen deres har i mine øyne vært indie-glamrocken, en sjanger de virkelig utforsket og perfeksjonerte på Hissing Fauna, Are You The Destroyer? og False Priest. Etter gjentatte forsøk på psykedelisk prog-pop har de kanskje gått litt tom for måter å overraske på, så derfor er "back to the roots"-vendingen på lousy with sylvianbriar nesten det mest overraskende de kunne funnet på. Jeg har ikke mye til overs for sjangeren "americana", men den kler of Montreal. Sjangerens ekstreme standardhet setter sterke begrensninger for Kevin Barnes' låtskriving, noe som gjør sangene mye mer hørbare enn før, samtidig som Barnes' ekstreme eksperimenteringslyst og fullstendige mangel på forutsigbarhet strekker sjangerens grenser til det ytterste. Synergien er faktisk vellykket! lousy with sylvianbriar er flott lytting for et mye bredere publikum enn før, og kan virkelig anbefales. De rolige klang-fokuserte låtene er nesten smertefullt vakre, de raske, driv-fokuserte låtene gir meg lyst til å kjøre altfor fort på en eller annen highway, men høydepunktet for meg er likevel åpneren Fugitive air, den eneste tydelige linken til tidligere dagers of Montreal.