2. Daft Punk - Random Access Memories

Daft Punk var forut for sin tid. Med albumene Homework og Discovery definerte Daft Punk omtrent egenhendig hele elektronikasjangeren for de neste ti år. Nå som resten av verden omsider har greid å ta dem igjen, og etter et par mindre spennende utgivelser, var det nærliggende å spørre seg selv om egentlig en ny Daft Punk-plate var noe særlig å glede seg til. Hypen var der, for vi vet jo hva slags talent de har i seg, men hva skulle de finne på?

Åh, det skulle vise seg at svaret på det er to die for. Random Access Memories er en våt drøm for alle musikkelskere, stappfull av disco, funk og elektronika, en hi-fi-hyllest til 80-tallet, lett å like og umulig å mislike, et triumferende comeback av et band som nok en gang viser seg å være noen steg foran sine samtidige, og demonstrerer hvorfor de fikk kultstatusen sin i utgangspunktet.

Selv om den bombastiske introen på "Give life back to music" et øyeblikk gjorde meg redd for at de har "tatt en Justice", var det ingen grunn til bekymring. Med handclap-takta, de jazzede akkordene og den autotunede, musikkhyllende vokalinja blir åpningslåta et riktig fornøyelig gjensyn med både 80-tallet og produksjonsgeniene i Daft Punk. Videre er "Giorgio by Moroder" en rørende hyllest til synth-pionéren Giorgio Moroder, som deler mye av den samme musikkfilosofien som Daft Punk-gutta. I introen forteller en stemme over en lett beat om hvordan han ble artist på 70-tallet og uanende oppdaget den definerende synth-lyden. Så stanser musikken, helt ned til det siste klikket, idet han sier "My name is Giovanni Giorgio, but everybody calls me Giorgio". Etter en perfekt kunstpause starter så det herlige Røyksopp-riffet. Det gir gåsehud hver gang. Resten av sangen er en fryd å høre på, og gir nærmest ærefrykt når du innser hvor innflytelsesrikt og viktig fremskritt i musikken kan være. Det føles så riktig at Daft Punk, de største nerdene av oss alle, gir ut denne plata. Dette er en plate å være takknemmelig for. Senere i låta, når Giorgio vender tilbake og sier "Once you free your mind about the concept of harmony and music being correct, you can do whatever you want", understreker Daft Punk ordene hans ved å sette inn et totalt kontrasterende kirketonalt strykerparti, som de elegant vever inn med riffet igjen etterpå. Det er så flott.

Komposisjonene er lange og ustressede, sangene tillater seg å utforske nye idéer og digresjoner. Julian Casablancas-gjestede "Instant crush" er et høydepunkt, en vakker og medrivende kjærlighetssang, med et herlig diskomelankolsk refreng, og tar virkelig av når den ganske uventede rockegitaren kommer inn på 3:05. Begge de fantastiske hitsinglene med Pharrell Williams er selvsagt stand-outs, "Get lucky" og "Lose yourself to dance". Her trengs det ikke å si mye mer. Det er danseglede det går i, det er fantastisk produsert, utrolig fengende og utrolig moro, det vet dere. Mellom dem, derimot, er en ofte oversett perle: "Touch", albumets centerpiece. Åtte minutter lang og med en litt treig intro, blir den forbigått av radioene. Men bak fasaden skjuler det seg et livsbejaende epos, sunget av det trøblede 70-tallsikonet Paul Williams, den ene satsen vakrere enn den neste (3:22-4:12 er kanskje musikkårets gladeste øyeblikk).

Tematikken på plata er klassisk Daft Punk, en søken etter det menneskelige oppi all teknologien ("Within"), men trekkes stilig videre med sammenligningen av dataminne (RAM - albumtittelen) og menneskeliv som danner glade minner, som man lagrer i hjernen eller på harddisken og henter frem senere. Hør spesielt på teksten på "Fragments of time": "I just keep playing back these fragments of time / Everywhere I go these moments will shine". Gjennom musikk, dans og glede definerer vi hva det vil si å være mennesker ("Doin' it right", "Get lucky", "Give life back to music"), og merkverdig nok avsluttes plata med et storslagent klipp fra jakten på intelligent liv på andre planeter.  RAM er elskbar feelgood-musikk, men også så mye mer, og det gjør så godt. Det er kanskje illustrerende at "Motherboard", den eneste instrumental-låta på albumet, til tross for at den er kjempestilig (absolutt hørbar - ville vært et klart høydepunkt på alle andre elektronika-album!), er den klart minst minneverdige av de 13 sporene.

Den lyder helt fantastisk. Bruken av akustiske instrumenter tilfører en ny dimensjon til Daft Punks musikk. Produksjonen er maksimalistisk, nitid og forseggjort. Selv der det skjer lite, skjer det mye, og det som skjer er det verdt å stoppe opp for og bare tenke over hvor utrolig fett akkurat dét er (kan prøves med de fleste elementer på "The game of love", for eksempel). Den velkjente sampling-briljeringen fra gamle Daft Punk høres best igjen på "Doin' it right", "Lose yourself to dance" og mot slutten på "Get lucky", men selv på en såpass uanselig låt som "Beyond" får vi servert musikalske godbiter av vanvittig høyt nivå. Hør for eksempel på riffet som starter på 3:29, og teksturen det skaper sammen med den fra før balsammyke grooven. Jeg gir meg ende over.

Kos dere med denne. Den er over en time lang, men det er sånn det skal være. Lyder flott i bakgrunnen, men passer aller best dansende ut av et skikkelig dyrt høyttaleranlegg. Daft Punk står nok en gang i en helt egen klasse, og viser mer enn glimt av storhet, når de denne gangen velger å gå fremover ved å se bakover.

Beste spor: "Giorgio by Moroder", "Touch", "Doin' it right", "Lose yourself to dance", "Instant crush".