Flere hederlige omtaler

Da var det tid for en ny runde kongeplater. Åh, det er mye godt i vente!

Jeg vil understreke en ting jeg ikke klinkende klargjorde i forrige innlegg. Det er altså kun de beste albumene jeg tar med her. Det hjelper ikke om de har noen digge sanger hvis resten er kjipe - jeg kjører en liten hyllest til albumformatet her, og belønner de som har sluppet gode, helhetlige låtsamlinger. Muligens lager jeg en samling enstøinger når vi er kommet litt utover, for det skal sies at dette kriteriet mitt gjør at en del virkelige godbiter utelates, men det ser jeg an. Nå over til dagens snadder.

Hamferð - Evst

Færøysk doom-metal. Det går seint, det er tungt, det lyder symfonisk og storslått. Jeg må innrømme at sjangeren begeistrer! Jeg er så lite bevandret i denne verdenen som det går an, men det påstås nå at denne relativt ferske gjengen kan sitt fag. Jeg bega meg litt ut på related artists, i min nyfunnede entusiasme, ogmen det var ingenting som umiddelbart fenget like mye som Hamferð. De har den rette kombinasjonen, dette virker å være doom-metal slik jeg vil ha det. Her er growlen vel så bra som de lyse delene, låtskrivingen er mer enn habil, og Eivør gjør sitt her og der. Resultatet er strålende! Det er vanskelig å plukke ut en enkelt låt, og det spørs vel om jeg anbefaler det til hvem som helst, men du kan jo høre på åpningslåta Evst, og se om du liker det. Hvis ja så vil du like resten, hvis nei så skal du få slippe.

MGMT - MGMT

Jeg synes nesten litt synd på managerne til MGMT, som bare håvet inn grunkene i de gode, gamle Kids-dagene, og som nå sitter og gang på gang mottar nytt «and no fucks were given that day»-materiale. De bryr seg virkelig ikke om hva noen som helst synes om dem. Det er lite å kjenne igjen fra de tidlige dagene, men fortsettelsen fra 2010s utmerkede Congratulations er tydelig. De prøver egentlig ikke på noe spesielt, de bare indulger. Tidvis er det kjedelig og tidvis er det uforglemmelig. Det er egentlig bare eksperimentelt, de bare prøver seg fram, men som helhet er det faktisk et skikkelig spennende eksperiment. Eksempelvis lar jeg meg begeistre av monotone, suggerende Mystery Disease. Melodien er godt druknet i sonikken, soloen som starter på 2:15 er temmelig half-arsed, og jeg elsker hvordan de bare dekonstruerer riffet mer og mer. Siste gangen får vi ikke en gang høre det. Disse gutta holder igjen. Heller enn å gi oss det vi vil ha bare impliserer de det. De vet hva de driver med.

Local Natives - Hummingbird
Local Natives lager nokså rett-fram musikk, i alle fall i forhold til de andre to i dag. Her hører du gitarer, trommer, en fin sangstemme, og litt piano. Ikke stort mer. Sjangeren er hyggelig indierock, i nabolaget til Band of Horses og den gjengen. Så ja, pust lettet ut (eller mist interessen!). Hummingbird scorer store sentimentalitetspoeng, sangene er så gjenkjennelige og så vakre at frysninger er totalt uunngåelig. Det er nok uptempo og trommer til at plata holder deg våken, men det er de hjertefølte balladene som dominerer. Mens jeg vanligvis holder meg altfor god for slike standardsjangre, blir jeg veldig imponert av de som klarer å trø såpass velkjente stier og være bedre enn alle de andre som driver med det. Band of Horses syntes jeg sjelden nådde de samme toppene som Local Natives gjør på nesten alle sporene her. For en god smakebit, hør Colombia.