1. Vampire Weekend - Modern Vampires Of The City

Hjertelig god jul folkens! Vi er i grevens tid kommet frem til siste luke i kalenderen - nemlig årets aller beste album: Vampire Weekends Modern Vampires Of The City. Du får ikke indierock stort bedre enn dette.

Hva er det med Vampire Weekend som gjør at de kaprer førsteplassen foran knallsterke album fra sjangerledende storheter som Kanye West, Arcade Fire og Daft Punk? Hva er det som gjør at jeg sikkert har hørt like mye på MVOTC i år som på alle de andre albumene på denne lista til sammen? Vel, jeg har alltid vært en stor fan av Vampire Weekend, måten de blander fengende melodier og utenfor-boksen-rock, elegante arrangementer med elementer fra både kammermusikk og afrobeat, med smarte og særdeles velskrevne tekster. På Contra tok de et sjumilssteg fremover fra den morsomme men litt ujevne debuten, og på MVOTC tar de minst et timilssteg videre. For kvaliteten her er latterlig høy, de har blitt bedre på det meste. Sangene er både mer fengende og mer interessante, høydepunktene følger hverandre tettere, tekstene er enda mer bemerkelsesverdige. Det er ikke at det har blitt så mye mer komplekst, den egner seg fortsatt like bra som gladmusikk for parken en solskinnsdag, men det er også mer å følge med på for den som vil følge med.

Tematisk er det i alle fall blitt mørkere: mindre solskinnsdager på Cape Cod og mer liv og død og religion, og skikkelig kloke tanker deromkring. Men de Arcade Fire-hamrer det ikke inn i hodet ditt, du kan fint kose deg med musikken og bare plukke ut ord som festivaltelt og solnedgang, høre på "Step" og bare tolke teksten overfladisk som en jorden rundt-reiseblogg eller noe. Derimot er Ezra Koenig slik en trollmann med ord at interessen vekkes av seg selv, du inviteres til å grave etter dypere mening. Tekstene er breddfulle av kulturelle referanser, er man heldig skjønner man en tredjedel. Tankevekkende scenarier og rørende historier fortelles med et nydelig, billedlig språk, tekstene kan diktanalyseres i engelsktimene. Ordkunsten på "Hannah Hunt", en roadtrip-historie som samtidig illustrerer et falmende forhold, er aldeles nydelig, og jeg bare elsker dobbeltbetydninger som "Though we live on the US dollar / You and me, we've got our own sense (/cents) of time".

Koenig briljerer på den melankolske åpningslåta (for øvrig ikke det minste representativ for resten av plata) om en mann som har fullstendig gitt opp livet: "Morning's come, you've watched the red sun rise / The LED still flickers in your eyes / You ought to spare your face the razor, because noone's gonna spare the time for you." Flere av sangene tar opp ungdommens flyktighet, frykt for å se livet passere og at døden kommer altfor fort. Temaene belyses med vidt forskjellige innfallsvinkler ("Diane Young", "Finger Back", "Young Lion", "Obvious Bicycle"). Oppgjørene med religiøsitet, mest tydelig på "Unbelievers", "Ya hey" (Yahweh) og "Worship you", har også mye for seg, de to siste fascinerende nok satt som samtaler med Gud.

Men nok om det. Denne plata kan nytes til det fulle bare for musikkens skyld også. Jeg elsker stemmen til Ezra Koenig og hvor energisk han synger på "Finger back". Jeg elsker akkordprogresjonen og den barokke touchen på "Step". Jeg elsker klokka som tikker på "Hudson". Jeg elsker grooven og oppbygningen og lidenskapen på "Ya hey", kanskje årets beste sang. "Diane Young" er en like bra førstesingel som "A-punk" og "Cousins". Jeg elsker klimakset på "Hannah Hunt" over det meste.

Denne plata gjør noe med deg. Du blir litt voksnere, litt klokere, og litt barnsligere, alt på en gang, og enda mer glad i livet. Den kommer til å bli med meg i lang tid framover.

Beste spor: "Ya hey", "Step", "Diane Young", "Worship you", "Hannah Hunt".