Denne anmeldelsen, og denne 8. plassen, handler nesten utelukkende om én ting: Hannah Reid. Sangstemmen hennes er helt utrolig. Den gjør plata. Den er trioen London Grammar. Den bærer selv den enkleste melodi, den høres fantastisk ut både i det mørke registeret og i det lyse registeret, både samplet og ekkoet over lag på lag med musikk og ensom. Det går cirka 45 sekunder av første sang før hun begynner å vise seg frem, og du skjønner hvorfor dette er en plate verdt å høre på. Musikken er også fin altså, bevares, det er en herlig sjangerkrysning mellom the xx, Portishead, og Florence & The Machine. Gitaristen har teft, beatmakeren har plenty stil og bra skills, men altså, tilbake til Hannah Reid, som det for øvrig ikke gjør noe at ser slik ut:
For greit, det er ikke spesielt banebrytende det som skjer her ellers. Plata flyter fint på dagens populære bølge med mørk-britpop, men akkordprogresjonene har vi hørt før, og det høres at de ikke har et veldig bredt utvalg av triks i boka enda. Det er ikke en særlig moden plate, og det er ikke musikkhåndverk sammenlignet med for eksempel forrige luke. Tekstene er forsåvidt fra hjertet, om stegene inn i det ukjente, om de dyrebare få-og-tjueårene som forsvinner så altfor fort, om kjærlighet. Fint, men halv-sukk. Det hender, spesielt mot slutten, av plata, at jeg litt oppgitt tenker "Kunne de ikke vært litt mer kreative her?"
Men altså, det går fint. Dette er sånt jeg uansett har inntrykk av at andre bryr seg mindre om enn meg. Og som sagt, det meste her dreier seg om vokalen til Hannah Reid uansett. Et høydepunkt å trekke fram er "Wasting my young years". Etter noen triumferende åpningssynthakkorder, tones det ned, og Reid synger ømt og personlig "You crossed this line / Do you find it hard to sit with me tonight?". Verset er ikke lenger enn det må være, før det bygger opp mot et refreng, som bryter ut i fullt instrumentert vakkerhet ved 1:00 (kompeoppbygningen her er også verdt å merke seg forresten, når du først sitter og hører etter - den er upåklagelig utført). Hvert girskifte er intens lytterglede. Dobbeltkorede "We are" i neste frase er nok en eargasme. Og det holdes oppe. Det er en intens sang, intenst vakker, intenst ektefølt.
Det er når London Grammar gjør slik de er på sitt beste. De skal få lov til å synge om velkjente temaer, bruke minste motstands akkordprogresjoner, og spille trumfkortet sitt (briefe med Reids vokal, Cpt. Obvious anm.) på hver eneste sang, når de faktisk mener noe med det. Og det gjør de også på utmerkede "Sights", "Nightcall" (nydelig cover av Kavinsky-sangen) og "Strong". Andre ganger svikter det som nevnt litt. "Flickers" føles uinspirert, "Interlude" forsvinner i mengden, er visstnok tatt opp live - det høres ikke, Reid (og de andre) lyder like imponerende der som i studio, og gir meg enda mer lyst til å se dem. Men det er altså når de kjører på at det funker best. Mange oppdaget dem kanskje gjennom gjestenummeret på Disclosures Settle, "Help me lose my mind", og det er tydelig at dance-sjangeren kler dem og ligger i dem. På "Metal & Dust" er det først på avslutningen, hvor trommene kicker inn, strykerne stiger, Reid går opp på det lyse, freestyler og samples, at det blir virkelig bra. På "Stay Awake" lykkes multiinstrumentalisten godt med trip-hop-leking, men kunne godt dratt den enda lenger. For sangen er ikke noe spesielt i seg selv.
Uansett, nevnte jeg at denne plata bare må høres, bare så du i det minste har fått oppleve Hannah Reid? Nei, vel, det må den. Den er nydelig, en imponerende debut av en gjeng langt over middels flinke, unge musikere. De er 90-modeller, som meg. De henger på byen med hun som spiller Margaery Tyrell i Game of Thrones. De er årets nykommere for meg, og de har gjort seg fortjent til denne 8. plassen.
Beste spor: "Wasting my young years", "Strong", "Sights". Merk at albumet egentilg bare er de 11 første sangene på Spåtti (tom. "If you wait"). Av ekstrasporene er spesielt "Help me lose my mind" verdt å høre.
No comments:
Post a Comment