6. The National - Trouble will find me

Åh, ferie. Savnet har vært stort. Piano, Melshei, farmor, søster, julekaker, Hamsun og Hobbit er ting som gjør at jeg digger disse desemberdagene. Og gjenoppleving av det fantastiske musikkåret 2013 er også en flott ting å drive med. Selv om vi fortsatt ikke er kommet høyere enn sjetteplassen, venter i dag en moderne klassiker av en plate: The Nationals Trouble Will Find Me.

Voksenrockerne i The National har vært et av de største og mest respekterte bandene på indiesfæren i ti år, og har etter sigende levert en smått utrolig rekke med plater med årene. Disse har jeg bare så vidt vært borti, men deres sjette og nyeste har jeg surret kontinuerlig siden den kom. Jeg har ikke all verden med behov for å dykke noe særlig dypere i katalogen heller, for det hele kulminerer visst på Trouble. Ikke vet jeg, men Trouble er strålende nok. Den er 13 sanger og nærmere en time lang, og hver eneste sang er nesten skremmende perfekt. Det er smått utrolig hvor helstøpt denne plata er. Låtskrivingen er selvsikker, delikat og forførende. Bandet er like spennende som det er stødig. Dette har de drevet med lenge, perfeksjonert. Plata er en velbalansert blanding av drivende rockere ("Graceless", "Sea of love"), smertefullt vakre ballader ("Pink Rabbits", "Heavenfaced", "Slipped"), og midtempo-perler ("I should live in salt", "Don't swallow the cap")

Hvorfor liker jeg denne plata? Hva skiller den fra alle de andre utgivelsene i denne admittedly nokså velprøvde sjangeren? Den brøyter ikke mye ny vei, det skal jeg medgå. Men det er et par ting som er verdt å ta med seg. Åpningslåta "I should live in salt" går i annenhver 5/4- og 4/4-takt. Sånt elsker jeg, og det låter dritfett. Det er en kjempelåt. Og neste låt, "Demons", går helt i 7/4-takt. Altså, dette er det ikke mange band som får til, men det låter helt uanstrengt. Et stort kvalitetsstempel. "Demons" viser også frem den neste av bandets store styrker: stemmerekkevidden til Matt Berninger. Både refreng og vers går helt ned på en mørk D, men det høres så melodisk og naturlig ut at jeg ikke tenker over det med mindre jeg prøver å synge med selv. Det kommer ikke lyd ut. På "I should live in salt" går han opp til lys G uten å presse seg en gang. Det blir stygt hvis jeg gjør det.

Tekstene er også skikkelig vakre. Det er kjærlighetssorg det går i, for det meste, men det er velskrevet og velkomponert, nærmest en leksjon i hvordan sangtekster og musikk skal samspille. Det er vanskelig å plukke ut konkrete eksempler, men jeg syns strofer som desillusjonerte "Graceless / Is there a powder to erase this? / Is it dissolvable and tasteless? / You can't imagine how I hate this / Graceless" og hjerteknuste "I don't need any help to be breakable, believe me / I know nobody else who can laugh along to any kind of joke / I won't need any help to be lonely when you leave me" stikker ganske dypt.

Det var ikke mye klokt jeg hadde å si om denne plata. The National leverte visstnok en ganske halvhjertet konsert under UKA, og selv om jeg gjerne skulle vært der (og sett Tallest Man on Earth!) kan jeg tenke meg de ikke briljerte - de er kanskje et studioband. Men både til dem som var der og fikk avsmak, til dem som har latt seg skremme av ord som mid-tempo, voksenrock og kjærlighetssorg, og til dem som bare har (som meg) ignorert The Nationals tilstedeværelse i musikkverden de siste ti år, kan jeg bare si: Gi Trouble will find me et lytt, og du vil ikke angre. Gi det flere, så har du før du vet ordet av det 13 nye favorittsanger.

Beste spor: "I should live in salt", "Slipped", "Heavenfaced".