Julekalender 2014 sparkes i gang

Denne adventen skal jeg guide dere gjennom dette rommet.
#records #IvarSkei #NewReleases #hashtagdebutant #NotSureOfThis #SerUtSomeRKode

Ja, det blir julekalender her på bloggen i år også. Tradisjonen tro skal jeg opp mot jul, de dagene jeg ikke er for opptatt med eksamenslesing og annet vas, presentere mine 10 favorittalbum fra det siste året. Og siden 2014 selvfølgelig (man skal kanskje ikke ta dette som en selvfølge!) har vært nok et fantastisk musikkår, med langt mer enn 10 album som fortjener ære og heder, starter jeg også årets kalender med et par runder honorable mentions, eller ærefulle og hederlige omtaler som det heter på norsk. Første luke nå kommer til å inneholde noen "usual suspects" - artister jeg liker, og som dere sikkert vet jeg liker, som har gitt ut nye plater i år som er kjempebra, men som kanskje ikke er veldig spennende å skrive hjem om. Så blir neste runde med litt mer ukjente artister jeg ønsker å kaste litt lys på, som har gitt ut kanskje noe ujevne, men fortsatt veldig spennende og hørverdige plater. Og derette braker det løs med den prestisjetunge topp 10-lista. Så without further ado, første runde med hederlige omtaler. Se så hederlige de er!

#nofilter #king #watchthethrone #SaloonPiano #gitargud #sintmann #sinnjamannj #temedkanel

Jack White - Lazaretto

Jeg tipper Jack White spiller bra ragtime. Jeg har lyst å høre "Maple Leaf Rag" på det salongpianoet han bruker over hele Lazaretto. Gjerne med en sånn choppy gitarsolo eller duellerende felegalskap oppå (jf. "Three Women"). Whites virtuose andre soloalbum følger opp 2012s fantastiske Blunderbuss, som imponerende nok (etter et titalls andre utgivelser med diverse band) hørtes ut som nytt territorium for ham. Lazaretto føles ikke som en ny retning på samme måte, men er heller lyden av en White som driver med det han kan best og elsker mest. Han lever og ånder musikk, noe både spillingen, syngingen og tekstene her får tydelig fram; han er sintere, mer intens og nesten litt manisk på denne plata, og det er fascinerende å høre på, men emosjonelt når den kanskje ikke helt opp til Blunderbuss' høyder. Likevel, liker du å høre Jack White i sitt rette element (og hvem gjør vel ikke det?) vil du digge denne, det gjør jeg. Plata er helstøpt, uten svake låter, det er heller slik at sangene konkurrerer med hverandre om oppmerksomheten. White viser ingen tegn til å roe ned med årene, og takk og lov for det, musikkverden trenger ham.

Hør hvis du ikke har hørt før: "Three Women", "Entitlement", "That Black Bat Licorice"

#blackandwhite #slør #monalisa #swedishbeauty #nokhashtagsNÅ

Lykke Li - I Never Learn

Lykke Li høres til tider ganske diva ut på denne plata. Som i at hun har en så fantastisk stemme, og vet det, at hun ikke trenger å prøve en gang. På de fineste sangene kan bare så vidt åpne munnen, så blir tonene nydelige uansett og folk elsker det, Hun synger stakkato, gidder ikke stresse med å holde notene lenger enn absolutt nødvendig for å fram melodien. Og stemmeprakt til side, dette (et rolig, trist og balladepreget break-up-album) kunne fort blitt en kjedelig affære, men heldigvis er melodiene vakre nok til at interessen mer enn holdes oppe. Og vel så det - dette er arresterende fine sanger. Badet i Lana Del Rey-gjenklang, -orgel, -strykere og -kor, høres Li vekselvis triumferende, reflekterende og bare rett frem sørgende ut.

Plata er mindre umiddelbart fengende enn Wounded Rhymes, som for alvor satte den svenske jenta på det internasjonale musikkartet, men med gjentatte lytt (og det skal ikke så mye til, de 9 sangene utgjør en konsis og behagelig helhet) vokser I Never Learn fort til å bli enda mer elskbar. Første og siste låt er korte og stilig anonyme, og fungerer mer som generelle stemningssettere, mens samtlige av de i midten er høydepunkter på hver sin måte. Det er til platas fordel at de kanskje aller sterkeste låtene kommer mot slutten - til å være ei såpass introvert plate sitter jeg igjen med ikke så rent lite wow-følelse.

Hør hvis du ikke har hørt før: "Heart of Steel", "Silver Line", "Love Me Like I'm Not Made of Stone"

#IkkeSåGodPåDette #hashtaggreiene #SpyrAvMegSelvSnart #autopuke

Röyksopp & Robyn - Do It Again

Det ble nesten Röyksopps år, i alle fall. Forventningene til deres album-avskjed The Inevitable End var enorme etter denne godbiten av en EP/teaserplate sammen med Robyn, men da End til slutt kom var det flere enn meg som ble lange i maska. Noen virkelige godbiter til tross, mesteparten av den over en time lange plata var sjokkerende døll. Så da ble det forsmaken som fikk den hederlige omtalen. Röyksopp & Robyn er et fascinerende prosjekt. Etter mange år i the mutual admiration society, bestemte de seg nå for å bytte ut "feat." med "&" -  besøk i hverandres studio med jobbing i felles studio - og resultatet ble de fem låtene på dette minialbumet. Man kan være skuffet over at det bare ble fem spor, eller at det bare er halvparten av dem som er skikkelige låter, men det kommer litt an på forventningene. Når man ikke går og venter på et helt album, blir denne pakka (som funker enormt mye bedre enn 3-4 singelutgivelser) en virkelig positiv overraskelse. På forbilledlig vis har de brukt det de vet er en genial megahit (seriøst, den er bedre enn "The Girl And The Robot"), til å presentere de andre retningene av det de driver med. Pakket inn mellom en transetung cyborg-romanse, en Juniorifisert Body Talk-ballade, en monumental timinutters sjokkåpner og en rørende timinutters Senior-type avslutter, skinner kronjuvelen enda sterkere. Til sammen blir minialbumet en opplevelsesrik reise (kli-SJÉÉ) som gjør veien til replay-knappen kort. Og det er et spennende kompromiss mellom det døende albumformatet og de destruktive singlene. Jeg skulle mye heller likt å høre "Running to the sea" utgitt i denne formen enn forglemmelig gjemt bort midtveis på The Inevitable End.

Hør hvis du ikke har hørt før: "Do It Again", "Monument", "Every Little Thing"