2. Tame Impala - Currents

Topp tre i år var ganske suverene. Jeg byttet rekkefølge på dem flere ganger i løpet, og Tame Impala har store deler av tida vært øverst. Nå dyttes den ned til fordel for en enda mer fortjent vinner, men Currents er likevel en stor seier for det australske psych-rock-bandet. Kevin Parker og hans menn slo gjennom internasjonalt med 2011s Lonerism, og har siden turnert verden rundt. Forventningene fra en enorm fanbase og et samlet kritikerkorps har vært enorme foran lanseringen av Currents, men heldigvis har ikke Parker latt seg affisere av det. Han brydde seg ingenting om at folk ventet på en ny progrock-plate. Her er gitarer byttet ut med synther (eller forvrengt så mye at du ikke hører forskjell på dem) og progrock-låter byttet ut med korte (stort sett), fengende popsanger. Currents er et risikabelt prosjekt for et så anerkjent band som Tame Impala, men det lykkes til det fulle!

Kult cover, men vent til du ser det sammen med serien med singlecovere!

Fire singler ble sluppet i månedene opp mot utgivelsesdatoen, og hypen min bygget seg opp i samme takt. Først ut var "Let it happen", og herregud for en låt. Et åtte minutter langt opus med psykedelisk synthpop, mange ulike partier, vilt bra overganger og et fantastisk driv. Og ikke minst, den kuleste, styggfineste, mest sjokkerende musikkeffekten jeg har hørt siden R.E.M.s "Leave": Når han mokker ned loopepedalen, på 3:48, og sangen klarer å hente seg inn igjen. Det tar pusten fra meg selv etter tusen gjennomlyttinger. Måten han teaser dette øyeblikket i partiet før, ved å legge inn flere og flere slike små glitcher - det er helt genialt.

Noen måneder senere slapp "'Cause I'm a man", en ganske rolig ballade, og et tydelig avvik fra tidligere Tame Impalas lydbilde. Bass- og synthdrevet, falsettvokal, og groovy halvt tempo... hvis du skrur det opp til 1.5 tempo høres det ikke så rent lite Michael Jackson ut. Mange likte den ikke så godt på grunn av dette stilskiftet. Neste låt ut var "Disciples", et temmelig utradisjonelt single-valg, da den er under to minutter lang og nesten høres ut som den bare er kuttet halvveis (med en fade-out, attpåtil). Stilen, derimot, var nesten surfrock-preget, opptempo og fengende og med flust av hørbare gitarer. Unektelig en sang som lover bra, det eneste frustrasjonselementet var lengden.


   


Så kom nådestøtet, i alle fall for min del, med "Eventually". En hjerteskjærende ærlig antikjærlighetssang, som jeg synes vitner om betydelig modning som låtskriver. Låten bruker store dynamikkforskjeller, og samspillet mellom tekst, timing og dynamikk gjør låten ekstra fengende, og ikke minst ekstra emosjonelt sterk. "Eventually" og de tre andre låtene gikk på repeat, jeg hørte meg nesten lei på dem, men variasjonsbredden i dem, for ikke å glemme kvaliteten i dem, gjorde at jeg gledet meg helt enormt til denne plata.

Innfridde den? Vel, ved første gjennomlytting trakk jeg litt på skuldrene over manglende gitarer og manglene progrock-herlighet, men det gikk fort over. Som Kevin Parker har sagt (fritt etter hukommelsen): "When you write complicated songs you can just put in anything. Writing simple songs, that's the real challenge." Parker går ut av komfortsonen sin med å skrive 3-4 minutter lange poplåter, og noen av dem er nesten latterlig pop. Men han gjør det bra, og han skriver sterke, utleverende tekster, som virkelig kommer i fokus når ikke musikken drukner dem ut, slik den kunne gjort før. Når du hører "The less I know the better" tenker du nesten "er dette lov?", både med tanke på tekst og melodi, men svaret er et klart ja. Tame Impala har bevist rockeferdighetene sine før. Det er ingen flere "Let it happen"-aktige opuser her, avsluttende "New person, same old mistakes" er kanskje det nærmeste vi kommer. De to rammer inn plata elegant.

Når du er i tvil om et slikt stilskifte er et skritt fram eller et skritt tilbake, er det ofte fortellende å ta den låten som høres mest ut som den tidligere stilen, og se om den er bedre eller dårligere enn det som ble gjort tidligere. I Currents' tilfelle blir det "Reality in motion", som ville glidd lett inn på Lonerism, og joda, den ville helt klart skilt seg ut som en av de bedre sangene der. Den er variert og fengende, slik Lonerism bare tidvis var. Parkers studioferdigheter har bare vokst i løpet av de fire årene, og perfeksjonismen har i alle fall ikke blitt mildere. Albumet vitner om utallige timer med flikking i studio, og det er noe tilfredsstillende med å høre et så gjennomarbeidet og millimeterkomponert verk.

Jeg skal se dem live i Stockholm i februar! Gleder meg!

Currents er et meget solid album og representerer en modig ny retning for ett av våre mest interessante rockeband. Hør den for en vidunderlig liten time i psych-pop-land. Hør den for et trist og vakkert, men usedvanlig ærlig dokumentert perspektiv på kjærlighetsproblemene til Mann, 29. Kevin Parker er veldig verdt å høre på.

Beste spor: "Let it happen", "Eventually", "The moment", "New person, same old mistakes".

3. Grimes - Art Angels

Grimes er artistnavnet til kanadiske Claire Boucher. Hun slo for alvor gjennom i 2012 med albumet Visions, en oppsiktsvekkende samling mørk og skummel, men likevel fengende og dansbar elektronisk drømmepop. Siden den gang har en ganske sterk hype bygget seg opp, godt hjulpet av noen spennende enkeltlåter sluppet her og der, som har blitt skrotet fordi hun mente de var "complete shit". I fjor sa hun på et tidspunkt at hun hadde et helt album klart, men at hele greia var forkastet. Når klipp som "REALiTi (demo)" visstnok "bare så vidt ble reddet fra gulvet på arbeidsrommet" var det mange som lurte på om vi noen gang kom til å få høre mer musikk fra den selvkritiske, perfeksjonistiske popprinsessa. Lettelsen var derfor stor da et fullt nytt album ble annonsert i høst: 14 spor, og Grimes mener selv at de er bra nok til å gis ut. Da er det grunn til å glede seg, og etter en måned med fantastiske Art Angels på ustoppelig repeat er gleden fortsatt like stor.

Selvtegnet cover. Jeg liker det egentlig, spesielt fletta. 

For å ta det første først: Art Angels er mye mer pop en Visions og tidligere Grimes-materiale. Dette har kanskje skremt vekk noen av elektronikahodene som likte undergrunns-Grimes best, men for de fleste av oss gjør dette ingenting som helst. For Art Angels er pop på en god måte. Vi snakker ikke masseprodusert, strømlinjeformet samlebåndspop, vi snakker bare pop som river deg med, får deg til å synge, danse og smile fra øre til øre. Grimes har spilt inn og produsert hele plata selv, og er fullt og helt hennes egen visjon. Hvis dette blir Grimes' såkalte "crossover"-plate (som går fra å være populær i kjennerkretser til å være populær i de tusen Taylor Swift-hjem), representerer den en deilig motsats til de andre kvinnelige popsangerne hun kanskje kan sammenlignes med. Grimes er noe helt eget; og som Grimes selv er Art Angels så rar, kreativ, eksentrisk og annerledes at en slik crossover heldigvis er usannsynlig. 

Litt konkret skryt. "Realiti" har utrolig nok blitt enda bedre enn demo-versjonen, og det er interessant å se hvordan Grimes har klart å forstørre de beste sidene ved låta. Resultatet er en himmelsk popperle. Førstesingelen "Flesh without blood" er en av årets låter for min del. Den gikk på repeat i ukene før plata kom ut, og står seg fortsatt som kanskje det beste bilde på hva som gjør Art Angels så bra: Utrolig fengende, men likevel forfriskende annerledes, mangefasettert pop. 

Grimes har tegnet en småpsycho tegning til alle sangene. Her "Butterfly".

Om prosessen bak Art Angels har vært lang og smertefull, så høres det ikke på sluttproduktet. Dette høres ut som et overskuddsarbeid fra start til slutt. Det er så moro! Grimes gjør akkurat det hun vil - aldri mindre, men innimellom litt mer. Her får du støyende taiwansk rap over ADHD-beats, gritty gitarriff og en en hel del screams ("SCREAM"). Her får du energisk drum'n'bass-inspirerte breaks i en sang om Al Capone som kjønnsskiftende, tidsreisende vampyr ("Kill V. Maim"). Du får en heftig nesten-rave med Janelle Monáe på gjestevokal ("Venus fly"). Det var platas tyngste spor, men du får også en mer-enn-solid porsjon drivende, sprudlende pop-bangers med en silkemyk, radiovennlig vokal slik vi aldri har hørt fra Grimes før ("Flesh without blood", "California", "Pin", "Realiti", "World princess part II", "Artangels", "Butterfly"). Hun har virkelig lært seg å synge, skrive tekster, og fremføre tekster. Grimes imponerer med både kvalitet og kvantitet her - mange av de beste sangene ligger rundt spor 9-12. Albumet vitner om en artist i absolutt toppform.

Her får du en dobbel musikkvideo med veldig mange kostyme- og sceneskifter, og en liten introduksjon til Grimes-verden:

Tekstene handler befriende nok ikke om kjærlighet og hjertesorg. Grimes' tekster er vage nok til at de kan tolkes på flere måter, men synes å handle mer om tema som kunst og kunstnerisk frihet, individualitet og selvstendighet, et oppgjør med forventningspress og andre destruktive relasjoner, og kanskje Grimes' prosess med å bli et voksent menneske og legge fest-og-dop-dagene bak seg. Musikken spiller på vakkert vis rollen som redningsbøye, og livskompass. Det er spennende å få et såpass stort innblikk i hodet til Grimes - vi får hele 14 ulike innfallsvinkler her, med langt mer tekst enn på de mer sparsomme tidligere komposisjonene hennes.

Den største faren for en overkreativ, selvproduserende artist som Grimes er kanskje at albumet blir for overlesset, en uendelig masse med idéer - litt som Kevin Barnes har slitt med i noen av of Montreals mindre givende utgivelser. Men Grimes balanserer bra. Akkurat idet Art Angels begynner å føles litt overveldende (cirka på det maksimalistiske, men akk så geniale tittelsporet) tas det hele ned med en vakker r'nb-ballade, "Easily". Plata er en godt komponert helhet. "There is harmony in everything" synger hun på sistelåta "Butterfly", før hun avslutter med "If you're looking for a dream girl, I'll never be your dream girl". Tja...

Art Angels er litt av et verk. Grimes er 2015s klart mest fascinerende popartist. Dette er obligatorisk lytting, og hva gjør vel det når det er så utrolig gøy! Vi får bare takke og bukke for denne gavepakken.

Beste spor: "Flesh without blood", "Kill V. Maim", "Pin", "Realiti".

4. Deerhunter - Fading Frontier

Jeg oppdaget Deerhunter først tidligere i år, da jeg la min elsk på deres vidunderlig rare Halcyon Digest fra 2010. Anført av eksentriske Bradford Cox har de i løpet av de siste ti år utviklet seg til å bli ett av indierockens mest interessante band. Deerhunter viderefører den fantastiske musikkarven til Athens, Georgia fra band som R.E.M., Neutral Milk Hotel og of Montreal. De legger ikke skjul på hvor de får inspirasjonen sin fra, men de plukker og mikser blant alle sine forbilder og har skapt en egen Deerhunter-lyd, en særegen og kritikerrost blanding av støyrock, shoegaze og indiepop. "Ambient punk" har de visstnok kalt det selv en gang. Deres forrige utgivelse, 2013s Monomania, var derimot en sintere, skarpere plate, preget av Bradford Cox' innvendige konflikter (i enda større grad enn før), og mottatt noe dårligere enn resten av den hyllede katalogen. I år er de tilbake med en etterlengtet oppfølger, og med større forventninger og mer blest rundt seg enn de kanskje har fått oppleve før, leverer Deerhunter varene med Fading Frontier.

Kult cover. Det er et fotografi. Det blir enda kulere jo lengre du ser på det.

For første gang har Deerhunter laget en fin plate. Fading Frontier er kort og konsis, bare 36 minutter lang og gjør ikke så mye ut av seg (og føles slik kanskje noe underveldende ved første øyekast, litt som Radioheads vel så etterlengtede The King of Limbs gjorde), men den korte lengden og relative mangelen på langtekkelige dronepartier gjør at Fading Frontier kan nå ut til et større publikum enn Deerhunters tidligere utgivelser. Den er lystigere i tonen (om ikke i tekstene) enn før og gjennomført likbar for den gjennomsnittlige poprockfan, men samtidig rar og tvetydig nok for dem som er fans av Deerhunter av nettopp den grunn. Med låter som "Breaker" og "Living my life" er det nesten så man kan anklage dem for å gå mainstream og sellout og sånn, men det ligger en dyster stemning under hele plata, en uro som gjør at de solfylte R.E.M.-klingende gitarene nesten føles på trass. Det eneste hinderet for en casual pop-lytter er "Leather and wood". Den funker egentlig ikke syns jeg, men merkverdig nok gjør den likevel mye bra for helheten, etter en muuligens litt for strømlinjeformet første halvdel, så jeg skipper den aldri.

Miksen mellom "ambient punk" og radiovennlighet er mest vellykket på den dansbare singelen "Snakeskin", en virkelig høydare av en låt som spiller på alle Deerhunters største styrker. (Musikkvideoen (under) er skitkul, hvor Bradford Cox' Marfans syndrom-kropp, fascinerende sørstats-goth rekvisitter og freaky videoeffekter skaper en grotesk stemning.) Også mer elektroniske "Take care" er en monumentalt bra låt, hvor synthteppet bare nesten glir ut i et støyende, drømmende autopilot-parti på slutten. Fantastisk musikk. "Ad astra"s mest sjarmerende øyeblikk er på 3:45 etter et søvnig nesten-breakdown, når bandet plutselig våkner igjen og spiller en nydelig og fokusert avslutning på låta. På samme måte våkner "Breaker" til live etter et løsere sax-og-støy-parti med tekstlinja "Jack-knifed on the side street crossing / I'm still alive and that's something", en tydelig referanse til da Cox nylig var innlagt på sykehus etter en alvorlig bilulykke.

Dette møtet med døden preger plata tematisk, på flere måter. Det er mye sykdom, alderdom, død og eksistensielt tankegods her. "All the same" og "Living my life" setter tonen med en bittersøt "Herfra blir du bare eldre"-holdning. Groteske tekstbilder i "Leather and wood", "Take care" og "Snakeskin" beskriver sykdommer av ymse fysiske og psykiske slag, uten at dette er særlig overraskende nytt fra Cox' trøblete kropp og sinn. Den spenstige "Duplex planet" virker å handle om demenspasienter som hver dag prøver å rømme fra gamlehjemmet, og "Carrion" avslutter plata med en tvetydig beskjed om hva man gjør når det ser som mørkest ut: Carry on, eller carrion (åtsel, kadaver). Låtene på Fading Frontier kryper innunder huden på deg på vakkert vis; ikke sjelden har en tekstlinje truffet på akkurat den blåfølelsen jeg gikk og brygget på den dagen, på en sånn trøstende "du er ikke alene"-måte.

Men all denne tolkningen er egentlig ikke viktig. Cox bare vifter vekk intervjuspørsmål om tema og og motiv og mening med plata, og sier at han bare ville det skulle høres bra ut. Og det gjør det. Dette er en nydelig liten plate, som viser hvorfor Deerhunter har blitt så store som de har. Som med Deerhunters beste (Halcyon Digest) hørte jeg nærmest tvangsmessig på Fading Frontier i lange perioder. Mye av plata stryker deg medhårs, er så letthørt at man nesten tror de har tatt en Beach House, men rarheten skinner tilstrekkelig gjennom til at plata får massiv gjenhøringsverdi. Om bare mer americana hadde hørtes slik ut.

Beste spor. "Snakeskin", "Take care", "Carrion".

5. Brandon Flowers - The Desired Effect

På sitt beste er ren popmusikk helt fantastisk. Det er lite både du og jeg skulle ha sagt når akkurat den sangen kommer på. Du kjenner det rykker i venstrefoten, hodet vugger opp og ned, fingrene trommer uten at du kan noe for det, og før du vet ordet av det bryter du ut i fullrøstet sang idet kongerefrenget slår til. Eller... kanskje det er bare meg, kanskje du bare kommer i skade for å nynne litt. Men du er i alle fall glad resten av dagen, får lyst til å gå hjem og bare sette på den sangen på maks volum igjen. Vi har alle noen sanger som er slik, og takk og lov for det. Med Brandon Flowers' The Desired Effect, fikk jeg plutselig ti nye sånne sanger. Shit.

Han får dessverre litt trekk for coveret, ikke imponert.
Jeez, han har en flower i mormonergenseren sin. Skjerpings.

Hvorfor er Killers-frontmannens 80-tallsflørtende, ultra-poppete og ikke så rent lite cheesy soloalbum så bra? Det er et vanskelig spørsmål, spesielt om jeg skal besvare det på noe dypere nivå enn at "det funker". For sannheten er at jeg har hatt fullstendig dilla (hørt flere ganger daglig over flere dager) på hver av disse sangene i alle fall en gang i løpet av året. Noen av dem har stått seg bedre enn andre, men du verden så fengende det er. Flowers er en dyktig låtskriver, men The Killers har interessert meg ganske midt på treet de siste årene. Det virker litt som de er fastlåst i rockeband-båsen, og sliter med å utfolde seg helt i den sjangeren. Soloarenaen er visst stedet hvor Flowers letter på trykket, og pøser på med all den overdådige powerpopen han har brygget på opp gjennom årene. Flowers har alltid - både på en bra og på en litt irriterende måte - vært sikker på at han er best i verden, følt seg misforstått og hele tiden hatt noe å bevise, og prøvd sykt hardt å overbevise alle om at han faktisk er best i verden. Det oppdraget fortsetter her, og bortsett fra at et par av tekstfrasene er i overkant barnslige så er den helhjertetheten en av platas store styrker.

Det er vel egentlig bare åpningslåta "Dreams come true" jeg syns bikker på feil side av teit/konge-grensa, så ikke skru av hvis du spyr litt av den og Disney-moralen deri. Men derfra og ut er det faktisk en ren gullrekke, den ene seieren større enn den neste. Men størst blant dem er "Can't deny my love". Ohmygawd så mye jeg har hørt på den låta i år (takk, "My year in music" fra Spotify). Den er så kjåka full av idéer slengt histen og pisten at det skulle aldri gått bra, men det gjør det. Og vi snakker altså om elementer som orchestra hits, pitch-shifting synth, tribal drums, panfløyter, og en melodi som går over gode tre oktaver på to sekund. Refrenget er aldeles strålende, verset likeså. For en sang. Bare ikke fall for fristelsen til å synge med, for det går ikke bra (hvilket minner meg om en annen av Flowers' store styrker: stemmen!). En generell mangel på selvhøytidelighet hjelper på her. Smør på det bredeste gliset du har, og nyt Bronski Beat-samplende "I can change", reggae-inspirerte "Still want you", stadion-popen i  "Untangled love" og Grease-basslinja i "Diggin' up the heart". Sistnevnte har årntli kul tekst også, om en ungdomskriminell som kommer ut av fengsel. Storytelleren Flowers er generelt bedre enn selvbiografen Flowers.

Singelcoverne er ikke mye bedre. Brandon Flowers har aldri vært særlig "kul".

De musikalske detaljene er nok det som ror det hele i land for meg. Låtene kan ved første øyekast virke veldig pop-vanlige, men de er usedvanlig bra arrangerte. Det er fullt av spennende og akkuat passe overraskende elementer i de maksimalistiske produksjonene."Between me and you" er kanskje en pianodrevet ballade, men den er full av usedvanlig fine bassfills, stilig elektronisk synthkoring på bridgen, stilig perkussiv pustekoring på refrenget, "15 step"-aktig barnejubel, lengtende valthorn, imponerende bakgrunnsgitarsoloer, og lista fortsetter, tipper jeg, uten at det føles overlesset. Negerdama (beklager hun måtte være det, og dedikert googling bekrefter mistanke) som korer på "Lonely town" gjør en kjempejobb, det samme gjør Atoms for Peace-trommis Joey Waronker, Dirty Projectors-korist Angel Deeradoorian og andre gode hjelpere ellers på plata. Du oppdager noe nytt på ørtende gjennomlytting, og det er kanskje her The Desired Effect skiller seg mest fra andre plater som den kanskje minner litt om. Den fortsetter å gi og gi, selv etter den første glansen har lagt seg.

Beste spor: "Can't deny my love", "Diggin' up the heart", "Between me and you"

6. Ezra Furman - Perpetual Motion People

Ezra Furman er et nytt bekjentskap av året. Med tre album med eksbandet og tre soloalbum bak seg har han sakte men sikkert opparbeidet seg en voksende buzz, godt hjulpet av visstnok meget energiske liveopptredener.

Sånn liker Ezra Furman å kle seg. Kult cover.

Han er et litt merkelig menneske, Ezra, og takk og lov for det. Rastløs, depressiv, alkoholisert, kjønnsforvirret, eksentrisk... sannsynligvis med en medisinsk diagnose eller tre hvis han hadde vært fornuftig og skaffet seg det. Da jeg googlet sangtekstene hans nå så jeg at han ble presentert på genius.com som "everyone's favorite bisexual, Jewish, depressive, gender-fluid rock star", og det stemmer jo greit bra. Men ja, sangtekstene. Jeg bare slenger ut noen spoilers her med det samme, så skjønner dere kanskje hvorfor jeg falt for Perpetual Motion People.

"Can I sleep in your brain tonight, stranger?

Can I rest my bones in your head?

I won't make too much noise while I stay here

I just need some kind of shelter."

Vakrere beskrivelse av psykiske lidelser enn "Can I sleep in your brain?" har jeg sjelden sett.

"Anywhere I try to go

I'm still stuck in my own skull

And lately that's no kind of place to call home

All the walls are falling down

Garbage lying all around

Is there maybe room in your temporal lobe?"

På den fantastiske "Body was made" retter han en sint langfinger mot alle som driver "body shaming". I tillegg er låta så fengende, stramt komponert og godt arrangert at man ikke merker at den ikke har noe refreng, men her er et utdrag av teksten:

"My body was made this particular way

There's really nothing any old patrician can say

You social police can just get out of my face

Body was made (...)

My body was made with this attribute too

The need to become something totally new

Mysterious process that don't involve you

Body was made (...)

My body was made so just fucking relax

Don't pile my plate with historical facts

I want to go forward, don't want to go back

My body was made (...)

Your body is yours at the end of the day

And don't let the hateful try and take it away

We want to be free, yeah we go our own way

My body was made"

Så ja, kule tekster. Og det stopper ikke der, dette var bare de mest høydepunkt-tette eksemplene. Følelsen av å være i utakt med omverdenen beskrives herlig på "Lousy connection". "Ordinary life" og "Hark! To the music" oppleves som et par, og beskriver hver sin side av livstøtthet og gleden i å finne noe man brenner for. "Restless year" fyrer det hele i gang med stressende punk-toner og skrikevokal som bare hyler live-fast-die-young. Ballader som "Hour of my deepest need" og "Watch you go by" blir kanskje litt selvmedlidende og ikke like spennende som det andre som skjer her, men de er likevel veldig fine. I det hele tatt er det vanskelig å finne en låt å ikke trekke fram herfra, og jeg har blitt temmelig glad i hele plata.

Musikalsk plasserer låtene på albumet seg grovt i tre sjangre: 50-talls doo-wop, med aktiv bruk av shubidu-koring og saksofon; 80-talls punk, med vel så aktiv bruk av støy, overdreven vreng på gitarene og styggsint vokal; og noen pusterom med akustisk singer-songwriter, som minner meg en hel del om Jonathan Richman. Alle stilene fungerer like bra, og resultatet er en sjarmerende og variert blanding som føles som et godt, energisk live-sett. Om åpningslåta "Restless year" blir et litt irriterende førsteinntrykk, anbefaler jeg å hoppe videre og gi noen flere låter en sjanse, for det er mye annet her som er mer lyttervennlig.

Ezra Furman er kanonkul. Go kreisi og sett på.

Beste spor: "Lousy connection", "Body was made", Can I sleep in your brain?"

7. Sufjan Stevens - Carrie and Lowell

Sufjan Stevens er en skikkelig tungvekter i indie-verden. Med de nå ti år gamle folk-klassiskerne Illinois og Michigan ("50 states"-prosjektet kom aldri noe lenger enn det - og var sannsynligvis bare kødd fra starten av uansett) etablerte Sufjan seg som en av våre mest spennende artister. De årlige pakkene med psykedeliske julesanger samlet på kvintuppel-albumene Silver & Gold og Songs for Christmas er totalt fascinerende, om enn av tidvis varierende kvalitet. Sist vi hørte fra ham var med det bombastiske space-pop-opuset The Age of Adz, elsket av mange og hatet av flere. For min del var det først her jeg ble frelst, noe folk har generelt liten forståelse for, men jeg elsket elektro-galskapen og eksperimenteringen.

Nå har Sufjans pendel svingt helt over på den andre siden. Årets utgivelse, Carrie & Lowell, stripper bort nesten hvert eneste element fra den overlessede Age of Adz-tiden. Mens det før kunne være fulle orkester med strykere, blåsere, harper, klokkespill, i tillegg til tunge, elektroniske beats og synther på hver eneste låt, består Carrie & Lowell nesten utelukkende av rolig plukking på akustisk gitar og Sufjans sangstemme. Nei vent, den er også nesten borte, nå nærmest hvisker han. Høres det spennende ut? Det kule er at denne musikken treffer meg enda hardere.

Der sitter de. Coveret skiller seg kraftig ut fra Sufjans ellers eksentriske katalog.

Albumet handler om Sufjans forhold til hans mor og stefar. Moren Carrie var bipolar og schizofren og ble rusmisbruker. Hun døde i 2012. Lowell var gift med Carrie da Sufjan var yngre, og har vært som en far for ham siden. I dag driver han Sufjans plateselskap, Asthmatic Kitty. Sufjan ble sterkt preget av morens bortgang, og beskriver her mange ulike sider ved forholdene mellom dem. I tillegg er det fullt av tilfeldige minnefragmenter fra barndommen, som får en ekstra bittersøt følelse i denne konteksten. Sufjans nære forhold til kristendommen stilles også på beinharde prøver. Det er et ekstremt personlig og rørende album, spesielt satt i kontrast mot den historiefortellende stilen fra "50 states"-platene, og den voldsomt distanserte tematikken på Age of Adz om verden og menneskeheten, Gud og himmelen, verdensrommet og romvesener. Tidligere så sceneshowene på konserter fort noe slik ut:

Å hei hvor det går! Par-tay!

Nå er de psykedeliske vingedraktene med indianerfarger, skjellettmønster, glitter og glam og solbriller, byttet ut med en svart t-skjorte og dunkel belysning:

[oops finner ikke bilde i 2022]

Sufjan Stevens er en utrolig talentfull og kreativ musiker, og dermed blir dette fortsatt spennende i all sin stillhet. Selv om de rolige gitararrangementene føles som bare skisser av låter, er det tydelig at låtene som skisseres er markant annerledes, i høy Sufjan-kvalitet. Han kunne enkelt utbrodert disse til Adz-stemning hvis han ville. Han gjorde det i ett tilfelle, og resultatet er som dere hører vakkert, og mens Adz-fanen i meg tidvis skulle ønske at mer av Carrie & Lowell hørtes slik ut, er det til hans fortjeneste at han greide å holde igjen. Når du skal begrense antall elementer i en sang til det som kan telles på én hånd, ja da velger du dem med omhu. "Should have known better" er en av få låter her som har perkusjon i det hele tatt, men du ville ikke trodde meg etter å ha hørt den. En forsiktig pitter-patter introduseres med mellomspillet på 2:39, og utover i låten dulter noen såvidt borti en tamburin. Det var det hele, og det er nok. Ellers er det den ene korstemmen, den ene bølgen med synthstrykere, som gjør hele forskjellen. Den aller mest nedstrippede låten er kanskje "Eugene". Den er så naken at det kun er plass til ett annet element enn Sufjan og gitaren: En korstemme på tre toner, ved 1:28.

Tilbakeholdenheten på Carrie & Lowell vitner ikke om latskap eller hastverksarbeid, men om stort musikerhåndverk. Jeg tenker på hvordan det må føles for de fire andre Radiohead-medlemmene når Thom Yorke fremfører en ny sang for dem i form av en smertefullt vakker solonummer (eks. "Last flowers"). "How can you possibly add anything to that?" var det vel Ed O'Brien sa en gang. På samme måte lar Stevens her sangene tale for seg selv, og resultatet er helt nydelig. De aller beste sangene kommer på andre halvdel når det emosjonelle tungskytset settes inn, med de nærmest dronende "Fourth of July" og "John my beloved".

Pent nok til å settes på som rolig, ustøtende bakgrunnsmusikk, men så mye, mye mer enn som så ved nærmere lytting - Sufjan Stevens imponerer.

Beste spor: "Fourth of July", "Should have known better", "John my beloved"

8. Muse - Drones

Muse er best når de gønner på med alt, ikke sparer på noenting, og det gjør de stort sett hele tida. Det er derfor jeg liker dem. Drones er et konseptalbum med stor k, og handler om et dystopisk samfunn kontrollert av et totilært militærregime, som kriger med droner og roboter og som hjernevasker soldatene til å begå barbariske gjerninger uten spørsmål. Og er det én ting Muse kan, så er det å synge om slikt (jf. "Uprising", "Apocalypse please", "Supremacy", "Knights of Cydonia", etc. etc.).

Jada, vi skjønner hva det går i.

Muse gjør ingenting nytt på Drones (under dekke av å "gå tilbake til røttene"). Noen er kanskje glade for dette, da, det var jo en del som syntes at The 2nd Law ble litt for eksperimentelt (det er fortsatt ikke så veldig eksperimentelt, altså). Drones består derimot for det meste av ren, hardbarka rock, som passer best inn i Origin of Symmetry eller Absolution sine lydbilder. Ellers kan du trekke assosiasjoner til både AC/DC, Deep Purple, Queen og slike morsomme navn her.

Dette høres i grunn fryktelig kjedelig og forutsigbart ut, i alle fall når du kombinerer det med det totalt forutsigbare krigskonseptet. Men er du i humør for bra rock, er Drones et skikkelig fyrverkeri. Nå følger noen drøye påstander. Spør du meg er rekken av låter "Dead inside" - "Drill sergeant"+"Psycho" - "Mercy" - "Reavers" - "The handler" - "JFK"+"Defector" - "Revolt" noe av det aller beste Muse har levert, noen gang. "Mercy" er den beste stadionpoplåten de har laget siden "Starlight". Mektige og ekspansive "Reapers" sier jeg uten å nøle er deres beste tungrockelåt siden "Stockholm syndrome". Også "Defector" og "The handler" er i samme absolutte Muse-toppsjikt. Når vi kommer til "Revolt" begynner det kanskje å bli litt mye samme tralten, men den gjør seg steinbra som musikkvideoakkompagnert single. Derimot er den sentimentale avslutningen med "Aftermath" og "The globalist" nokså lame greier, og du kan godt skru av plata på dette tidspunktet uten at det gjør noe for meg. Men dette har jeg tatt med i beregningen i den nåværende, noe ned-dratte plasseringen på lista. Innimellom sklir de også litt for inn i forglemmelig Muse-autopilot, som på bridgen i "The handler" (selv om overgangen tilbake til riffet er kanonbra). Førstesingel "Psycho" er en gammel kjenning hvis hovedtema har figurert og blitt utviklet på konserter siden OoS-dagene, og det er ganske stort å endelig få høre det i full versjon - men sangen er faktisk hakket mindre fokusert og effektiv enn de andre vinnerne her, synes jeg.




Matt Bellamy synger fortsatt som en gud (3:15 på "Dead inside"... wow) (fortsatt schmortsatt... han er faktisk bare 37), og vi vet jo at han neimen ikke er ille på gitar heller, hvilket bekreftes på "Reapers". Den improviserte soloen høres litt skrantende ut til å begynne med, men bassen til Chris Wolstenholme i bakgrunnen er dødskul, og når de to begynner å samspille (3:08-3:18) blir det så til de grader bra! Refrenget akkompagneres av spooky, samplet elektro-koring, hvilket funker sykt mye bedre enn standard fotballstadionkoring som de visstnok opprinnelig hadde tenkt å ha med (à la "Uprising"). Åpningslåta "Dead inside" er bassdrevet og suggerende tøff. "Defector" har nok et fantastisk bra hovedriff, deilig bridge-riff, og refrenget med den merkelig dynamikken er knallbra. På dette tidspunktet halvseint i plata er seiersrekka så overbevisende sterk at det virker som Muse har truffet på en gullåre og ikke klarer å slutte å begeistre!

Tekstene skal jeg ikke si noe om annet enn det som var nevnt innledningsvis. Det er ingen stor poesi her, for å si det sånn. Du må ta det for det det er; Drones - The Musical. De får historien fortalt (bortsett fra delen om at jeg-personen visstnok er ei dame, ved navn Mary), og Bellamy virker jo å digge det (han synger ting som "I'm just a påååwn-uh" og noen veldig ektefølte "yeah!").

Så ja, legg fordommer til side og la deg begeistre av (de første to tredjedeler av) Drones, for det er mye virkelig bra her. Som en YouTube-kommentar på "Reapers"-videoen sier, 'This song is the biggest "fuck you" to all the Drones haters xD'

Beste spor: "Reapers", "Mercy", "Defector"

9. Thåström - Den morronen

Mye stil, lite annet på coveret. Litt som musikken.

Punkrocker på 80-tallet og suksessrik soloartist siden; Joakim Thåström har tydeligvis vært en av Sveriges mest prominente musikere i mer enn 30 år. Jeg, derimot, hadde aldri hørt om ham før en gang i vinter, da min far entusiastisk tipset meg om denne godbiten av ei plate. Den Morronen er mørk, industriell skramlerock, stappfull av lyder og stemninger av typen som høres ut som det kan kalles "blues noir" eller noe sånt. Thåströms raspete men fortsatt imponerende stemme leder oss fra ett regntungt Stockholmsk gatehjørne til det neste. Alt foregår selvsagt sent på kvelden og med en fem-seks whiskys innabords.

Det hele er så ekstremt stilfullt gjort. Jeg elsker den fullstendig rendyrkede skramle-stilen som bærer lytteren med seg inn i den dystre Stockholmsnatten. Sounden er rendyrket fra stilen han har kjørt på sine to foregående soloalbum, med de stemningsfulle strykerne og de kule men ikke lenger overraskende hammer-mot-ambolt-slagene overalt. Thåströms bidrag i det hele er den gripende stemmen (Nick Cave à la Push the Sky Away springs to mind), og hans dystre, livstyngede tekster, som overraskende ofte likevel har noe håpefullt og energisk i seg. Han referer mye til obskure polske poeter, mest fordi det høres kult ut tror jeg, men det gjør seg bra. Flotte vendinger som "Kyss mig som en varm vind / Kyss mig hundra meter upp i luften / Kyss mig som Hermine kysste Harry / Kyss mig så at nånting kan bli guld igjen" gjør at man sperrer opp ører og øyne. Videre i samme nydelige sang ("Ned mot terminalen") beskriver han forresten barens stengetid med at "Flugorna börjar mer och mer se ut som rymdskepp". Ellers er det den introverte einstøingen han formidler finest, og den nattlige vandringen i "Långsamt genom" (stan) er en av platas beste stunder.  "Det står et nytt hotell och blänker och lyser / Men jag ska inte in".

Til tross for det rigid gjennomførte lydkonseptet, er det fin variasjon på plata. Thåström veksler mellom rolige, ettertenksomme viser og de storslåtte, intense låtene som bygger seg opp til svære klimaks. Begge deler utføres mesterlig, men kanskje spesielt oppsiktsvekkende er de storslåtte låtene. "Slickar i mig det sista", "Den morronen", og spesielt "Alltid va på väg", ruller over deg som svære, nådeløse maskiner. Sistnevnte har forresten en intro som minner påfallende mye om Kaizers Orchestras "Tumor i ditt hjerte", uten at dét utgjør mer enn en kuriositet.

Steinbra produksjon, maleriske tekster og en hørverdig stemme gjør at Thåströms verden suger deg inn. Det er kanskje unødvendig å si, men plata egner seg selvsagt aller best til å ha på øret mens du går rundt i byen en sein regnfull kveld.

Beste spor: "Ned mot terminalen", "Alltid va på väg", "Långsamt genom".

10. Father John Misty - I Love You, Honeybear

Ord blir fattige. Jeg liker ugla med alle øynene.

Father John Misty er pseudonymet til Josh Tillman, tidligere Fleet Fox og ironisk über-hipster som går rundt med solbriller, skjegg og artige klær, og som sikkert leser filosofi mens han tar narkotika og føler seg mye kulere enn alle de andre. Han glemmer familie og venner og behandler damer som bruk-og-kast-varen han mener de er, og glemmer i det hele tatt og føle noe. Hvem sa du, Misty? Tillman? Det er litt uklart. Kanskje det var lettere å skrive om seg selv når man kalte figuren for Father John Misty, som om det var noen andre. Vel, nå er imidlertid alt endret, for Tillman har møtt drømmedama Emma og giftet seg og laget et nydelig, ektefølt, hjertevarmt album, med det sukkersøte men fullstendig passende tittelen I Love You, Honeybear. Jeg oppdaget det ikke før nå da jeg satt og jobbet med innlegget, men på det klæsj-fargede coveret ses jo jesusbarnet Tillman trygg i armene til helgenen jomfru Emma mens alskens djevelske skapninger lusker, snerrer og frister i omgivelsene.

2 kewl 4 skewl

Sjangeren er singer-songwriter. Låtene er fine og maksimalistisk instrumenterte med strykere og messingblåsere og godt med korister bak den akustiske gitaren. Men det er ikke hverken melodiene eller sounden som gjør dette albumet vakkert. Det vakre ligger i hvor sukkersøtt selvutleverende Tillman er her. Utover de mange sangene som er direkte kjærlighetssanger til Emma, synger Tillman om Misty-livet fra før det skjebnesvangre møtet, og hvordan han selv har endret seg siden, med ekster som i typisk Tillman-stil er på en gang finurlige og tankestrøm-pregede. Jeg får en følelse av Scrooge fra Charles Dickens' "En julefortelling", hvor Emma er spøkelsene som til slutt får ham til å oppdage den rette vei. I "The ideal husband" er han illsint på sitt gamle, ironiske, følelsesløse seg. Tillman har sagt at sangen er så personlig at den er vanskelig for ham å fremføre, og det høres. Det er nesten vondt å være vitne til et såpass sårt øyeblikk, men låta er en av de beste på albumet. "The night Josh Tillman came to our apt." er en morsom sang om en håpløs scene fra pre-Emma-dagene, og vi får inntrykk av at historien er bare en blant drøssevis.

Denne nye Tillman hadde kanskje vært en litt kjedelig type, dårligere egnet som tekstmateriale til popmusikk enn Father Johns eskapader, men heldigvis bruker den klokere Tillman sitt nye perspektiv på litt utmerket samfunnskritikk. "True affection" handler om isolasjon og kommunikasjonssvikt i det påloggede samfunnet, og skiller seg ut på albumet med sitt halvelektroniske, Postal Service-aktige lydbilde. "Holy shit" skrev han visstnok på bryllupsdagen sin, og her ramser han opp alskens paradokser vi møter på, eller som folk vil vi skal møte på, i jakten på det gode liv, og "drit i"-konklusjonen blir på mange måter en lykkelig slutt. "Bored in the USA" er albumets førstesingle og roligste sang, uten at det ligger noen motsigelse der. Det er en knallhard tirade om håpløsheten som preger middelklasse-USA, og de mollstemte pianotonene treffer smertefullt når han synger "Now I've got all morning to obsessively accrue / a small nation of meaningful objects, and they've got to represent me to". Hva funskjonen til den groteske lattermaskinen på andre vers er vil nok variere fra lytter til lytter. For meg minner den om de rike som ondskapsfullt gnir seg i hendene over hamsterhjulet de har greid å sende massene inn i.

I sum er I Love You, Honeybear et sjarmerende, ettertenksomt og minneverdig album. Takket være Tillmans fargerike tekster og overbevisende levering klarer vi å føle historien han forteller.

Beste spor: "Holy shit", "The ideal husband", "Chateau lobby #4 (in C for two virgins)", "Bored in the USA". (Om du setter på hele plata, merk at spor 8, 9 og 10 listes her!)

Årets nesten-beste #2

Som dere ser kommer jeg med noen innvendinger mot platene her i nesten-beste-seksjonen, men det er virkelig mye snadder her også. For et år det har vært, musikkmessig. Menneske fryd deg.

Stilig nok, litt hjemmelaga. Litt som plata.

Baio - The Names

Det er alltid litt rart å anbefale sommerplater midt på vinteren, og dette er i aller høyeste grad ei sommerplate. Men jeg anbefaler den læll. Chris Baio, bassist i nerderocker-bandet Vampire Weekend, har brukt fritida si fra dagjobben godt. Med barnslig glede og nysgjerrighet har han utforsket elektronikasjangeren, og resultatet er et herlig annerledes og dansbart album, et friskt pust i den ellers så mørke og gjerne gjennomperfeksjonerte sjangeren. Beatsene er glade og stort sett enkle, og han synger vel middels bra, med han gjør det med såpass mye glimt i øyet at resultatet er alltid fornøyelig. Er det noe som låter litt kleint, ja, så sampler vi det opp seks ganger (som "I can do IT it it it" på det nydelige tittelsporet). Sangene, der det er tekst, handler enten om kjærlighet eller usikkerhet, tvil, følelsen av å være litt bortkommen. Det er litt xkcd-fint.

Mest iørefallende er vel "Sister of pearl", men mange av de mer bortgjemte, anonyme låtene åpner seg flott opp ved gjentatte spillinger, og plata står seg bra som helhet. Midtpunktet "All the idiots" er den eneste rene instrumentalen her, og bruker nesten tre minutter på å dra frem trumfkortet sitt. Vi storkoser oss hele resten av den sju minutter lange låta, til den glir over i søte "Matter". Også "Endless rhythm" er god stemning. Til tross for den litt hjemmelaga følelsen er viser dette verket frem god musikalsk kompetanse og teft, så vel som rause doser varme, kreativitet og utforskerglede. En fin overraskelse.

Beste spor: "Sister of pearl", "The names"

Hey it's me. Stilig, men intetsigende. Også litt som plata.

The Weeknd - Beauty Behind The Madness

Helt siden han debuterte i 2010 bare 20 år gammel med de hjemmesnekrede miksteipene som skulle bli til det forbløffende trippelalbumet Trilogy, har det vært liten tvil om at Abel Tesfaye innehar et latterlig stort musikalsk talent. Selv om major label-debuten Kiss Land (2012) var dørgende kjedelig, føles den kommersielle triumfen med Beauty Behind The Madness helt naturlig og forventet. Bare gjennom å bygge et varemerke av rastahåret sitt og gradvis la flere og flere bli imponert av Trilogy, er The Weeknd ingen underdog lenger i 2015, men en etablert popstjerne i øverste divasjikt. Når han fremfører årets beste single "Can't feel my face" med flammeshow (video unavailable) føles det ikke som et gjennombrudd; han er så stjerne og synger så bra at suksessen virker like selvsagt som skrikende jenter på en Bieber-konsert.

Albumet låter fantastisk hipt og kult (på en bra måte), og inneholder en lang rekke svære hits. Tesfaye har en utrolig sterk R'n'B-vokal. Det som trekker ned er faktisk de fryktelig ensformige tekstene. Det er ikke det jeg setter i fokus oftest, men på ei plate med hele 14 spor blir man fort lei av de samme destruktive tekstene om festing og dop og damer. Musikalsk er det fin variasjon på plata, men tekstene gjør at det likevel høres ut som den samme sangen om og om igjen. Til tross for den deilige sounden og jevnt høye kvaliteten på sangene (hele 12 av 14 har vært inne på topp 40 i USA!) blir plata dessverre mye mindre enn summen av delene. Den er perfekt bakgrunnsmusikk på fest, men faktisk direkte dårlig til konsentrert lytting, og derfor trekkes faktisk denne ellers imponerende samlingen låter ut av topplista. Likevel, har du ikke hørt det må det for all del høres, for dette må vel være den definitive lyden av 2015, og dét er ikke noe å være skuffet over! For igjen, musikken er steinbra. Vi snakker Michael Jackson-bra. Se opp for The Weeknd fremover.

Beste spor: "Can't feel my face", "Often", "Prisoner"

Björk har alltid hatt kule albumcover, og dette er intet unntak!

Björk - Vulnicura

Om du tror jeg setter Björks nyeste her bare av gammel vane, tro om igjen. Aller først: "Stonemilker" er Björks fineste låt siden klassiske "Joga" fra Homogenic (2000), og den ligner ikke så rent lite. Og ti minutter lange "Black lake" er kanskje den beste kunsten hun har laget i hele karrieren. HØR DEN. FLERE GANGER. Da var dét sagt. 

Vulnicura er et pur rent konseptalbum, og skildrer tiden før, under og etter bruddet med ektemannen Matthew Barney. Sangene har undertitler som strekker seg fra "9 months before" til "11 months after". Albumet består utelukkende av lag på lag med Björks stemme, lag på lag med strykere som hun satt og terapi-arrangerte etter bruddet, og beats signert den unge, gal-geniale produsenten Arca (som introduserte seg for verden med fingeravtrykket sitt på Kanye Wests Yeezus). Det er et vågalt grep å overlate verket sitt Arcas hender. Kanye lyktes; gjør Björk det samme? Ja. Er det litt vanskelig å henge med utover de to ovenfornevnte høydepunktene? Ja. Plata stryker deg på ingen måte medhårs. Men altså, med rett innstilling går det. I små doser blir jeg sykt stoket av Arcas Mutant, men jeg har ikke hatt tålmodigheten til å vurdere den og ta den med her. Til gjengjeld får han plenty eksponering gjennom Vulnicura, som nesten føles som en Arca-plate med litt Björk-awesomeness med på kjøpet. Hvis du greier å se den spooky elektroglitchingen som spennende heller enn irriterende, er Vulnicura som helhet en triumf. 

Litt om "Black lake", bare. Björk skildrer bunnløs fortvilelse, tilsynelatende uhelbredelig hjertesorg og endeløs smerte på en måte jeg aldri har hørt maken til før, og på en måte jeg ikke trodde hun hadde i seg. Mellom korte, hulkede vers av typen "My heart is enormous lake /  Black with poison / I am blind / Drowning in this ocean" kommer det faktiske bunnløse dyp, i form av dronende pauser som varer lenger enn selve versene. Effekten er helt ekstremt sterk. Den forsterker teksten du nettopp hørte, du kjenner smerten. Låta er et karrierehøydepunkt både for Björk og Arca. Strykerne og rytmene bygger opp låta mesterlig, hver eneste drone er villere enn den forrige. For en sang. 

Ellers: "Quicksand" og "Notget" er maks sære og funker faktisk skikkelig bra. Her forsterkes Björks vokal og strykere av Arcas elektro-galskap. "Family" og "Mouth mantra" er intense og sære, men blir i overkant dissonante for de fleste lyttere. "Lionsong" og "Atom dance" later kanskje som de er pop-hørbare, men de er egentlig ikke det i det hele tatt. Som helhet funker likevel plata, på grunn av de voldsomme følelsene i sving. Selv de minst hørbare strekkene bidrar til å hamre inn historien. Kjærligheten, fortvilelsen, smerten, såret, datteren, sinnet, bedringen. "Moments of clarity are so rare / I better document this" synger hun på "Stonemilker". Og det er jeg glad hun gjorde.

Beste spor: "Black lake", "Stonemilker".

Årets nesten-beste

Da starter vi, folkens! Er dere klare for noen av årets beste plater? Si jaaa!

Ingenting å si på den grafiske profilen.
Fine variasjoner på singel-coverne.

Jamie XX - In Colour

In Colour er den lenge etterlengtede solodebuten til the xx-produsenten innfrir og oppsummerer fint første del av karrieren til en av vår tids mest ikoniske elektronikaartister. Jamie XX lykkes med det meste han prøver seg på her, men han tar da heller ikke så mange sjanser som man kunne håpe. Det er litt status quo. Sangene har blitt til over en periode på flere år, men noen av dem føles som de har sittet på hylla litt for lenge. Elektronikaverden beveger seg fort, og det som virket riktig så banebrytende da det ble påbegynt er nå ikke stort mer enn grei-fint. Som helhet føles plata rett og slett litt for seint ute, litt dårlig timet; den introduserer ikke noe nytt og har ikke helt den samme slagkraften som jeg tror den ville hatt for 1-2 år siden.

For all del, det er ei vakker plate, om ikke årets beste elektronikaalbum så i alle fall et av de flotteste. Flere av enkeltlåtene er helt himmelske, og albumet flyter også godt. Det var på høy tid med et soloalbum på CVen til Jamie XX, og denne er i så måte akkurat det vi trengte. Her er bare den steeldrum-glade, beats-kyndige, Romy-backende Jamie XX, og han er veldig, veldig verdt å høre på.

Hør hvis du ikke har hørt før: Loud places, Seesaw.

Univers og sånn på coveret er jo fint.
Litt intetsigende, men liker den håndskrevne teksten.

Susanne Sundfør - Ten Love Songs

Hva skjer, er selveste Susanne Sundfør degradert til nest-best-lista? Slapp av, vi snakker tross alt en 11.-15. plass her, og det står det jo absolutt respekt av. Med Ten Love Songs tar Sundfør seg godt til rette i power-popens verden. Og fy søren, på godt over halvparten av de ti forsøkene her lykkes hun til det fulle. Susanne Sundfør har hatt en ekstremt imponerende musikalsk utvikling. Etter sjumilssteget fra debutalbumet til The Brothels mørke verden fulgte et nytt sjumilssteg derfra til kunstpop-mesterverket The Silicone Veil. Og sånn sett er det smått utrolig at Ten Love Songs representerer enda et nytt spennede steg fremover. Mer "kommerst", joda, men det er fortsatt både musikalsk spennende og vokalmessig overlegent. Og bevares, jeg unner henne litt allmenn popularitet og radiohits nå. 

Første halvdel er så bra at den tar pusten fra deg. Fra den monumentale åpningslåten "Darlings" til cembalo-outroen etter EDM-flørten "Kamikaze" er det ikke et eneste feilsteg. Overgangen fra pulserende "Accelerate" til den velkjente førstesingelen "Fade away" er bare urettferdig bra. Andre halvdel er derimot litt ujevn, og trekker plata akkurat ned fra topp 10. "Delirious" er knallbra, men det altfor lange mellomspillet på "Memorial" og den ABBA-glatte fade-outen på "Slowly" burde vært kuttet. "Trust me" blir bare nesten magisk, og avslutteren "Insects" skjønner jeg meg ikke helt på. Men ja, bortsett fra det, full pott!

Hør hvis du ikke har hørt før: Fade Away, Kamikaze.

Adjektivet jeg leter etter her er vel "grell"! Det hadde
kanskje vært bedre hvis halvparten av elementene var kuttet.

Mew - +- (pluss minus)

Dette er den første Mew-plata jeg har hørt mye på, overraskende nok. Overraskende kanskje at jeg ikke har gjort det før, da indie-progrock på stadion-skala burde være midt i blinken for meg, og overraskende kanskje at jeg gjør det først for akkurat denne, når mange vil tro at de har sine beste dager bak seg. Er Mew virkelig like verdt å høre på fortsatt, nå som medlemmene nærmer seg 40, og kan albumet måle seg med deres tidligere prestasjoner? Vel, som sagt har jeg ikke hørt noe særlig på de eldre platene, men fra en som er totalt hekta på "The zookeeper's boy" og nylig oppdaget fantastiske "Comforting sounds", syns jeg fortsatt +- (teit navn) er det beste de har gjort.

Albumet er i overkant mye å ta inn på en gang, men hadde nok gjort seg strålende på en LP, både lydmessig og med tanke på pustepausen man får i midten. Spor 6-10 er nydelige alene, låtene klarer alle å være både storslåtte som Mew skal være, originale og proggete som vi musikknerder liker, og fengende som slik musikk må være for at det skal være digg å høre på. Spesielt er "Interview the girls" og sistelåta "Cross the river on your own" gode bevis på at dagens Mew er fullt på høyde med den kritikerroste 10 år eldre utgaven. Første halvdel er litt mer variert, med noen veldig gode singler og noen av Mews enkleste, mest poppa låter, men også med noen litt mer retningsløse låter midtveis. 

Men alt i alt altså, +- er en hel time med overveldende imponerende arbeid og overraskende mye musikkglede fra de mesterlige danskene.

Hør hvis du ikke har hørt før: Satellites, Interview the girls.