Jeg oppdaget Deerhunter først tidligere i år, da jeg la min elsk på deres vidunderlig rare Halcyon Digest fra 2010. Anført av eksentriske Bradford Cox har de i løpet av de siste ti år utviklet seg til å bli ett av indierockens mest interessante band. Deerhunter viderefører den fantastiske musikkarven til Athens, Georgia fra band som R.E.M., Neutral Milk Hotel og of Montreal. De legger ikke skjul på hvor de får inspirasjonen sin fra, men de plukker og mikser blant alle sine forbilder og har skapt en egen Deerhunter-lyd, en særegen og kritikerrost blanding av støyrock, shoegaze og indiepop. "Ambient punk" har de visstnok kalt det selv en gang. Deres forrige utgivelse, 2013s Monomania, var derimot en sintere, skarpere plate, preget av Bradford Cox' innvendige konflikter (i enda større grad enn før), og mottatt noe dårligere enn resten av den hyllede katalogen. I år er de tilbake med en etterlengtet oppfølger, og med større forventninger og mer blest rundt seg enn de kanskje har fått oppleve før, leverer Deerhunter varene med Fading Frontier.
For første gang har Deerhunter laget en fin plate. Fading Frontier er kort og konsis, bare 36 minutter lang og gjør ikke så mye ut av seg (og føles slik kanskje noe underveldende ved første øyekast, litt som Radioheads vel så etterlengtede The King of Limbs gjorde), men den korte lengden og relative mangelen på langtekkelige dronepartier gjør at Fading Frontier kan nå ut til et større publikum enn Deerhunters tidligere utgivelser. Den er lystigere i tonen (om ikke i tekstene) enn før og gjennomført likbar for den gjennomsnittlige poprockfan, men samtidig rar og tvetydig nok for dem som er fans av Deerhunter av nettopp den grunn. Med låter som "Breaker" og "Living my life" er det nesten så man kan anklage dem for å gå mainstream og sellout og sånn, men det ligger en dyster stemning under hele plata, en uro som gjør at de solfylte R.E.M.-klingende gitarene nesten føles på trass. Det eneste hinderet for en casual pop-lytter er "Leather and wood". Den funker egentlig ikke syns jeg, men merkverdig nok gjør den likevel mye bra for helheten, etter en muuligens litt for strømlinjeformet første halvdel, så jeg skipper den aldri.
Miksen mellom "ambient punk" og radiovennlighet er mest vellykket på den dansbare singelen "Snakeskin", en virkelig høydare av en låt som spiller på alle Deerhunters største styrker. (Musikkvideoen (under) er skitkul, hvor Bradford Cox' Marfans syndrom-kropp, fascinerende sørstats-goth rekvisitter og freaky videoeffekter skaper en grotesk stemning.) Også mer elektroniske "Take care" er en monumentalt bra låt, hvor synthteppet bare nesten glir ut i et støyende, drømmende autopilot-parti på slutten. Fantastisk musikk. "Ad astra"s mest sjarmerende øyeblikk er på 3:45 etter et søvnig nesten-breakdown, når bandet plutselig våkner igjen og spiller en nydelig og fokusert avslutning på låta. På samme måte våkner "Breaker" til live etter et løsere sax-og-støy-parti med tekstlinja "Jack-knifed on the side street crossing / I'm still alive and that's something", en tydelig referanse til da Cox nylig var innlagt på sykehus etter en alvorlig bilulykke.
Dette møtet med døden preger plata tematisk, på flere måter. Det er mye sykdom, alderdom, død og eksistensielt tankegods her. "All the same" og "Living my life" setter tonen med en bittersøt "Herfra blir du bare eldre"-holdning. Groteske tekstbilder i "Leather and wood", "Take care" og "Snakeskin" beskriver sykdommer av ymse fysiske og psykiske slag, uten at dette er særlig overraskende nytt fra Cox' trøblete kropp og sinn. Den spenstige "Duplex planet" virker å handle om demenspasienter som hver dag prøver å rømme fra gamlehjemmet, og "Carrion" avslutter plata med en tvetydig beskjed om hva man gjør når det ser som mørkest ut: Carry on, eller carrion (åtsel, kadaver). Låtene på Fading Frontier kryper innunder huden på deg på vakkert vis; ikke sjelden har en tekstlinje truffet på akkurat den blåfølelsen jeg gikk og brygget på den dagen, på en sånn trøstende "du er ikke alene"-måte.
Men all denne tolkningen er egentlig ikke viktig. Cox bare vifter vekk intervjuspørsmål om tema og og motiv og mening med plata, og sier at han bare ville det skulle høres bra ut. Og det gjør det. Dette er en nydelig liten plate, som viser hvorfor Deerhunter har blitt så store som de har. Som med Deerhunters beste (Halcyon Digest) hørte jeg nærmest tvangsmessig på Fading Frontier i lange perioder. Mye av plata stryker deg medhårs, er så letthørt at man nesten tror de har tatt en Beach House, men rarheten skinner tilstrekkelig gjennom til at plata får massiv gjenhøringsverdi. Om bare mer americana hadde hørtes slik ut.
Beste spor. "Snakeskin", "Take care", "Carrion".
 |
| Kult cover. Det er et fotografi. Det blir enda kulere jo lengre du ser på det. |
For første gang har Deerhunter laget en fin plate. Fading Frontier er kort og konsis, bare 36 minutter lang og gjør ikke så mye ut av seg (og føles slik kanskje noe underveldende ved første øyekast, litt som Radioheads vel så etterlengtede The King of Limbs gjorde), men den korte lengden og relative mangelen på langtekkelige dronepartier gjør at Fading Frontier kan nå ut til et større publikum enn Deerhunters tidligere utgivelser. Den er lystigere i tonen (om ikke i tekstene) enn før og gjennomført likbar for den gjennomsnittlige poprockfan, men samtidig rar og tvetydig nok for dem som er fans av Deerhunter av nettopp den grunn. Med låter som "Breaker" og "Living my life" er det nesten så man kan anklage dem for å gå mainstream og sellout og sånn, men det ligger en dyster stemning under hele plata, en uro som gjør at de solfylte R.E.M.-klingende gitarene nesten føles på trass. Det eneste hinderet for en casual pop-lytter er "Leather and wood". Den funker egentlig ikke syns jeg, men merkverdig nok gjør den likevel mye bra for helheten, etter en muuligens litt for strømlinjeformet første halvdel, så jeg skipper den aldri.
Miksen mellom "ambient punk" og radiovennlighet er mest vellykket på den dansbare singelen "Snakeskin", en virkelig høydare av en låt som spiller på alle Deerhunters største styrker. (Musikkvideoen (under) er skitkul, hvor Bradford Cox' Marfans syndrom-kropp, fascinerende sørstats-goth rekvisitter og freaky videoeffekter skaper en grotesk stemning.) Også mer elektroniske "Take care" er en monumentalt bra låt, hvor synthteppet bare nesten glir ut i et støyende, drømmende autopilot-parti på slutten. Fantastisk musikk. "Ad astra"s mest sjarmerende øyeblikk er på 3:45 etter et søvnig nesten-breakdown, når bandet plutselig våkner igjen og spiller en nydelig og fokusert avslutning på låta. På samme måte våkner "Breaker" til live etter et løsere sax-og-støy-parti med tekstlinja "Jack-knifed on the side street crossing / I'm still alive and that's something", en tydelig referanse til da Cox nylig var innlagt på sykehus etter en alvorlig bilulykke.
Dette møtet med døden preger plata tematisk, på flere måter. Det er mye sykdom, alderdom, død og eksistensielt tankegods her. "All the same" og "Living my life" setter tonen med en bittersøt "Herfra blir du bare eldre"-holdning. Groteske tekstbilder i "Leather and wood", "Take care" og "Snakeskin" beskriver sykdommer av ymse fysiske og psykiske slag, uten at dette er særlig overraskende nytt fra Cox' trøblete kropp og sinn. Den spenstige "Duplex planet" virker å handle om demenspasienter som hver dag prøver å rømme fra gamlehjemmet, og "Carrion" avslutter plata med en tvetydig beskjed om hva man gjør når det ser som mørkest ut: Carry on, eller carrion (åtsel, kadaver). Låtene på Fading Frontier kryper innunder huden på deg på vakkert vis; ikke sjelden har en tekstlinje truffet på akkurat den blåfølelsen jeg gikk og brygget på den dagen, på en sånn trøstende "du er ikke alene"-måte.
Men all denne tolkningen er egentlig ikke viktig. Cox bare vifter vekk intervjuspørsmål om tema og og motiv og mening med plata, og sier at han bare ville det skulle høres bra ut. Og det gjør det. Dette er en nydelig liten plate, som viser hvorfor Deerhunter har blitt så store som de har. Som med Deerhunters beste (Halcyon Digest) hørte jeg nærmest tvangsmessig på Fading Frontier i lange perioder. Mye av plata stryker deg medhårs, er så letthørt at man nesten tror de har tatt en Beach House, men rarheten skinner tilstrekkelig gjennom til at plata får massiv gjenhøringsverdi. Om bare mer americana hadde hørtes slik ut.
Beste spor. "Snakeskin", "Take care", "Carrion".
No comments:
Post a Comment