På sitt beste er ren popmusikk helt fantastisk. Det er lite både du og jeg skulle ha sagt når akkurat den sangen kommer på. Du kjenner det rykker i venstrefoten, hodet vugger opp og ned, fingrene trommer uten at du kan noe for det, og før du vet ordet av det bryter du ut i fullrøstet sang idet kongerefrenget slår til. Eller... kanskje det er bare meg, kanskje du bare kommer i skade for å nynne litt. Men du er i alle fall glad resten av dagen, får lyst til å gå hjem og bare sette på den sangen på maks volum igjen. Vi har alle noen sanger som er slik, og takk og lov for det. Med Brandon Flowers' The Desired Effect, fikk jeg plutselig ti nye sånne sanger. Shit.
Hvorfor er Killers-frontmannens 80-tallsflørtende, ultra-poppete og ikke så rent lite cheesy soloalbum så bra? Det er et vanskelig spørsmål, spesielt om jeg skal besvare det på noe dypere nivå enn at "det funker". For sannheten er at jeg har hatt fullstendig dilla (hørt flere ganger daglig over flere dager) på hver av disse sangene i alle fall en gang i løpet av året. Noen av dem har stått seg bedre enn andre, men du verden så fengende det er. Flowers er en dyktig låtskriver, men The Killers har interessert meg ganske midt på treet de siste årene. Det virker litt som de er fastlåst i rockeband-båsen, og sliter med å utfolde seg helt i den sjangeren. Soloarenaen er visst stedet hvor Flowers letter på trykket, og pøser på med all den overdådige powerpopen han har brygget på opp gjennom årene. Flowers har alltid - både på en bra og på en litt irriterende måte - vært sikker på at han er best i verden, følt seg misforstått og hele tiden hatt noe å bevise, og prøvd sykt hardt å overbevise alle om at han faktisk er best i verden. Det oppdraget fortsetter her, og bortsett fra at et par av tekstfrasene er i overkant barnslige så er den helhjertetheten en av platas store styrker.
Det er vel egentlig bare åpningslåta "Dreams come true" jeg syns bikker på feil side av teit/konge-grensa, så ikke skru av hvis du spyr litt av den og Disney-moralen deri. Men derfra og ut er det faktisk en ren gullrekke, den ene seieren større enn den neste. Men størst blant dem er "Can't deny my love". Ohmygawd så mye jeg har hørt på den låta i år (takk, "My year in music" fra Spotify). Den er så kjåka full av idéer slengt histen og pisten at det skulle aldri gått bra, men det gjør det. Og vi snakker altså om elementer som orchestra hits, pitch-shifting synth, tribal drums, panfløyter, og en melodi som går over gode tre oktaver på to sekund. Refrenget er aldeles strålende, verset likeså. For en sang. Bare ikke fall for fristelsen til å synge med, for det går ikke bra (hvilket minner meg om en annen av Flowers' store styrker: stemmen!). En generell mangel på selvhøytidelighet hjelper på her. Smør på det bredeste gliset du har, og nyt Bronski Beat-samplende "I can change", reggae-inspirerte "Still want you", stadion-popen i "Untangled love" og Grease-basslinja i "Diggin' up the heart". Sistnevnte har årntli kul tekst også, om en ungdomskriminell som kommer ut av fengsel. Storytelleren Flowers er generelt bedre enn selvbiografen Flowers.
De musikalske detaljene er nok det som ror det hele i land for meg. Låtene kan ved første øyekast virke veldig pop-vanlige, men de er usedvanlig bra arrangerte. Det er fullt av spennende og akkuat passe overraskende elementer i de maksimalistiske produksjonene."Between me and you" er kanskje en pianodrevet ballade, men den er full av usedvanlig fine bassfills, stilig elektronisk synthkoring på bridgen, stilig perkussiv pustekoring på refrenget, "15 step"-aktig barnejubel, lengtende valthorn, imponerende bakgrunnsgitarsoloer, og lista fortsetter, tipper jeg, uten at det føles overlesset. Negerdama (beklager hun måtte være det, og dedikert googling bekrefter mistanke) som korer på "Lonely town" gjør en kjempejobb, det samme gjør Atoms for Peace-trommis Joey Waronker, Dirty Projectors-korist Angel Deeradoorian og andre gode hjelpere ellers på plata. Du oppdager noe nytt på ørtende gjennomlytting, og det er kanskje her The Desired Effect skiller seg mest fra andre plater som den kanskje minner litt om. Den fortsetter å gi og gi, selv etter den første glansen har lagt seg.
Beste spor: "Can't deny my love", "Diggin' up the heart", "Between me and you"
 |
| Han får dessverre litt trekk for coveret, ikke imponert. Jeez, han har en flower i mormonergenseren sin. Skjerpings. |
Hvorfor er Killers-frontmannens 80-tallsflørtende, ultra-poppete og ikke så rent lite cheesy soloalbum så bra? Det er et vanskelig spørsmål, spesielt om jeg skal besvare det på noe dypere nivå enn at "det funker". For sannheten er at jeg har hatt fullstendig dilla (hørt flere ganger daglig over flere dager) på hver av disse sangene i alle fall en gang i løpet av året. Noen av dem har stått seg bedre enn andre, men du verden så fengende det er. Flowers er en dyktig låtskriver, men The Killers har interessert meg ganske midt på treet de siste årene. Det virker litt som de er fastlåst i rockeband-båsen, og sliter med å utfolde seg helt i den sjangeren. Soloarenaen er visst stedet hvor Flowers letter på trykket, og pøser på med all den overdådige powerpopen han har brygget på opp gjennom årene. Flowers har alltid - både på en bra og på en litt irriterende måte - vært sikker på at han er best i verden, følt seg misforstått og hele tiden hatt noe å bevise, og prøvd sykt hardt å overbevise alle om at han faktisk er best i verden. Det oppdraget fortsetter her, og bortsett fra at et par av tekstfrasene er i overkant barnslige så er den helhjertetheten en av platas store styrker.
Det er vel egentlig bare åpningslåta "Dreams come true" jeg syns bikker på feil side av teit/konge-grensa, så ikke skru av hvis du spyr litt av den og Disney-moralen deri. Men derfra og ut er det faktisk en ren gullrekke, den ene seieren større enn den neste. Men størst blant dem er "Can't deny my love". Ohmygawd så mye jeg har hørt på den låta i år (takk, "My year in music" fra Spotify). Den er så kjåka full av idéer slengt histen og pisten at det skulle aldri gått bra, men det gjør det. Og vi snakker altså om elementer som orchestra hits, pitch-shifting synth, tribal drums, panfløyter, og en melodi som går over gode tre oktaver på to sekund. Refrenget er aldeles strålende, verset likeså. For en sang. Bare ikke fall for fristelsen til å synge med, for det går ikke bra (hvilket minner meg om en annen av Flowers' store styrker: stemmen!). En generell mangel på selvhøytidelighet hjelper på her. Smør på det bredeste gliset du har, og nyt Bronski Beat-samplende "I can change", reggae-inspirerte "Still want you", stadion-popen i "Untangled love" og Grease-basslinja i "Diggin' up the heart". Sistnevnte har årntli kul tekst også, om en ungdomskriminell som kommer ut av fengsel. Storytelleren Flowers er generelt bedre enn selvbiografen Flowers.
 |
| Singelcoverne er ikke mye bedre. Brandon Flowers har aldri vært særlig "kul". |
De musikalske detaljene er nok det som ror det hele i land for meg. Låtene kan ved første øyekast virke veldig pop-vanlige, men de er usedvanlig bra arrangerte. Det er fullt av spennende og akkuat passe overraskende elementer i de maksimalistiske produksjonene."Between me and you" er kanskje en pianodrevet ballade, men den er full av usedvanlig fine bassfills, stilig elektronisk synthkoring på bridgen, stilig perkussiv pustekoring på refrenget, "15 step"-aktig barnejubel, lengtende valthorn, imponerende bakgrunnsgitarsoloer, og lista fortsetter, tipper jeg, uten at det føles overlesset. Negerdama (beklager hun måtte være det, og dedikert googling bekrefter mistanke) som korer på "Lonely town" gjør en kjempejobb, det samme gjør Atoms for Peace-trommis Joey Waronker, Dirty Projectors-korist Angel Deeradoorian og andre gode hjelpere ellers på plata. Du oppdager noe nytt på ørtende gjennomlytting, og det er kanskje her The Desired Effect skiller seg mest fra andre plater som den kanskje minner litt om. Den fortsetter å gi og gi, selv etter den første glansen har lagt seg.
Beste spor: "Can't deny my love", "Diggin' up the heart", "Between me and you"
No comments:
Post a Comment