Topp tre i år var ganske suverene. Jeg byttet rekkefølge på dem flere ganger i løpet, og Tame Impala har store deler av tida vært øverst. Nå dyttes den ned til fordel for en enda mer fortjent vinner, men Currents er likevel en stor seier for det australske psych-rock-bandet. Kevin Parker og hans menn slo gjennom internasjonalt med 2011s Lonerism, og har siden turnert verden rundt. Forventningene fra en enorm fanbase og et samlet kritikerkorps har vært enorme foran lanseringen av Currents, men heldigvis har ikke Parker latt seg affisere av det. Han brydde seg ingenting om at folk ventet på en ny progrock-plate. Her er gitarer byttet ut med synther (eller forvrengt så mye at du ikke hører forskjell på dem) og progrock-låter byttet ut med korte (stort sett), fengende popsanger. Currents er et risikabelt prosjekt for et så anerkjent band som Tame Impala, men det lykkes til det fulle!
Fire singler ble sluppet i månedene opp mot utgivelsesdatoen, og hypen min bygget seg opp i samme takt. Først ut var "Let it happen", og herregud for en låt. Et åtte minutter langt opus med psykedelisk synthpop, mange ulike partier, vilt bra overganger og et fantastisk driv. Og ikke minst, den kuleste, styggfineste, mest sjokkerende musikkeffekten jeg har hørt siden R.E.M.s "Leave": Når han mokker ned loopepedalen, på 3:48, og sangen klarer å hente seg inn igjen. Det tar pusten fra meg selv etter tusen gjennomlyttinger. Måten han teaser dette øyeblikket i partiet før, ved å legge inn flere og flere slike små glitcher - det er helt genialt.
Noen måneder senere slapp "'Cause I'm a man", en ganske rolig ballade, og et tydelig avvik fra tidligere Tame Impalas lydbilde. Bass- og synthdrevet, falsettvokal, og groovy halvt tempo... hvis du skrur det opp til 1.5 tempo høres det ikke så rent lite Michael Jackson ut. Mange likte den ikke så godt på grunn av dette stilskiftet. Neste låt ut var "Disciples", et temmelig utradisjonelt single-valg, da den er under to minutter lang og nesten høres ut som den bare er kuttet halvveis (med en fade-out, attpåtil). Stilen, derimot, var nesten surfrock-preget, opptempo og fengende og med flust av hørbare gitarer. Unektelig en sang som lover bra, det eneste frustrasjonselementet var lengden.
Så kom nådestøtet, i alle fall for min del, med "Eventually". En hjerteskjærende ærlig antikjærlighetssang, som jeg synes vitner om betydelig modning som låtskriver. Låten bruker store dynamikkforskjeller, og samspillet mellom tekst, timing og dynamikk gjør låten ekstra fengende, og ikke minst ekstra emosjonelt sterk. "Eventually" og de tre andre låtene gikk på repeat, jeg hørte meg nesten lei på dem, men variasjonsbredden i dem, for ikke å glemme kvaliteten i dem, gjorde at jeg gledet meg helt enormt til denne plata.
Innfridde den? Vel, ved første gjennomlytting trakk jeg litt på skuldrene over manglende gitarer og manglene progrock-herlighet, men det gikk fort over. Som Kevin Parker har sagt (fritt etter hukommelsen): "When you write complicated songs you can just put in anything. Writing simple songs, that's the real challenge." Parker går ut av komfortsonen sin med å skrive 3-4 minutter lange poplåter, og noen av dem er nesten latterlig pop. Men han gjør det bra, og han skriver sterke, utleverende tekster, som virkelig kommer i fokus når ikke musikken drukner dem ut, slik den kunne gjort før. Når du hører "The less I know the better" tenker du nesten "er dette lov?", både med tanke på tekst og melodi, men svaret er et klart ja. Tame Impala har bevist rockeferdighetene sine før. Det er ingen flere "Let it happen"-aktige opuser her, avsluttende "New person, same old mistakes" er kanskje det nærmeste vi kommer. De to rammer inn plata elegant.
Når du er i tvil om et slikt stilskifte er et skritt fram eller et skritt tilbake, er det ofte fortellende å ta den låten som høres mest ut som den tidligere stilen, og se om den er bedre eller dårligere enn det som ble gjort tidligere. I Currents' tilfelle blir det "Reality in motion", som ville glidd lett inn på Lonerism, og joda, den ville helt klart skilt seg ut som en av de bedre sangene der. Den er variert og fengende, slik Lonerism bare tidvis var. Parkers studioferdigheter har bare vokst i løpet av de fire årene, og perfeksjonismen har i alle fall ikke blitt mildere. Albumet vitner om utallige timer med flikking i studio, og det er noe tilfredsstillende med å høre et så gjennomarbeidet og millimeterkomponert verk.
Currents er et meget solid album og representerer en modig ny retning for ett av våre mest interessante rockeband. Hør den for en vidunderlig liten time i psych-pop-land. Hør den for et trist og vakkert, men usedvanlig ærlig dokumentert perspektiv på kjærlighetsproblemene til Mann, 29. Kevin Parker er veldig verdt å høre på.
Beste spor: "Let it happen", "Eventually", "The moment", "New person, same old mistakes".
 |
| Kult cover, men vent til du ser det sammen med serien med singlecovere! |
Fire singler ble sluppet i månedene opp mot utgivelsesdatoen, og hypen min bygget seg opp i samme takt. Først ut var "Let it happen", og herregud for en låt. Et åtte minutter langt opus med psykedelisk synthpop, mange ulike partier, vilt bra overganger og et fantastisk driv. Og ikke minst, den kuleste, styggfineste, mest sjokkerende musikkeffekten jeg har hørt siden R.E.M.s "Leave": Når han mokker ned loopepedalen, på 3:48, og sangen klarer å hente seg inn igjen. Det tar pusten fra meg selv etter tusen gjennomlyttinger. Måten han teaser dette øyeblikket i partiet før, ved å legge inn flere og flere slike små glitcher - det er helt genialt.
Noen måneder senere slapp "'Cause I'm a man", en ganske rolig ballade, og et tydelig avvik fra tidligere Tame Impalas lydbilde. Bass- og synthdrevet, falsettvokal, og groovy halvt tempo... hvis du skrur det opp til 1.5 tempo høres det ikke så rent lite Michael Jackson ut. Mange likte den ikke så godt på grunn av dette stilskiftet. Neste låt ut var "Disciples", et temmelig utradisjonelt single-valg, da den er under to minutter lang og nesten høres ut som den bare er kuttet halvveis (med en fade-out, attpåtil). Stilen, derimot, var nesten surfrock-preget, opptempo og fengende og med flust av hørbare gitarer. Unektelig en sang som lover bra, det eneste frustrasjonselementet var lengden.
Så kom nådestøtet, i alle fall for min del, med "Eventually". En hjerteskjærende ærlig antikjærlighetssang, som jeg synes vitner om betydelig modning som låtskriver. Låten bruker store dynamikkforskjeller, og samspillet mellom tekst, timing og dynamikk gjør låten ekstra fengende, og ikke minst ekstra emosjonelt sterk. "Eventually" og de tre andre låtene gikk på repeat, jeg hørte meg nesten lei på dem, men variasjonsbredden i dem, for ikke å glemme kvaliteten i dem, gjorde at jeg gledet meg helt enormt til denne plata.
Innfridde den? Vel, ved første gjennomlytting trakk jeg litt på skuldrene over manglende gitarer og manglene progrock-herlighet, men det gikk fort over. Som Kevin Parker har sagt (fritt etter hukommelsen): "When you write complicated songs you can just put in anything. Writing simple songs, that's the real challenge." Parker går ut av komfortsonen sin med å skrive 3-4 minutter lange poplåter, og noen av dem er nesten latterlig pop. Men han gjør det bra, og han skriver sterke, utleverende tekster, som virkelig kommer i fokus når ikke musikken drukner dem ut, slik den kunne gjort før. Når du hører "The less I know the better" tenker du nesten "er dette lov?", både med tanke på tekst og melodi, men svaret er et klart ja. Tame Impala har bevist rockeferdighetene sine før. Det er ingen flere "Let it happen"-aktige opuser her, avsluttende "New person, same old mistakes" er kanskje det nærmeste vi kommer. De to rammer inn plata elegant.
Når du er i tvil om et slikt stilskifte er et skritt fram eller et skritt tilbake, er det ofte fortellende å ta den låten som høres mest ut som den tidligere stilen, og se om den er bedre eller dårligere enn det som ble gjort tidligere. I Currents' tilfelle blir det "Reality in motion", som ville glidd lett inn på Lonerism, og joda, den ville helt klart skilt seg ut som en av de bedre sangene der. Den er variert og fengende, slik Lonerism bare tidvis var. Parkers studioferdigheter har bare vokst i løpet av de fire årene, og perfeksjonismen har i alle fall ikke blitt mildere. Albumet vitner om utallige timer med flikking i studio, og det er noe tilfredsstillende med å høre et så gjennomarbeidet og millimeterkomponert verk.
 |
| Jeg skal se dem live i Stockholm i februar! Gleder meg! |
Currents er et meget solid album og representerer en modig ny retning for ett av våre mest interessante rockeband. Hør den for en vidunderlig liten time i psych-pop-land. Hør den for et trist og vakkert, men usedvanlig ærlig dokumentert perspektiv på kjærlighetsproblemene til Mann, 29. Kevin Parker er veldig verdt å høre på.
Beste spor: "Let it happen", "Eventually", "The moment", "New person, same old mistakes".
No comments:
Post a Comment