3. Grimes - Art Angels

Grimes er artistnavnet til kanadiske Claire Boucher. Hun slo for alvor gjennom i 2012 med albumet Visions, en oppsiktsvekkende samling mørk og skummel, men likevel fengende og dansbar elektronisk drømmepop. Siden den gang har en ganske sterk hype bygget seg opp, godt hjulpet av noen spennende enkeltlåter sluppet her og der, som har blitt skrotet fordi hun mente de var "complete shit". I fjor sa hun på et tidspunkt at hun hadde et helt album klart, men at hele greia var forkastet. Når klipp som "REALiTi (demo)" visstnok "bare så vidt ble reddet fra gulvet på arbeidsrommet" var det mange som lurte på om vi noen gang kom til å få høre mer musikk fra den selvkritiske, perfeksjonistiske popprinsessa. Lettelsen var derfor stor da et fullt nytt album ble annonsert i høst: 14 spor, og Grimes mener selv at de er bra nok til å gis ut. Da er det grunn til å glede seg, og etter en måned med fantastiske Art Angels på ustoppelig repeat er gleden fortsatt like stor.

Selvtegnet cover. Jeg liker det egentlig, spesielt fletta. 

For å ta det første først: Art Angels er mye mer pop en Visions og tidligere Grimes-materiale. Dette har kanskje skremt vekk noen av elektronikahodene som likte undergrunns-Grimes best, men for de fleste av oss gjør dette ingenting som helst. For Art Angels er pop på en god måte. Vi snakker ikke masseprodusert, strømlinjeformet samlebåndspop, vi snakker bare pop som river deg med, får deg til å synge, danse og smile fra øre til øre. Grimes har spilt inn og produsert hele plata selv, og er fullt og helt hennes egen visjon. Hvis dette blir Grimes' såkalte "crossover"-plate (som går fra å være populær i kjennerkretser til å være populær i de tusen Taylor Swift-hjem), representerer den en deilig motsats til de andre kvinnelige popsangerne hun kanskje kan sammenlignes med. Grimes er noe helt eget; og som Grimes selv er Art Angels så rar, kreativ, eksentrisk og annerledes at en slik crossover heldigvis er usannsynlig. 

Litt konkret skryt. "Realiti" har utrolig nok blitt enda bedre enn demo-versjonen, og det er interessant å se hvordan Grimes har klart å forstørre de beste sidene ved låta. Resultatet er en himmelsk popperle. Førstesingelen "Flesh without blood" er en av årets låter for min del. Den gikk på repeat i ukene før plata kom ut, og står seg fortsatt som kanskje det beste bilde på hva som gjør Art Angels så bra: Utrolig fengende, men likevel forfriskende annerledes, mangefasettert pop. 

Grimes har tegnet en småpsycho tegning til alle sangene. Her "Butterfly".

Om prosessen bak Art Angels har vært lang og smertefull, så høres det ikke på sluttproduktet. Dette høres ut som et overskuddsarbeid fra start til slutt. Det er så moro! Grimes gjør akkurat det hun vil - aldri mindre, men innimellom litt mer. Her får du støyende taiwansk rap over ADHD-beats, gritty gitarriff og en en hel del screams ("SCREAM"). Her får du energisk drum'n'bass-inspirerte breaks i en sang om Al Capone som kjønnsskiftende, tidsreisende vampyr ("Kill V. Maim"). Du får en heftig nesten-rave med Janelle Monáe på gjestevokal ("Venus fly"). Det var platas tyngste spor, men du får også en mer-enn-solid porsjon drivende, sprudlende pop-bangers med en silkemyk, radiovennlig vokal slik vi aldri har hørt fra Grimes før ("Flesh without blood", "California", "Pin", "Realiti", "World princess part II", "Artangels", "Butterfly"). Hun har virkelig lært seg å synge, skrive tekster, og fremføre tekster. Grimes imponerer med både kvalitet og kvantitet her - mange av de beste sangene ligger rundt spor 9-12. Albumet vitner om en artist i absolutt toppform.

Her får du en dobbel musikkvideo med veldig mange kostyme- og sceneskifter, og en liten introduksjon til Grimes-verden:

Tekstene handler befriende nok ikke om kjærlighet og hjertesorg. Grimes' tekster er vage nok til at de kan tolkes på flere måter, men synes å handle mer om tema som kunst og kunstnerisk frihet, individualitet og selvstendighet, et oppgjør med forventningspress og andre destruktive relasjoner, og kanskje Grimes' prosess med å bli et voksent menneske og legge fest-og-dop-dagene bak seg. Musikken spiller på vakkert vis rollen som redningsbøye, og livskompass. Det er spennende å få et såpass stort innblikk i hodet til Grimes - vi får hele 14 ulike innfallsvinkler her, med langt mer tekst enn på de mer sparsomme tidligere komposisjonene hennes.

Den største faren for en overkreativ, selvproduserende artist som Grimes er kanskje at albumet blir for overlesset, en uendelig masse med idéer - litt som Kevin Barnes har slitt med i noen av of Montreals mindre givende utgivelser. Men Grimes balanserer bra. Akkurat idet Art Angels begynner å føles litt overveldende (cirka på det maksimalistiske, men akk så geniale tittelsporet) tas det hele ned med en vakker r'nb-ballade, "Easily". Plata er en godt komponert helhet. "There is harmony in everything" synger hun på sistelåta "Butterfly", før hun avslutter med "If you're looking for a dream girl, I'll never be your dream girl". Tja...

Art Angels er litt av et verk. Grimes er 2015s klart mest fascinerende popartist. Dette er obligatorisk lytting, og hva gjør vel det når det er så utrolig gøy! Vi får bare takke og bukke for denne gavepakken.

Beste spor: "Flesh without blood", "Kill V. Maim", "Pin", "Realiti".