1. The War on Drugs - Lost in the Dream

Denne burde ikke kom som noen bombe. Årets vinner er ganske soleklar i mine øyne. I et år med mye bra nytt, spennende, kreativt og nytenkende, kom det også ett album som høres fullstendig tidløst ut. En umiddelbar klassiker, et album så naturlig og klassisk vakkert at det føles som om det alltid har eksistert. Det kunne blitt laget i hvilket som helst av de seks foregående tiårene, men likevel høres det perfekt ut akkurat nå. Jeg snakker selvfølgelig om The War on Drugs' Lost in the Dream.

Bra cover. De slitte fargene på hjørnene høres godt på plata.

Lost in the Dream er i hovedsak skapt av frontmann Adam Granduciel mens han satt i leiligheten sin i post-turné-depresjon og stirret ut vinduet som det er bilde av på omslaget. Og det høres. Vi får mye energisk uptempo på Lost in the Dream, men pustehullene "Suffering", "Disappearing" og instrumentalsporet "The Haunting Idle" er både vakre og nødvendige. Ellers er det mye som skjer, og selv om låtene er lange har de så mye energi at de lett kunne vært enda lengre. Med et snitt på over seks minutter blir det et langt album, men så mye som jeg har hørt på det så kjenner jeg det nå inn og ut.

De mest Americana låtene ("Eyes to the Wind" og "Lost in the Dream") er nesten de aller flotteste, bare fordi det er så tvers igjennom fin musikk, som alle kan elske, og med så tydelige kvaliteter helt oppe i dagen. Men aller, aller best er Granduciel likevel de mer intense låtene, som "An Ocean in Between The Waves", "Red Eyes", "Burning" og "Under the Pressure", for disse er det ingen andre som gjør etter ham. Han konkurrerer i den mest standarde grenen av dem alle, og er suverent best.

Det er vanskelig å styre seg fra utsagn som "Lost in the Dream er på alle måter perfekt". For den låter virkelig så fantastisk bra. Selv om de ikke scorer mange poeng på nyskapnings-skalaen, så elsker jeg jo de endeløse gitarsoloene, for de er så enormt sterke (spesielt "An Ocean in Between the Waves" sin!). De er et argument for hvorfor vi trenger gitarsoloer i utgangspunktet. Energien og lidenskapen som har gått inn i denne plata høres og smitter over - hver gang Granduciel slipper ut ett "Woo!" er jeg helt med selv, og han kunne unnet seg enda flere. Plata er i tillegg full av stillferdige genistreker, hvor en enkelt akkord eller tone bare røsker hjertet ut av deg.

Noe sier meg at dette var ganske kjedelig å lese. Det er ikke lett å skrive vettugt om noe man er så stor fan av. Denne plata er gull. Jeg stopper her, og konkluderer med det julekalenderen 2014.

Beste spor: "An Ocean in Between the Waves", "Red Eyes", "In Reverse", "Eyes to the Wind", "Under the Pressure".

2. St. Vincent - St. Vincent

Annie Clark - aka. St. Vincent - er utrolig vanskelig å beskrive, men jeg føler at en sammenligning med Björk er på sin plass. Ordet avant-garde springs to mind. På samme måte som Björk er musikken til St. Vincent kunst tvers igjennom, men likevel genialt fengende og underholdende. Du blir sittende og lytte delvis av fascinasjon for den enigmatiske, sære artisten, og delvis i ren fryd av den bra musikken. Når hun nå selvtitulerer sitt fjerde album er det ikke av latskap, men en måte å fortelle at St. Vincent er så St. Vincent som det blir, en slags ferdigstilling av et kunstnerisk prosjekt. Alt arbeidet hun har gjort før har ledet opp til dette på en måte, og alt etterpå må bli en eller annen ny retning. For Björk har abdisert fra tronen, og selv om det finnes enkelte sterke konkurrenter, er St. Vincent den ypperste i sitt game akkurat nå.

Et av årets cover i alle fall. Badass.

St. Vincent er soleklart St. Vincents beste album. Den har mer av alt vi alltid visste at hun kunne best. Hun synger fantastisk, og spiller (radbrekker) gitar enda bedre. Hun er faktisk en av de artigste gitaristene jeg vet om, gitaren høres vekselvis ut som den er laget av enten gummi ("Rattlesnake", "Bring Me Your Loves"), sagspon ("Huey Newton", "Regret") eller velur ("I Prefer Your Love"), det er helt sprøtt hva hun kommer på å bruke gitaren til. Og der de fengende låtene før har skilt seg ut mellom de litt mer spacede, er nå også de spacede skikkelig fengende, og jeg har i tur og orden lagt min elsk på i alle fall 10 av de 11 låtene på plata. Tekstene er i blant knallhard samfunnskritikk og i blant knallhard selvransakelse, og er blitt mye mindre kryptiske og mer lesbare enn på tidligere utgivelser. Det er moro.

Det produktive samarbeidet med David Byrne i fjor som resulterte i Love This Giant, høres godt videre i messingblåserne på låter som "Regret" og den lekne førstesingelen "Digital Witness". Rundt den ligger mystiske og aggressive "Huey Newton", og den ekstremt ømme og følsomme balladen "I Prefer Your Love", en hyllest til hennes mor. Sammen synes jeg de utgjør platas kjerne, og deler den effektivt i en før- og en etter-del. På før-delen er hun mer direkte, med tre vidt forskjellige låter som alle treffer deg midt i fleisen. Og for dem som rynker på nesen umiddelbart, er kanskje etter-delen litt mer behagelig, med klassiske St. Vincent-godbiter som "Regret" og "Psychopath". Det hjelper kanskje også at du har "kommet litt mer inni det", for St. Vincent er en noe acquired taste, til tross for et pop-lignende ytre. Så det at du vet litt hva det går i når du har kommet til eksentriske-men-dritkule "Bring Me Your Loves" er nok en fordel. Til slutt venter en høydare av en liksom-powerballade i "Severed Crossed Fingers". Mye snadder her, altså.

So delightfully weird.

I en tid hvor musikkopplevelsen er stadig mer personlig, skreddersydd og tilpasset hver enkelt, er det ikke lenger ofte at virkelig utfordrende og annerledes artister greier å samle såpass mange som St. Vincent gjør. Hun selger ut arenaer, topper festivalplakater og høster bred anerkjennelse i både Europa og Amerika. Karakteristisk innesluttet, filosofisk og fjern på intervjuer er hun en ur-popstjerne av den litt utenomjordiske typen, som hver enkelt fan prøver å bli kjent med og finne ut av, gjennom egen tolkning av musikken og personaen hennes. Jeg venter fortsatt store ting fra Annie Clark.

Beste spor: "Digital Witness", "Bring Me Your Loves", "Birth In Reverse", "I Prefer Your Love", "Severed Crossed Fingers".

3. Highasakite - Silent Treatment

Lover,

s
t
i
l
l
h
e
t

.
.
.

Where do you live?
pianopiano.

In the sky?
In the clouds?
In the ooocean?

Da var vi i gang. Gåsehud herfra og til månen. Okei, men gjør en innsats. Du har satt på Highasakites nye plate Silent Treatment, og tror akkurat du har kommet over åpningssjokket, og tenker at nå er du et rasjonelt, voksent menneske som greier å ha et litt avslappet og distansert forhold til musikken du hører på. Men så begynner trommene. D'oh! All I'm ever gonna do is send shivers down that spine of yours.

Hei jeg heter Ingrid og synger helt fantastisk bra.

Fra deres spede begynnelse som lillesøsterbandet til Pelbo og Your Headlights Are On som spilte midnattskonserter på Knaus, har jeg hele tida mi i Trondheim bare hatt Highasakite litt i bakhodet. Talentet har utvilsomt alltid vært der, men interessen min var heller laber hele veien. Da 2012s All That Floats Will Rain mottok til dels strålende kritikker og dyttet storebrorbandene ettertrykkelig til side, fulgte heller jeg ikke noe særlig med. Mange lot seg ikke umiddelbart fengsle, og gadd ikke å gi den orkestrale kunstpopen en ordentlig sjanse, og jeg var en av dem. Men med Silent Treatment kan ikke Highasakite ignoreres lenger. De har gitt ut en så gjennomført, så sterk, så vakker plate at det er bortimot umulig å ikke la seg fengsle. Hatten av!

En overdrevent uinteressert lytter kan kanskje fortsatt påstå at de er rolige og kjedelige, men da har man søren ikke hørt godt etter. Kontrastene er så svære, klimaksene er så mange og heftige at det kunne nok ikke vært særlig mer før det hadde blitt for mye av det gode. Silent Treatment er faktisk fullstappet med action, og balanserer så vidt det er på den rette siden av storslått og for voldsomt. Noen få pusterom er det, men de er helt nødvendige. Mellom de rene gåsehudspumperne "Lover, Where Do You Live?" og "Science & Blood Tests" som starter og avslutter plata, finner vi hele tre fengende p3-hits ("Since Last Wednesday", "Leaving No Traces", "Darth Vader") og en drøss med andre storslåtte og livsbejaende låter av typen som nytes best på en fjelltopp i solnedgang ("Iran", "I, The Hand Grenade", "Hiroshima").

Så de solide låtene her er ett av vinnerpunktene. Lyttervennlighet er høyt prioritet, og tekstene kombinerer fint en barnslig naivitet med aldrende ettertenksomhet. Stemmen til Ingrid Helene Håvik er et annet, og den har utviklet seg gjennom studieløpet til kanskje den mest teknisk briljante stemmen vi hører i norsk popmusikk om dagen. Og musikerne er et tredje: messingblåserne på "Since Last Wednesday" og "Hiroshima", Moby-pianoet på refrenget på "Leaving No Traces", Kaada-pianoet (vet ikke hva det kalles) på refrenget på "Darth Vader"og den gjennomgående briljante perkusjonen. På konserter i høst har de kjørt et knallkult lysshow, hvor hvert slag på bestemte tromme lyste opp ulike lamper, lanterner, spoter og strobelys. Utrolig effektfullt til sånn musikk, for eksempel i oppbygningen på "I, The Hand Grenade", rundt 3:30.

Ikke bare er jeg utrolig imponert av Highasakite, jeg er utrolig begeistret for dem. Det er musikk som gjør at mye annet blekner i forhold. Denne plata har sendt shivers down my spine i hele år.

Beste spor: "Science & Blood Tests", "Since Last Wednesday", "Lover, Where Do You Live?", "Iran".

4. Aphex Twin - Syro

Å høre på Aphex Twin må være litt som å se på evolusjon i superrask film. Temaer og arter oppstår og forsvinner, glir over i hverandre, formerer seg, muterer, endres litt og litt, flyttes fra forgrunn til bakgrunn, repeteres eller ses aldri igjen. Det hele er så ustanselig, så flytende, det bare fortsetter, sannsynligvis uten noe endemål i syne, bare fortsetter av naturlige årsaker. Og Richard D. James står over det hele som et allmektig vesen, og styrer sitt ufattelig komplekse univers. For på samme måte som det komplekse, tilfeldige, ustyrlige livet på jorda umulig kan være bestemt av noen allmektig skaper, så føles det absurd at et levende, pustende menneske kan ha skapt dette Syro.

Omslagsdesign: Überdetaljert produskjonsbudsjett.

Det har gått mange, mange år siden vi sist fikk musikk fra Aphex Twin. Selv om det forrige albumet kom i 2001, står han fortsatt som en av de aller mest banebrytende og innflytelsesrike elektroniske musikerne vi har hatt. Og det sier sitt at når Syro ikke er radikalt annerledes enn musikken han lagde på 90-tallet - det er umiskjennelig Aphex Twin i godt, gammelt slag - men likevel høres helt unik ut nå 20 år senere, ja da er Aphex Twin noe ganske ekstraordinært.

Mitt forhold til Aphex Twin har tidligere begrenset seg til den ikoniske singelen "Windowlicker" fra 1999 (og dens enda mer ikoniske musikkvideo), og den representerer vel det mest "pop" vi fikk av ham. På Syro finnes ingen ny "Windowlicker". Den er nesten helinstrumentell, men er likevel overraskende tilgjengelig. Til tross for kompleksiteten, og hvor langt den er i fra alt annet du har hørt på de siste 20 år, så går det helt fint å nyte dette ved første gjennomlytting. Det er behagelig, avslappende og digg, akkurat slik deilig elektronika skal være, til tross for en mye skarpere, mer dyster, mer aggressiv sound enn vi er vant til. Det egner seg påfallende dårlig til spillelister og mikser, står ut som en metallvokalist i Sølvguttene.

Alt på Syro er hjemmelaga, det er ikke en eneste standard beat her. Sangene har fått typisk utilgjengelige navn, som denne gangen representerer de ulike maskinene han har brukt på hver sang for å få frem de absurde lydene. Etter så mange år med så mye elektronisk musikk er det ganske imponerende at vi her får over en time fullstappa med lyder vi absolutt aldri har hørt før. Og det er så kreativt og gjennomført; i løpet av disse tolv låtene er det knapt to takter på rad med samme perkusjon. Alltid skjer det noe, aldri er det kjedelig. Det gir tilbake troen på at vi aldri noensinne vil gå tom for ny musikk. Aphex Twin er overveldende bra.

I den grad jeg skal trekke fram noen høydepunkter må det være "minipops 67 [120.2][source field mix]", "CIRCLONT14" [152.97][shrymorning mix]", og kanskje "produk 29 [101]". Det er få eller ingen feilskjær, muligens synes jeg tittelsporet her ("syro u473t8+e [141.98][piezoluminescence mix]") er hakket døllere enn de andre, med et synthriff midtveis som ikke er mer originalt enn at det også dukker opp på Emilie Nicolas' album. Men altså det er absurd å si, også på denne låta er det flere hakeslepp-øyeblikk enn de fleste musikere produserer i løpet av en karriere, om du bare hører etter (noe jeg nå gjorde for å sjekke referansen min). Så nei, ingenting er dårlig her.

Live-framføring av avslutningslåta "aisatsana [102]"!

Avslutningslåta "aisatsana [102]" må dog trekkes fram. Den er helt ulik alt annet Aphex Twin har gjort før: en fantastisk vakker Eric Satie-aktig pianoballade. Den er dedikert til James' kone, oppkalt etter navnet hennes Anastasia baklengs, og er spilt inn på et forhåndsprogrammert flygel som svinger frem og tilbake fra en diger rigg i taket så tonene får en knapt hørbar, men aldeles fortryllende doppler-effekt over seg. Jeg gir meg ende over.

Beste spor: "minipops 67 [120.2][source field mix]", "CIRCLONT14" [152.97][shrymorning mix]", "produk 29 [101]", "aisatsana[102]". Men nytes best i store mengder.

5. Perfume Genius - Too Bright

Denne kom som lyn fra klar himmel. Mike Hadreas, aka Perfume Genius, har på sitt tredje forsøk Too Bright laget et av årets mest spennende, tankevekkende og nydelige album.

Coveret gir mer mening etter at du har lest mer av omtalen.

Hadreas skriver bittesmå sanger. De har bare noen få tekstlinjer, varer i 1-2 minutt, og har sjelden refreng som gjentas spesielt mange ganger. Men de er likevel veldig hørbare og minneverdige, takket være fine melodier, arresterende tekstlinjer og en vakker stemme. På de to første albumene hans (som gikk meg hus forbi, men som jeg nå i etterkant virkelig har fått øynene opp for) ble dette stort sett akkompagnert av piano og rolig tilbehør, men med Too Bright har Hadreas tatt prosjektet sitt et stort steg videre og kjørt på med elektronikk, effekter og tidvis storslått instrumentering. Too Bright er langt mer eksperimentell, ambisiøs og vågal, men også mer selvsikker. Der man kunne frykte at noe av det personlige og emosjonelle forsvant i denne overgangen, viser det seg heller at det motsatte er tilfelle. Ikke én lyd er overflødig her, alt av støy og effekter bidrar perfekt til å bygge opp og forsterke akkurat de følelsene sangene spiller på, og her har Hadreas har fått god hjelp av Adrian Utley, triphop-mesteren i Portishead.

Men en ting først: Perfume Genius er tung å svelge for de mest homofobe, for Hadreas er veldig homo og synger mye om det. Selv vakre låter med lavmælt og sjenert sang blir (idiotisk nok) støtende når det er mannekjærlighet i bildet, og det har Hadreas fått nok av. Han var imponerende modig da han opptrådte på David Letterman for første gang med sangen "Queen". Med ildrød leppestift og neglelakk, og en S&M-sele under dressen, synger han sint og nedlatende om heterosamfunnets fordommer og frykter, med tekster som "Don't you know your queen? Cracked, peeling, riddled with disease". USA skal ha honnør for at de ikke har hengt ham ennå. Etter at et musikkvideoklipp fra hans forrige album Put Your Back N 2 It ("I thought the title was pretty badass," sier han i et intervju, før han følger opp med "I still do" og fniser) ble blokkert av YouTube fordi Google syns det var "unsafe for families", slår han på "Queen" tilbake flamboasting "No family is safe when I sashay!" og et diggbart refreng. Han viser fingeren til intoleranse, det liker vi.

Men in-your-face-heten i "Queen" er mer unntaket enn regelen. Hadreas har hatt en trøblete fortid med rusmisbruk og depresjoner, og de fleste tekstene har handlet og handler fortsatt mye om usikkerhet, selvforakt og skam. Dermed er det noe veldig tilfredsstillende over den seiersmarsjen Too Bright har blitt. En skikkelig underdog-seier. Selv om "Queen" er platas definerende låt, tar han vel så mye oppgjør med seg selv som med samfunnet. På "Fool" er det den homsenes overdrevent teatralske oppførsel han langer ut mot, og sammenligner med hoffnarrens rolle ("I tither and coo / like a cartoon / I congratulate you / when I leave the room"). Og han gjør det med autoritet. Ellers er det personlige problemer som identitetskrise og angst som beskrives malerisk. På "My Body" synger han "I wear my body like a rotten peach / you can have it if you handle the stink", på "No Good" er det "There's no safe place for the heart to hang / when the body's no good".

Nei fysj sånt kan vi ikke ha på internettet.

Så det var den delen, nå over til musikken, som står støtt på egne, utematiske bein. I tillegg til "Queen" er det ved første gjennomlytting de mest elektroniske, eksperimentelle låtene som stikker seg ut, som "Grid", "My Body" og "Longpig". Sangoppbygningen er som før: vi får bare smakebiter av sanger, det er flyktig og fort, og du vil alltid ha mer når neste sang begynner. Det er sykt bra gjort. De ekstreme lydbildene som bygges opp på noen av disse låtene gjør at vi får lyst å høre en hel plate med "Perfume Genius synger Nine Inch Nails", "Perfume Genius synger Queens of the Stone Age", eller "Perfume Genius synger The Knife", men det er teasingen som gjør det så tøft. De rolige pianolåtene er her også fortsatt, og utgjør kanskje en tredjedel av plata. Låter som "No Good", "Don't Let Them In" og "All Along" er utrolig vakre, nesten tåre-i-øyekroken-vakre, og kombinasjonen av sjangre funker dessuten utmerket. Sistnevnte, platas siste, drar et siste ess ut av ermet: soul. I typisk Perfume Genius-stil får vi en aldri så liten smakebit, under ett minutt, av et fantastisk soul-album. Men så er plata slutt. Han har sunget "I don't need your love / I don't need you to understand / I need you to listen". Jepp, don't mind if I do.

Beste spor: "Queen", "Grid", "Fool", "All Along".

6. Todd Terje - It's Album Time

Tenk at Terje Olsen fra Mjøndalen er en av verdens beste elektronikamusikere. Et samlet internasjonalt fan- og anmeldelerkorps alike har ventet spent på hans debutplate i mange år. Og når den nå kommer så leverer han til det fulle, og de elsker ham. It's Album Time har blitt en ren seiersrunde for Todd Terje.

Det er så fortjent, så fortjent. Det et et fyrverkeri av et album. Tolv låter og en time lang skulle man tro at man mistet interessen underveis, men helt fra den bombastiske Introen til det velkjente ekstranummeret briljerer Todd Terje med produskjonelle godbiter og fengende melodier. Det er ikke så ofte jeg legger min elsk på et helinstrumentalt album, forrige gang var vel på Jaga Jazzists One-Armed Bandit, og sammenligningen er ikke helt fjern. Her som der er det nok som skjer hele tida, nok å feste oppmerksomheten på til at man ikke kjeder seg, og det er nok hooks til at man vender slavisk tilbake.

Fantastisk design! Let meeeee entertain you!

Det er mot slutten på den todelte suiten om syden-Preben jeg for alvor skjønner hva slags musiker vi har å gjøre med. Fra en drømmende og solrikt avslappet åpning introduseres stilig et funky bassriff og en drøss med andre elementer, men det hele er smakfullt tilbakelent og ustresset. Men den fete synthsoloen som går over i ville arpeggioer midtveis på "Preben Goes to Acapulco" er så musikalsk og teknisk flott gjennomført at jeg tenker at nå kan alt skje.

Neste låt, "Svensk Sås", er en fest av et mellomspill. Jeg simpelthen elsker scratchinga som kommer inn fra 2:25. Dens partner er den lille sjutaktgobiten "Alfonso Muskedunder" senere på plata. Mange kritiserer disse to låtene som tøysete og irriterende avbrudd fra de discojamene som Terje virkelig briljerer med, men jeg syns han slipper fra også disse med æren i god behold, og de korter ned spilletiden på det som ellers kunne blitt en litt homogen affære. Låter som "Strandbar" og "Swing Star, Pt. 1" og "2" er absolutt solide, med hver sin herlige vibe, men ikke essensielle. Derimot er "Johnny and Mary" "Delorean Dynamite",  "Oh Joy" utrolig tilfredsstillende. Førstnevnte er en cover av Robert Palmer og det eneste sporet med tekst på (bortsett fra introen), og Bryan Ferry gjør en fantastisk gjesteopptreden på vokal. Terje har satt ned tempoet, hentet ut så mye stemning fra låta som han kan, og gjort låta helt til sin egen. Resultatet er halvmagisk. De to andre jeg nevnte er storslått, leken og dansbar elektronika som få andre gjør etter ham, og jeg synes de er enda bedre enn universelt hyllede "Inspector Norse". Gigantiske akkorder, fantastiske beats og massive mengder gåsehud er fellesnevnere. Bass-licksa som gradvis introduseres fra 2:12 og så tar over rundt 3:25 på "Delorean Dynamite" er himmelske. Sangen bygger seg opp til episke proporsjoner, og jeg får bare lyst til å skru volumet opp høyere og høyere, og "Oh Joy" er ikke noe svakere.

Det var denne plata jeg nesten avslørte da jeg tidligere i kalenderen nevnte at Emilie Nicolas sto for den nest sterkeste norske debutplaten på lenge. Snakker vi siden Kaizers? It's Album Time er en aldri så liten heltebragd, en hyllest til den beskjedne, morgenkåpekledde musikkelskeren. Todd Terje er blitt en aldri så liten helt.

Hvis du likte den musikkvideon bør du også se videoen til "Delorean Dynamite".

Beste spor: "Delorean Dynamite", "Oh Joy", "Alfonso Muskedunder", "Johnny and Mary".

7. Angel Olsen - Burn Your Fire For No Witness

Coveret sier: Denne plata kan inneholde HVA som helst.

Det er vanskelig å sette Angel Olsen i bås. Sjangermessig snakker vi kanskje folk, indie, lo-fi alternativ country og et par andre sånne ord, men de passer ikke helt. Burn Your Fire For No Witness har en helt særegen sound - om det er stemmen til Angel som gjør det eller produksjonen vet jeg ikke, men det høres i alle fall ut som vokalen er tatt opp på 40-tallet av en sprakete mikrofon i ferd med å sprenge. Mesterverket Burn Your Fire er hennes første album med fullt band, men musikerne gjør ikke at det høres noe mindre rustikt ut, snarere tvert imot. Både gitaren og trommene knitrer litt usmakfullt i fuzz, og det hele gjør at å høre på plata føles litt som å se en svart-hvitt-film føltes da man var barn, gjerne en litt forvirrende en for voksne, hvor man ikke skjønte helt hva som foregikk.

Metaforen kan dras videre. Som moderne tilskuer av både gamle svart-hvitt-filmer og Angel Olsens låtskriving kjenner vi igjen de ubetvilelige kvalitetene, men det er påfallende hvor lite opptatt av crowd-pleasing begge er. Fire låter (sju minutter) inn i plata smekker hun inn et sju minutter langt hvisk av en snegletempo-låt, og en om mulig enda roligere en følger på slutten av plata. Dette er punktene hvor ungene skrur av filmen. 

Så det var det overfladiske. Men hva med innholdet? Hvorfor kaller jeg Burn Your Fire et mesterverk? Vel, Olsen er en singer-songerwriter i ordets beste forstand - tenk Leonard Cohen, eller Joni Mitchell. Hun har en klassisk vakker stemme, skriver presise, slående, rørende tekster, og synger dem med med så mye ømhet og mening at resultatet er enda større enn summen av delene (tekst+sang). Tekstene dreier seg om ensomhet, kjærlighetssorg, forutsigbart nok, men det som gjør det hele spennende er hvordan Olsen setter det inn i sin personlige livsfilosofi, som skinner sterkt gjennom gjennom (sic) hele plata. Hun behandler de ovenfornevnte temaene gjennom en heroisk tro på egne kunstneriske evner, en enorm stå-på-vilje, en stormannsgalskap for spinkle små jenter. Det viktigste hun gjør er å sitte, å vente, og å tenke, men fy søren hvilken innlevelse hun gjør det med og hvilke mirakler det kan utrette!

Om den analysen gir noe mening vet jeg egentlig ikke, og selv om jeg ikke akkurat skal forfekte de filosofiske standpunkt det synges om - noe som også gjelder for Kurt Viles flotte Wakin On a Pretty Daze, som blir en litt uventet men naturlig parallell her - er det til slutt den påståeligheten som gjør at jeg overvinnes. Det gjør denne plata til et statement heller enn en samling deppesanger - til et aldri så lite stilistisk og musikalsk mesterverk - slik Vile gjorde. Hør bare på Hi-Five, sikkert tidenes ensomste gladsang, eller gladeste ensomsang. Den starter med "I feel so lonesome I could cry", og druknet bak country-durakkordene høres hun helt Lana del Rey-deppa ut, men så følger hun opp med "But instead I'll pass the time / sitting lonely with somebody lonely too / well there's nothing in the world I'd rather do". Låta bygger seg dritkult opp til et klimaks med "Are you lonely too? Well hi-five! So am I!" :D :D 

Sånn ser hun ut. Blikk kan drepe.

Sangene er stort sett enten uptempo eller downtempo. Uptemposangene er mange, kule, fengende, med masse attitude, og gjør plata jevnt over veldig likbar. Downtemposangene er derimot totalt unnselige. De er ikke power-ballader, ikke det minste tåre- eller gåsehudfremkallende, de er så enormt rolige at det skal godt gjøres å legge merke til dem. Likevel er det de som er platas store dyd. De er katarsiske, rensende. Man kan legge seg ned på senga og lytte. Det blir ikke noen stor opplevelse, det er ikke all verden å lytte til, men man etterlates med en sånn helt tom følelse, den som bare kommer etter man har hylgrått i en time. Jøss, er det ikke utrolig hva musikk kan gjøre, hæ? De fremføres repetitivt og nærmest apatisk, men man skjønner hvor mye følelse som har gått inn i dem. De andre låtene på plata blir nærmest redusert til statister, de bråker bare for å fremheve kontrasten. De to låtene jeg prater om er helt spesifikt "White Fire" og "Enemy".

Men tross disse ganske store ordene, begynn annetsteds du som ikke har hørt Angel Olsen før. La deg forføre av de 9 andre kongesporene her. Gåsehuden som glimrer med sitt fravær på "White Fire" og "Enemy" skytes frem av den storslåtte avslutteren "Windows", av episke "Lights Out" med sin helt perfekt timede gitarsolo, av illsinte "High &Wild" når hun hyler "You might as well be blind / Cause you don't see me anymore". Instrumenteringen på sistnevnte låt er for øvrig også utsøkt, med genial pianobacking, og en punktert gitarakkord som setter utropstegn bak hver setning på det siste verset. Rockefoten rykker (oi nå ble jeg seksti år) på frenetiske "Forgiven/Forgotten" og gigantiske "Stars", det er i det hele tatt mye å like her. Jeg avslutte der, for det ble drøyt langt, men jeg håper jeg greide å gi denne veldig spesielle plata den omtalen den fortjener.

Hør hvis du ikke har hørt før: "Hi-five", "Lights Out", "Windows" "High & Wild".

8. Caribou - Our Love

Mmmm, hus.
Caribou er artistnavnet til den kanadiske musikeren Dan Snaith. Han er en mester i elektronikasjangeren, og har med sin meloditeft og fantastiske produsenthånd laget en sjangerbauta i årets utgivelse, hans fjerde som Caribou, Our Love.

Vakkert cover. Akkurat som innholdet.

Plata låter helt fordømt bra. Man kan høre på den for første gang, og bekreftende nikke og si "akkurat sånn musikk er det jeg liker". Den funker, rett og slett, Snaith treffer med alt han prøver på, i alle fall på platas første sju spor, vil jeg si. Dittil er den faktisk bortimot feilfri. Låtene veksler fra rene sampling-baserte jammer, til fulle sanger med vers, refreng og broer, og variasjonen er forløsende, de to kompletterer hverandre flott. Mellomspillet "Julia Brightly" er den kuleste vignetten Gold Panda eller aldri skrev, ettertenksomme "Second Chance" og "Silver" er sånn jeg skulle ønske Röyskopp kom i nærheten av på The Inevitable End, og "Our Love" når på sitt beste opp til LCD Soundsystem, og på "Back Home" hører vi til og med Burial-påvirkningen. Kanskje den største likheten av dem alle er Four Tet, og det var egentlig ham jeg har ventet på at skulle lage denne plata, men han traff aldri riktig. Men på åpningslåta "Can't Do Without You" er Caribou bare Caribou, fullt og helt, og med overbevisende styrke. Den forhåndssingelen har jeg hatt på tung rotasjon mesteparten av året.

Caribou har fingerspitzgefühl på både beina våre på dansegulvet, øregangene våre med headset, og hjernen vår med øynene igjen. Musikken treffer den nerven den skal, hver gang. Oppbygningene er helt himmelske, gang på gang introduseres akkurat riktig element på akkurat riktig plass, man kan nesten bli skremt av tankeleser-kvalitetene hans ("Hvordan kunne du vite nøyaktig hva jeg ville ha nå?"). Selv om sporene generelt ikke bygger seg opp til så ekstatiske høyder som "Can't Do Without You", er de smakfulle og elegante i sin tilbakeholdenhet. Tekstene (der det er tekst) dreier seg om de ulike sidene ved et forhold, en forelskelse, et brudd, en forsoning. De er ikke akkurat iøynefallende, men skaper en fin helhet og ramme for musikken, på samme måte som en tittel på et abstrakt maleri kan ha mye å si for hvor mye vi opplever å like bildet, da kunstneren hjelperen hjelper oss et lite stykke på vei inn i tankeverdenen sin.

Jeg liker når elektronisk musikk fremføres så naturlig og ekte. Og for en trommis.

Det er de lengre sporene blandet med mellomspillene som utgjør ryggmargen i plata, og de sitter flott plassert. Like etter åpningssingelen får vi tre bunnsolide, lengre låter som perler på snor, og allerede etter disse er jeg solgt. Caribou har truffet blink. Så kommer himmelske lille "Dive" og tar spenningen ned, før det flott tospannet "Second Chance" og "Julia Brightly" liver opp. Første gang det ikke helt stemmer for meg er på "Mars", og det er generelt kjipt når avslutningen på ei plate ikke er like helstøpt som resten. Siste låt er en unødvendig Morten Abel-type remix av en låt fra tidligere på plata, "All I Ever Need". Nest siste sang, "Back Home", er dog skikkelig fet. Overgangen på 1:08 er konge. Og når vi er inne produksjonsgodbiter som click-bait, bare elsker jeg når de punkterte hi-hat-slagene kommer inn rundt 0:30 på "Our Love", etter den straighte 4/4-introen. Zoomen på 3:25 på samme sang er også helt rå.

Jeg kunne fortsatt med sånne en stund, men stopper der, tenker jeg. Hvis dette høres fristende ut, ta en titt vel.

Beste spor: "Can't Do Without You", "Our Love", "Silver", "Julia Brightly"

9. Emilie Nicolas - Like I'm A Warrior

Forventningene jeg hadde til Emilie Nicolas' debutalbum Like I'm a Warrior var enorme, og denne niendeplassen bærer vitne om at de faktisk nesten innfris, noe som i seg selv er ganske imponerende. Forventningene skyldes konkret de to låtene "Pstereo", en slags cover av Dumdum-boys-låta som hun lagde til Pstereofestivalen, og p3-yndlingen "Grown Up", en rørende og nydelig perle av en sang. De to låtene var lenge det eneste jeg visste om denne dama, og så forskjellige som de er, lovet de et stort og allsidig talent. Noen av dere føler kanskje de har blitt ihjelspilt, så jeg skal fokusere mest på resten av plata her, men til dere som ikke har hørt dem før: jeg kan virkelig ikke prise dem nok, og alt det andre til side, disse to må høres!

Hun får poeng for at omslaget matcher musikken veldig bra.

Så ellers da? Like I'm a Warrior er hovedsakelig lekker pop-elektronika, men sangene dekker et ganske stort musikalsk, tematisk og stemningsmessig følelsemessig spekter. Deler er mørke og mystiske ("Melancholia"), andre deler er kraftige og eksplosive ("Fail"). I blant minner det om Susanne Sundfør ("Charge") cirka The Silicone Veil , og hun gjør en fantastisk James Blake på "Nobody Knows". Variasjonen gjør kanskje plata litt lite helhetlig, men alle Emiliene er like fornøyelige. Nicolas kan fortsette i en mengde ulike retninger, og det blir spennende å se hvordan hun vil høres ut fremover. Felles for alle retningene er likevel fokus på den vakre, særegne stemmen, som i sum må være platas største styrke.

Feilskjærene er få og ikke akkurat sjenerende, de skader ikke sluttinntrykket mer enn at plata dras ned et par plasser på lista. "Us" høres uferdig ut og er bare heller uinteressant leking i lydbildet hun var ute etter, og selv om de to siste låtene "Games" og "Put Me Down" forsåvidt har mye for seg ved nærmere lytting, kommer de seg i albumkonteksten ikke helt ut av skyggen til "Pstereo". Den eneste gangen jeg syns hun bommer noe er på "Let You Out", som etter en elegant intro gjentar et litt for kjipt refreng litt for mye.

Det til tross, Like I'm A Warrior har nok å by på utover "Pstereo" og "Grown Up" til at jeg er godt fornøyd, mine skyhøye forventinger til tross. Selv om det bare er "Fail" som matcher dem i wow-effekt (med fullt show av stemmeprakten, genial melodi og arresterende tekstlinjer), vokser de fleste sangene skikkelig bra med gjentatte lyttinger, hvilket alltid er et kvalitetsstempel. Nicolas er uredd, selvsikker og gjør sin egen greie her. Jeg nevnte at hun minner om Susanne Sundfør på "Charge", men hun tar fort sangen i langt mer spenstige og overraskende baner og vinker farvel til forbildene. Dette er den nest sterkeste (spoiler alert...) norske debutplaten på lenge, og er virkelig verdt å få med seg.

Beste spor: "Grown Up", "Pstereo", "Fail", "Melancholia".

10. Antemasque - ANTEMASQUE

Da er vi over på topp 10-lista, og den første av de prestisjetunge plassene går til en debutant, i ordets mest misvisende forstand. Antemasque er på papiret ei nydanna gruppe, men i praksis er det den tredje inkarnasjonen av At The Drive-In / The Mars Volta. Det er som før vokalist Cedric Bixler-Zavala og gitarist Omar Rodriguez-Lopéz som står ved roret. Jeg fortvilte da The Mars Volta gikk i oppløsning i fjor, bandet hadde jo hele det siste tiåret vært vår beste leverandør av moderne prog-rock, men frontmennene kom seg aldri forbi verken kunstneriske uenigheter eller barnslig krangling. Stor var derfor både overraskelsen og gleden da det nye prosjektet Antemasque ble annonsert: et nytt band med Omar og Cedric og noen andre tidligere Volta-medarbeidere (inkludert Flea). Det høres i grunnen ut som Volta er tilbake. Så man kan jo lure på hva som har skjedd, det var tross alt ikke lenge etter Omar og Cedric hadde uttalt at de ikke var "on speaking terms", men konseptet er altså nå et helt annet et, og de har visst funnet tilbake både spillegleden og vennskapet og kreativiteten. Hurra for det!

De brukte ikke lange tida på det coveret.

Konseptet de har kommet fram til med Antemasque er en kraftig nedtoning av prog-, psykedelia- og instrumentrunketendense de hadde indulget i de siste årene, og en retting av fokus mot korte, fengende, poptungrocklåter. Og der har de vært rigide, altså. Kun én av låtene på ANTEMASQUE bikker fireminuttersmerket, og nesten samtlige har det vi må kalle en tydelig definert vers-refreng-struktur. Og som om ikke det var nok: jeg tror jeg kan telle antallet gitarsoloer på én finger! Du husker hvem vi snakker om her? Det kan ikke være sant!

Men strukturelle overraskelser til side, er musikken bra? Holder de mål? Svarert er så absolutt ja. ANTEMASQUE har blitt det jeg må kalle en stor lytteglede. Du får dilla på de fengende låtene en etter en, først "In the Lurch", så "I Got No Remorse", så "People Forget", så "50,000 Kilowatts", så "4AM", og så videre (skal ikke garantere at det går i den rekkefølgen, men det er ikke umulig). Vi får servert spenstige riff og popmelodier i noen tighte energipakker av noen låter. Cedric synger fortsatt som en gud (låter mer enn noen gang som Robert Plant, men det er jo samme greia), og selv om det ikke er fullt så tydelig som før at det er en gitargud som står med strengene, låter også gitaren kjempeflott og bærer sangene i vel så stor grad som vokalen. I det hele tatt er samspillet mellom gitar og vokal, nærmest i call-and-response, noe av det som gjør disse sangene ekstra bra. Der høres Cedric og Omars symfoniske fortid godt, og de motbeviser at det er perler for svin at de to lager ei plate med popsanger.

The Mars Volta i kjent driv. Cedric gjør det han kan nest best: Ødelegge mikrofonledninger.

Selv om Metallica-fangutten fra tenårene storkoser seg forbi mesteparten av de halvcheesy øyeblikkene her, hender det de tar den litt for langt. Det er litt for mye James Hetfield i både tekster og sangstil på "Ride Like the Devil's Son" (ja, du hører det på tittelen). Det samme gjelder til dels på den noe uverdige avslutningslåta "Rome Armed to the Teeth". Men i det store og hele balanserer Antemasque på rett side av streken. "In the Lurch", med stressende, funky vers og et fantastisk sterkt refreng er et klart høydepunkt, og mange av de andre har allerede blitt nevnt. Når man hører verset på "50,000 Kilowatts" ("us against the world..."), kan man begynne å lure på hvordan Billboard-listene ville sett ut på det Blink 182-, Nickelback- og My Chemical Romance-dominerte 00-tallet hvis denne gjengen ikke hadde vært så glad i progrockeksperimentering. Og det sier jeg som et kompliment.

Malen brytes egentlig kun på den overtydelig Led Zeppelin-inspirerte "Drown All Your Witches", og på "Providence", som er det nærmeste vi kommer en Volta-sang. Den er litt merkeligere, og kunne glidd fint på en av de senere Volta-platene. Den litt økte tyggemotstanden og mystikken vi får i disse er velkommen etter ålreite men mer-av-det-samme "Memento Mori".

Så i konklusjon: Et mer enn godkjent eksperiment med to progrock-helter i stramme tøyler. Resultatet er høyst hørverdig, fascinerende og ikke så rent lite moro.

Beste spor: "In the Lurch", "Drown All Your Witches", "I Got No Remorse".

Luketid

Hei igjen peeps.

I går var jeg på Ásgeir-konsert. Ásgeir er islending og kjempeflink, og ga ut ei plate som heter Dýrð ì Dauðatögn som helt klart har vært en av mine favoritter i år. Men den kom ut helt på tampen av fjoråret (noe jeg måtte bla i en gammel chatlogg for å få bekreftet), og er derfor ute av løpet for årets topp 10; jeg tenkte jeg kunne nevne det med det samme som en liten disclaimer, så slipper dere å gå og vente på den mens jeg jobber meg oppover lista. Et potensielt smutthull for Ásgeir kunne vært at han ga ut akkurat samme album på nytt i 2014 også, denne gang med engelske tekster for internasjonal lansering, så sånn sett kunne jeg tatt med den engelske versjonen, In The Silence, på lista, men jeg holdt meg for god for sånne snarveier. Så nå fikk han i alle fall på sett og vis en hederlig omtale her da, om enn noe indirekte. Sett gjerne på Leyndarmál hvis du får lyst.

Så til dagens runde hjertelig varme anbefalinger.

Dropper det der hashtag-drittet i dag tenker jeg.

Cloud Nothings - Here And Nowhere Else

Pøøønk. Av og til er det så sykt deilig med skikkelig høy, energisk, aggressiv musikk. Cloud Nothings gjør det perfekt på oppfølgeren til 2012s populære Attack On Memory. De har i grunnen bare ett tempo, maks, og det er ikke mye variasjon i egentlig et eneste musikalske aspekt på plata, kanskje med unntak av senere halvdel av storslåtte "Pattern Walks". Det hele er veldig lo-fi, skranglete og spontant. Og dette høres kanskje ikke ut som noen vinneroppskrift, men det funker som søren på denne plata. Cloud Nothings tar meg med til et annet sted, gjør meg til et annet menneske, i en liten halvtime. Jeg er ikke meg selv når jeg hører på denne plata, og det er deilig!

Og bevares, musikken er bra også. Alle de 8 sangene har en kraftig nerve, og funker godt enkeltstående, men det er den kondenserte helheten som gjør plata så imponerende. Trommisen er fantastisk bra, det er ikke ofte det er så tydelig hvor mye trommisen har å si for et band. Han er hele tida et halvt slag foran resten av bandet. Han er helt besatt av at tempoet ikke skal sakke, så han dytter det hele tida litt opp. Det er et element som knytter plata sammen og som får frem rastløsheten, energien, utålmodigheten, i enda større grad en tekstene eller (det også utmerkede) gitarspillet. Og avslutterlåta "I'm Not Part Of Me" har et av de beste pønkrefrengene jeg vet om. Jeg er alltid i tvil om det skal komme en gang til på slutten av låta, og så gjør det det, og så jubler jeg og danser litt.

Hør hvis du ikke har hørt før: "I'm Not Part Of Me", "Giving Into Seeing".

Er det bare meg som ser en hund bak snøfnugget?

Samaris - Silkidrangar

And now for something completely different. Denne gangen skal vi til en ung islandsk trio som spiller kjølig elektronika. Line-upen er overraskende nok en vokalist, en beatsmaker, og ei på klarinett. "Klarinett?, Brukte de det?" tenker du kanskje etter å ha hørt på Silkidrangar en stund, og joda, den har vært der hele tida, de har bare gjort så mye kult med den at du ikke la merke til den. Den viste seg å være et helt genialt element å ha med på en elektronikaplate, mulighetene er tydeligvis uendelige i Samaris' kreative hender. Lydbildet er stort sett varmt og rikt, men tankene ledes likevel uunngåelig til islandsk kulde, himmel, vind og store, åpne landskap. Vi snakker kanskje om det bortkomne barnet til Sigur Rós og Gotan Project.

Sangene er gamle islandske dikt satt til melodi. Ofte er det mer et teksturelement enn fremtredende melodi, men av og til setter de sangen i forsetet, som på singelen "Eg Vildi Fegin Verða", med stor suksess. Ellers er kanskje elektronikaleking hakket mer spennende enn vokalklangene her, og de behersker rytmiske klikk og skrap såpass bra at jeg kunne ønsket meg enda mer av det. Men plata sikter ikke høyt. Samaris har mye å spille på, men jobber fortsatt med å finne sin musikalske retning. De skal bli spennende å følge fremover, men alt nå kan jeg si at Samaris fortjener en plass i biblioteket ditt.

Beste spor: "Eg Vildi Fegin Verða", "Brennur Stjarna".

mye #blackandwhite i år. #doh!

Sharon Van Etten - Are We There

Ved første øyekast er Sharon Van Etten bare en trist singer-songwriter-dame fra det store amerikaland, men du skal ikke langt inn i Are We There før du skjønner hva den enorme hypen som har omgitt henne skyldes. Jeg gledet meg til denne etter hennes nydelige forrige album Tramp. Van Etten har en lett gjenkjennelig låtskriverstil, og en vakker, særegen stemme, og begge vises fram på den nydelige åpningslåta "Afraid of Nothing". Den følger i fotsporene fra, Tramp, som spilte mest i den skjøre, bevre delen av kjærlighetssorg-følelsesregisteret. Van Etten er en mester på disse låtene, som hun (langt oftere enn man skulle tro) greier å krydre med noe skikkelig uvanlig og halvstygt. Noe skurrer i de ofte ellers så vakre låtene, og da fester de seg. Den merkelige koringa på refrenget i "Our Love", en låt jeg virkelig har lagt min elsk på, er et eksempel på det.

Ellers er episke "Your Love is Killing Me" mektig fra start til slutt, en skikkelig "nå slipper du det har i hendene og hører etter her"-låt, med et imponerende vokalspor og grafiske tekstlinjer à la "Break my legs so I can't walk to you/Cut my tongue so I can't talk to you/Burn my skin so I can't feel you/Stab my eyes so I can't see" - virkelig et av årets musikkhøydepunkter. Van Etten prøver å utvide Tramp-horisonten litt her, og lykkes veldig på "Your Love is Killing Me", men andre steder på albumet når hun prøver å beefe opp instrumenteringen syns jeg hun blir litt anonym, og mister det som gjør henne unik i utgangspunktet. Ingen låter er direkte svake, men også på de senere sporene er hun aller mest gripende når hun stripper det ned. Uansett, Van Etten er verdt å få med seg.

Beste spor: "Your Love is Killing Me", "Afraid of Nothing", "I know".

Julekalender 2014 sparkes i gang

Denne adventen skal jeg guide dere gjennom dette rommet.
#records #IvarSkei #NewReleases #hashtagdebutant #NotSureOfThis #SerUtSomeRKode

Ja, det blir julekalender her på bloggen i år også. Tradisjonen tro skal jeg opp mot jul, de dagene jeg ikke er for opptatt med eksamenslesing og annet vas, presentere mine 10 favorittalbum fra det siste året. Og siden 2014 selvfølgelig (man skal kanskje ikke ta dette som en selvfølge!) har vært nok et fantastisk musikkår, med langt mer enn 10 album som fortjener ære og heder, starter jeg også årets kalender med et par runder honorable mentions, eller ærefulle og hederlige omtaler som det heter på norsk. Første luke nå kommer til å inneholde noen "usual suspects" - artister jeg liker, og som dere sikkert vet jeg liker, som har gitt ut nye plater i år som er kjempebra, men som kanskje ikke er veldig spennende å skrive hjem om. Så blir neste runde med litt mer ukjente artister jeg ønsker å kaste litt lys på, som har gitt ut kanskje noe ujevne, men fortsatt veldig spennende og hørverdige plater. Og derette braker det løs med den prestisjetunge topp 10-lista. Så without further ado, første runde med hederlige omtaler. Se så hederlige de er!

#nofilter #king #watchthethrone #SaloonPiano #gitargud #sintmann #sinnjamannj #temedkanel

Jack White - Lazaretto

Jeg tipper Jack White spiller bra ragtime. Jeg har lyst å høre "Maple Leaf Rag" på det salongpianoet han bruker over hele Lazaretto. Gjerne med en sånn choppy gitarsolo eller duellerende felegalskap oppå (jf. "Three Women"). Whites virtuose andre soloalbum følger opp 2012s fantastiske Blunderbuss, som imponerende nok (etter et titalls andre utgivelser med diverse band) hørtes ut som nytt territorium for ham. Lazaretto føles ikke som en ny retning på samme måte, men er heller lyden av en White som driver med det han kan best og elsker mest. Han lever og ånder musikk, noe både spillingen, syngingen og tekstene her får tydelig fram; han er sintere, mer intens og nesten litt manisk på denne plata, og det er fascinerende å høre på, men emosjonelt når den kanskje ikke helt opp til Blunderbuss' høyder. Likevel, liker du å høre Jack White i sitt rette element (og hvem gjør vel ikke det?) vil du digge denne, det gjør jeg. Plata er helstøpt, uten svake låter, det er heller slik at sangene konkurrerer med hverandre om oppmerksomheten. White viser ingen tegn til å roe ned med årene, og takk og lov for det, musikkverden trenger ham.

Hør hvis du ikke har hørt før: "Three Women", "Entitlement", "That Black Bat Licorice"

#blackandwhite #slør #monalisa #swedishbeauty #nokhashtagsNÅ

Lykke Li - I Never Learn

Lykke Li høres til tider ganske diva ut på denne plata. Som i at hun har en så fantastisk stemme, og vet det, at hun ikke trenger å prøve en gang. På de fineste sangene kan bare så vidt åpne munnen, så blir tonene nydelige uansett og folk elsker det, Hun synger stakkato, gidder ikke stresse med å holde notene lenger enn absolutt nødvendig for å fram melodien. Og stemmeprakt til side, dette (et rolig, trist og balladepreget break-up-album) kunne fort blitt en kjedelig affære, men heldigvis er melodiene vakre nok til at interessen mer enn holdes oppe. Og vel så det - dette er arresterende fine sanger. Badet i Lana Del Rey-gjenklang, -orgel, -strykere og -kor, høres Li vekselvis triumferende, reflekterende og bare rett frem sørgende ut.

Plata er mindre umiddelbart fengende enn Wounded Rhymes, som for alvor satte den svenske jenta på det internasjonale musikkartet, men med gjentatte lytt (og det skal ikke så mye til, de 9 sangene utgjør en konsis og behagelig helhet) vokser I Never Learn fort til å bli enda mer elskbar. Første og siste låt er korte og stilig anonyme, og fungerer mer som generelle stemningssettere, mens samtlige av de i midten er høydepunkter på hver sin måte. Det er til platas fordel at de kanskje aller sterkeste låtene kommer mot slutten - til å være ei såpass introvert plate sitter jeg igjen med ikke så rent lite wow-følelse.

Hør hvis du ikke har hørt før: "Heart of Steel", "Silver Line", "Love Me Like I'm Not Made of Stone"

#IkkeSåGodPåDette #hashtaggreiene #SpyrAvMegSelvSnart #autopuke

Röyksopp & Robyn - Do It Again

Det ble nesten Röyksopps år, i alle fall. Forventningene til deres album-avskjed The Inevitable End var enorme etter denne godbiten av en EP/teaserplate sammen med Robyn, men da End til slutt kom var det flere enn meg som ble lange i maska. Noen virkelige godbiter til tross, mesteparten av den over en time lange plata var sjokkerende døll. Så da ble det forsmaken som fikk den hederlige omtalen. Röyksopp & Robyn er et fascinerende prosjekt. Etter mange år i the mutual admiration society, bestemte de seg nå for å bytte ut "feat." med "&" -  besøk i hverandres studio med jobbing i felles studio - og resultatet ble de fem låtene på dette minialbumet. Man kan være skuffet over at det bare ble fem spor, eller at det bare er halvparten av dem som er skikkelige låter, men det kommer litt an på forventningene. Når man ikke går og venter på et helt album, blir denne pakka (som funker enormt mye bedre enn 3-4 singelutgivelser) en virkelig positiv overraskelse. På forbilledlig vis har de brukt det de vet er en genial megahit (seriøst, den er bedre enn "The Girl And The Robot"), til å presentere de andre retningene av det de driver med. Pakket inn mellom en transetung cyborg-romanse, en Juniorifisert Body Talk-ballade, en monumental timinutters sjokkåpner og en rørende timinutters Senior-type avslutter, skinner kronjuvelen enda sterkere. Til sammen blir minialbumet en opplevelsesrik reise (kli-SJÉÉ) som gjør veien til replay-knappen kort. Og det er et spennende kompromiss mellom det døende albumformatet og de destruktive singlene. Jeg skulle mye heller likt å høre "Running to the sea" utgitt i denne formen enn forglemmelig gjemt bort midtveis på The Inevitable End.

Hør hvis du ikke har hørt før: "Do It Again", "Monument", "Every Little Thing"