Mmmm, hus.
Caribou er artistnavnet til den kanadiske musikeren Dan Snaith. Han er en mester i elektronikasjangeren, og har med sin meloditeft og fantastiske produsenthånd laget en sjangerbauta i årets utgivelse, hans fjerde som Caribou, Our Love.
Plata låter helt fordømt bra. Man kan høre på den for første gang, og bekreftende nikke og si "akkurat sånn musikk er det jeg liker". Den funker, rett og slett, Snaith treffer med alt han prøver på, i alle fall på platas første sju spor, vil jeg si. Dittil er den faktisk bortimot feilfri. Låtene veksler fra rene sampling-baserte jammer, til fulle sanger med vers, refreng og broer, og variasjonen er forløsende, de to kompletterer hverandre flott. Mellomspillet "Julia Brightly" er den kuleste vignetten Gold Panda eller aldri skrev, ettertenksomme "Second Chance" og "Silver" er sånn jeg skulle ønske Röyskopp kom i nærheten av på The Inevitable End, og "Our Love" når på sitt beste opp til LCD Soundsystem, og på "Back Home" hører vi til og med Burial-påvirkningen. Kanskje den største likheten av dem alle er Four Tet, og det var egentlig ham jeg har ventet på at skulle lage denne plata, men han traff aldri riktig. Men på åpningslåta "Can't Do Without You" er Caribou bare Caribou, fullt og helt, og med overbevisende styrke. Den forhåndssingelen har jeg hatt på tung rotasjon mesteparten av året.
Caribou har fingerspitzgefühl på både beina våre på dansegulvet, øregangene våre med headset, og hjernen vår med øynene igjen. Musikken treffer den nerven den skal, hver gang. Oppbygningene er helt himmelske, gang på gang introduseres akkurat riktig element på akkurat riktig plass, man kan nesten bli skremt av tankeleser-kvalitetene hans ("Hvordan kunne du vite nøyaktig hva jeg ville ha nå?"). Selv om sporene generelt ikke bygger seg opp til så ekstatiske høyder som "Can't Do Without You", er de smakfulle og elegante i sin tilbakeholdenhet. Tekstene (der det er tekst) dreier seg om de ulike sidene ved et forhold, en forelskelse, et brudd, en forsoning. De er ikke akkurat iøynefallende, men skaper en fin helhet og ramme for musikken, på samme måte som en tittel på et abstrakt maleri kan ha mye å si for hvor mye vi opplever å like bildet, da kunstneren hjelperen hjelper oss et lite stykke på vei inn i tankeverdenen sin.
Det er de lengre sporene blandet med mellomspillene som utgjør ryggmargen i plata, og de sitter flott plassert. Like etter åpningssingelen får vi tre bunnsolide, lengre låter som perler på snor, og allerede etter disse er jeg solgt. Caribou har truffet blink. Så kommer himmelske lille "Dive" og tar spenningen ned, før det flott tospannet "Second Chance" og "Julia Brightly" liver opp. Første gang det ikke helt stemmer for meg er på "Mars", og det er generelt kjipt når avslutningen på ei plate ikke er like helstøpt som resten. Siste låt er en unødvendig Morten Abel-type remix av en låt fra tidligere på plata, "All I Ever Need". Nest siste sang, "Back Home", er dog skikkelig fet. Overgangen på 1:08 er konge. Og når vi er inne produksjonsgodbiter som click-bait, bare elsker jeg når de punkterte hi-hat-slagene kommer inn rundt 0:30 på "Our Love", etter den straighte 4/4-introen. Zoomen på 3:25 på samme sang er også helt rå.
Jeg kunne fortsatt med sånne en stund, men stopper der, tenker jeg. Hvis dette høres fristende ut, ta en titt vel.
Beste spor: "Can't Do Without You", "Our Love", "Silver", "Julia Brightly"
Caribou er artistnavnet til den kanadiske musikeren Dan Snaith. Han er en mester i elektronikasjangeren, og har med sin meloditeft og fantastiske produsenthånd laget en sjangerbauta i årets utgivelse, hans fjerde som Caribou, Our Love.
 |
| Vakkert cover. Akkurat som innholdet. |
Plata låter helt fordømt bra. Man kan høre på den for første gang, og bekreftende nikke og si "akkurat sånn musikk er det jeg liker". Den funker, rett og slett, Snaith treffer med alt han prøver på, i alle fall på platas første sju spor, vil jeg si. Dittil er den faktisk bortimot feilfri. Låtene veksler fra rene sampling-baserte jammer, til fulle sanger med vers, refreng og broer, og variasjonen er forløsende, de to kompletterer hverandre flott. Mellomspillet "Julia Brightly" er den kuleste vignetten Gold Panda eller aldri skrev, ettertenksomme "Second Chance" og "Silver" er sånn jeg skulle ønske Röyskopp kom i nærheten av på The Inevitable End, og "Our Love" når på sitt beste opp til LCD Soundsystem, og på "Back Home" hører vi til og med Burial-påvirkningen. Kanskje den største likheten av dem alle er Four Tet, og det var egentlig ham jeg har ventet på at skulle lage denne plata, men han traff aldri riktig. Men på åpningslåta "Can't Do Without You" er Caribou bare Caribou, fullt og helt, og med overbevisende styrke. Den forhåndssingelen har jeg hatt på tung rotasjon mesteparten av året.
Caribou har fingerspitzgefühl på både beina våre på dansegulvet, øregangene våre med headset, og hjernen vår med øynene igjen. Musikken treffer den nerven den skal, hver gang. Oppbygningene er helt himmelske, gang på gang introduseres akkurat riktig element på akkurat riktig plass, man kan nesten bli skremt av tankeleser-kvalitetene hans ("Hvordan kunne du vite nøyaktig hva jeg ville ha nå?"). Selv om sporene generelt ikke bygger seg opp til så ekstatiske høyder som "Can't Do Without You", er de smakfulle og elegante i sin tilbakeholdenhet. Tekstene (der det er tekst) dreier seg om de ulike sidene ved et forhold, en forelskelse, et brudd, en forsoning. De er ikke akkurat iøynefallende, men skaper en fin helhet og ramme for musikken, på samme måte som en tittel på et abstrakt maleri kan ha mye å si for hvor mye vi opplever å like bildet, da kunstneren hjelperen hjelper oss et lite stykke på vei inn i tankeverdenen sin.
Jeg liker når elektronisk musikk fremføres så naturlig og ekte. Og for en trommis.
Det er de lengre sporene blandet med mellomspillene som utgjør ryggmargen i plata, og de sitter flott plassert. Like etter åpningssingelen får vi tre bunnsolide, lengre låter som perler på snor, og allerede etter disse er jeg solgt. Caribou har truffet blink. Så kommer himmelske lille "Dive" og tar spenningen ned, før det flott tospannet "Second Chance" og "Julia Brightly" liver opp. Første gang det ikke helt stemmer for meg er på "Mars", og det er generelt kjipt når avslutningen på ei plate ikke er like helstøpt som resten. Siste låt er en unødvendig Morten Abel-type remix av en låt fra tidligere på plata, "All I Ever Need". Nest siste sang, "Back Home", er dog skikkelig fet. Overgangen på 1:08 er konge. Og når vi er inne produksjonsgodbiter som click-bait, bare elsker jeg når de punkterte hi-hat-slagene kommer inn rundt 0:30 på "Our Love", etter den straighte 4/4-introen. Zoomen på 3:25 på samme sang er også helt rå.
Jeg kunne fortsatt med sånne en stund, men stopper der, tenker jeg. Hvis dette høres fristende ut, ta en titt vel.
Beste spor: "Can't Do Without You", "Our Love", "Silver", "Julia Brightly"
No comments:
Post a Comment