Da er vi over på topp 10-lista, og den første av de prestisjetunge plassene går til en debutant, i ordets mest misvisende forstand. Antemasque er på papiret ei nydanna gruppe, men i praksis er det den tredje inkarnasjonen av At The Drive-In / The Mars Volta. Det er som før vokalist Cedric Bixler-Zavala og gitarist Omar Rodriguez-Lopéz som står ved roret. Jeg fortvilte da The Mars Volta gikk i oppløsning i fjor, bandet hadde jo hele det siste tiåret vært vår beste leverandør av moderne prog-rock, men frontmennene kom seg aldri forbi verken kunstneriske uenigheter eller barnslig krangling. Stor var derfor både overraskelsen og gleden da det nye prosjektet Antemasque ble annonsert: et nytt band med Omar og Cedric og noen andre tidligere Volta-medarbeidere (inkludert Flea). Det høres i grunnen ut som Volta er tilbake. Så man kan jo lure på hva som har skjedd, det var tross alt ikke lenge etter Omar og Cedric hadde uttalt at de ikke var "on speaking terms", men konseptet er altså nå et helt annet et, og de har visst funnet tilbake både spillegleden og vennskapet og kreativiteten. Hurra for det!
Konseptet de har kommet fram til med Antemasque er en kraftig nedtoning av prog-, psykedelia- og instrumentrunketendense de hadde indulget i de siste årene, og en retting av fokus mot korte, fengende, poptungrocklåter. Og der har de vært rigide, altså. Kun én av låtene på ANTEMASQUE bikker fireminuttersmerket, og nesten samtlige har det vi må kalle en tydelig definert vers-refreng-struktur. Og som om ikke det var nok: jeg tror jeg kan telle antallet gitarsoloer på én finger! Du husker hvem vi snakker om her? Det kan ikke være sant!
Men strukturelle overraskelser til side, er musikken bra? Holder de mål? Svarert er så absolutt ja. ANTEMASQUE har blitt det jeg må kalle en stor lytteglede. Du får dilla på de fengende låtene en etter en, først "In the Lurch", så "I Got No Remorse", så "People Forget", så "50,000 Kilowatts", så "4AM", og så videre (skal ikke garantere at det går i den rekkefølgen, men det er ikke umulig). Vi får servert spenstige riff og popmelodier i noen tighte energipakker av noen låter. Cedric synger fortsatt som en gud (låter mer enn noen gang som Robert Plant, men det er jo samme greia), og selv om det ikke er fullt så tydelig som før at det er en gitargud som står med strengene, låter også gitaren kjempeflott og bærer sangene i vel så stor grad som vokalen. I det hele tatt er samspillet mellom gitar og vokal, nærmest i call-and-response, noe av det som gjør disse sangene ekstra bra. Der høres Cedric og Omars symfoniske fortid godt, og de motbeviser at det er perler for svin at de to lager ei plate med popsanger.
Selv om Metallica-fangutten fra tenårene storkoser seg forbi mesteparten av de halvcheesy øyeblikkene her, hender det de tar den litt for langt. Det er litt for mye James Hetfield i både tekster og sangstil på "Ride Like the Devil's Son" (ja, du hører det på tittelen). Det samme gjelder til dels på den noe uverdige avslutningslåta "Rome Armed to the Teeth". Men i det store og hele balanserer Antemasque på rett side av streken. "In the Lurch", med stressende, funky vers og et fantastisk sterkt refreng er et klart høydepunkt, og mange av de andre har allerede blitt nevnt. Når man hører verset på "50,000 Kilowatts" ("us against the world..."), kan man begynne å lure på hvordan Billboard-listene ville sett ut på det Blink 182-, Nickelback- og My Chemical Romance-dominerte 00-tallet hvis denne gjengen ikke hadde vært så glad i progrockeksperimentering. Og det sier jeg som et kompliment.
Malen brytes egentlig kun på den overtydelig Led Zeppelin-inspirerte "Drown All Your Witches", og på "Providence", som er det nærmeste vi kommer en Volta-sang. Den er litt merkeligere, og kunne glidd fint på en av de senere Volta-platene. Den litt økte tyggemotstanden og mystikken vi får i disse er velkommen etter ålreite men mer-av-det-samme "Memento Mori".
Så i konklusjon: Et mer enn godkjent eksperiment med to progrock-helter i stramme tøyler. Resultatet er høyst hørverdig, fascinerende og ikke så rent lite moro.
Beste spor: "In the Lurch", "Drown All Your Witches", "I Got No Remorse".
 |
| De brukte ikke lange tida på det coveret. |
Konseptet de har kommet fram til med Antemasque er en kraftig nedtoning av prog-, psykedelia- og instrumentrunketendense de hadde indulget i de siste årene, og en retting av fokus mot korte, fengende, poptungrocklåter. Og der har de vært rigide, altså. Kun én av låtene på ANTEMASQUE bikker fireminuttersmerket, og nesten samtlige har det vi må kalle en tydelig definert vers-refreng-struktur. Og som om ikke det var nok: jeg tror jeg kan telle antallet gitarsoloer på én finger! Du husker hvem vi snakker om her? Det kan ikke være sant!
Men strukturelle overraskelser til side, er musikken bra? Holder de mål? Svarert er så absolutt ja. ANTEMASQUE har blitt det jeg må kalle en stor lytteglede. Du får dilla på de fengende låtene en etter en, først "In the Lurch", så "I Got No Remorse", så "People Forget", så "50,000 Kilowatts", så "4AM", og så videre (skal ikke garantere at det går i den rekkefølgen, men det er ikke umulig). Vi får servert spenstige riff og popmelodier i noen tighte energipakker av noen låter. Cedric synger fortsatt som en gud (låter mer enn noen gang som Robert Plant, men det er jo samme greia), og selv om det ikke er fullt så tydelig som før at det er en gitargud som står med strengene, låter også gitaren kjempeflott og bærer sangene i vel så stor grad som vokalen. I det hele tatt er samspillet mellom gitar og vokal, nærmest i call-and-response, noe av det som gjør disse sangene ekstra bra. Der høres Cedric og Omars symfoniske fortid godt, og de motbeviser at det er perler for svin at de to lager ei plate med popsanger.
 |
| The Mars Volta i kjent driv. Cedric gjør det han kan nest best: Ødelegge mikrofonledninger. |
Selv om Metallica-fangutten fra tenårene storkoser seg forbi mesteparten av de halvcheesy øyeblikkene her, hender det de tar den litt for langt. Det er litt for mye James Hetfield i både tekster og sangstil på "Ride Like the Devil's Son" (ja, du hører det på tittelen). Det samme gjelder til dels på den noe uverdige avslutningslåta "Rome Armed to the Teeth". Men i det store og hele balanserer Antemasque på rett side av streken. "In the Lurch", med stressende, funky vers og et fantastisk sterkt refreng er et klart høydepunkt, og mange av de andre har allerede blitt nevnt. Når man hører verset på "50,000 Kilowatts" ("us against the world..."), kan man begynne å lure på hvordan Billboard-listene ville sett ut på det Blink 182-, Nickelback- og My Chemical Romance-dominerte 00-tallet hvis denne gjengen ikke hadde vært så glad i progrockeksperimentering. Og det sier jeg som et kompliment.
Malen brytes egentlig kun på den overtydelig Led Zeppelin-inspirerte "Drown All Your Witches", og på "Providence", som er det nærmeste vi kommer en Volta-sang. Den er litt merkeligere, og kunne glidd fint på en av de senere Volta-platene. Den litt økte tyggemotstanden og mystikken vi får i disse er velkommen etter ålreite men mer-av-det-samme "Memento Mori".
Så i konklusjon: Et mer enn godkjent eksperiment med to progrock-helter i stramme tøyler. Resultatet er høyst hørverdig, fascinerende og ikke så rent lite moro.
Beste spor: "In the Lurch", "Drown All Your Witches", "I Got No Remorse".
No comments:
Post a Comment