Hei igjen peeps.
I går var jeg på Ásgeir-konsert. Ásgeir er islending og kjempeflink, og ga ut ei plate som heter Dýrð ì Dauðatögn som helt klart har vært en av mine favoritter i år. Men den kom ut helt på tampen av fjoråret (noe jeg måtte bla i en gammel chatlogg for å få bekreftet), og er derfor ute av løpet for årets topp 10; jeg tenkte jeg kunne nevne det med det samme som en liten disclaimer, så slipper dere å gå og vente på den mens jeg jobber meg oppover lista. Et potensielt smutthull for Ásgeir kunne vært at han ga ut akkurat samme album på nytt i 2014 også, denne gang med engelske tekster for internasjonal lansering, så sånn sett kunne jeg tatt med den engelske versjonen, In The Silence, på lista, men jeg holdt meg for god for sånne snarveier. Så nå fikk han i alle fall på sett og vis en hederlig omtale her da, om enn noe indirekte. Sett gjerne på Leyndarmál hvis du får lyst.
Så til dagens runde hjertelig varme anbefalinger.
Cloud Nothings - Here And Nowhere Else
Pøøønk. Av og til er det så sykt deilig med skikkelig høy, energisk, aggressiv musikk. Cloud Nothings gjør det perfekt på oppfølgeren til 2012s populære Attack On Memory. De har i grunnen bare ett tempo, maks, og det er ikke mye variasjon i egentlig et eneste musikalske aspekt på plata, kanskje med unntak av senere halvdel av storslåtte "Pattern Walks". Det hele er veldig lo-fi, skranglete og spontant. Og dette høres kanskje ikke ut som noen vinneroppskrift, men det funker som søren på denne plata. Cloud Nothings tar meg med til et annet sted, gjør meg til et annet menneske, i en liten halvtime. Jeg er ikke meg selv når jeg hører på denne plata, og det er deilig!
Og bevares, musikken er bra også. Alle de 8 sangene har en kraftig nerve, og funker godt enkeltstående, men det er den kondenserte helheten som gjør plata så imponerende. Trommisen er fantastisk bra, det er ikke ofte det er så tydelig hvor mye trommisen har å si for et band. Han er hele tida et halvt slag foran resten av bandet. Han er helt besatt av at tempoet ikke skal sakke, så han dytter det hele tida litt opp. Det er et element som knytter plata sammen og som får frem rastløsheten, energien, utålmodigheten, i enda større grad en tekstene eller (det også utmerkede) gitarspillet. Og avslutterlåta "I'm Not Part Of Me" har et av de beste pønkrefrengene jeg vet om. Jeg er alltid i tvil om det skal komme en gang til på slutten av låta, og så gjør det det, og så jubler jeg og danser litt.
Hør hvis du ikke har hørt før: "I'm Not Part Of Me", "Giving Into Seeing".
Samaris - Silkidrangar
And now for something completely different. Denne gangen skal vi til en ung islandsk trio som spiller kjølig elektronika. Line-upen er overraskende nok en vokalist, en beatsmaker, og ei på klarinett. "Klarinett?, Brukte de det?" tenker du kanskje etter å ha hørt på Silkidrangar en stund, og joda, den har vært der hele tida, de har bare gjort så mye kult med den at du ikke la merke til den. Den viste seg å være et helt genialt element å ha med på en elektronikaplate, mulighetene er tydeligvis uendelige i Samaris' kreative hender. Lydbildet er stort sett varmt og rikt, men tankene ledes likevel uunngåelig til islandsk kulde, himmel, vind og store, åpne landskap. Vi snakker kanskje om det bortkomne barnet til Sigur Rós og Gotan Project.
Sangene er gamle islandske dikt satt til melodi. Ofte er det mer et teksturelement enn fremtredende melodi, men av og til setter de sangen i forsetet, som på singelen "Eg Vildi Fegin Verða", med stor suksess. Ellers er kanskje elektronikaleking hakket mer spennende enn vokalklangene her, og de behersker rytmiske klikk og skrap såpass bra at jeg kunne ønsket meg enda mer av det. Men plata sikter ikke høyt. Samaris har mye å spille på, men jobber fortsatt med å finne sin musikalske retning. De skal bli spennende å følge fremover, men alt nå kan jeg si at Samaris fortjener en plass i biblioteket ditt.
Beste spor: "Eg Vildi Fegin Verða", "Brennur Stjarna".
Sharon Van Etten - Are We There
Ved første øyekast er Sharon Van Etten bare en trist singer-songwriter-dame fra det store amerikaland, men du skal ikke langt inn i Are We There før du skjønner hva den enorme hypen som har omgitt henne skyldes. Jeg gledet meg til denne etter hennes nydelige forrige album Tramp. Van Etten har en lett gjenkjennelig låtskriverstil, og en vakker, særegen stemme, og begge vises fram på den nydelige åpningslåta "Afraid of Nothing". Den følger i fotsporene fra, Tramp, som spilte mest i den skjøre, bevre delen av kjærlighetssorg-følelsesregisteret. Van Etten er en mester på disse låtene, som hun (langt oftere enn man skulle tro) greier å krydre med noe skikkelig uvanlig og halvstygt. Noe skurrer i de ofte ellers så vakre låtene, og da fester de seg. Den merkelige koringa på refrenget i "Our Love", en låt jeg virkelig har lagt min elsk på, er et eksempel på det.
Ellers er episke "Your Love is Killing Me" mektig fra start til slutt, en skikkelig "nå slipper du det har i hendene og hører etter her"-låt, med et imponerende vokalspor og grafiske tekstlinjer à la "Break my legs so I can't walk to you/Cut my tongue so I can't talk to you/Burn my skin so I can't feel you/Stab my eyes so I can't see" - virkelig et av årets musikkhøydepunkter. Van Etten prøver å utvide Tramp-horisonten litt her, og lykkes veldig på "Your Love is Killing Me", men andre steder på albumet når hun prøver å beefe opp instrumenteringen syns jeg hun blir litt anonym, og mister det som gjør henne unik i utgangspunktet. Ingen låter er direkte svake, men også på de senere sporene er hun aller mest gripende når hun stripper det ned. Uansett, Van Etten er verdt å få med seg.
Beste spor: "Your Love is Killing Me", "Afraid of Nothing", "I know".
I går var jeg på Ásgeir-konsert. Ásgeir er islending og kjempeflink, og ga ut ei plate som heter Dýrð ì Dauðatögn som helt klart har vært en av mine favoritter i år. Men den kom ut helt på tampen av fjoråret (noe jeg måtte bla i en gammel chatlogg for å få bekreftet), og er derfor ute av løpet for årets topp 10; jeg tenkte jeg kunne nevne det med det samme som en liten disclaimer, så slipper dere å gå og vente på den mens jeg jobber meg oppover lista. Et potensielt smutthull for Ásgeir kunne vært at han ga ut akkurat samme album på nytt i 2014 også, denne gang med engelske tekster for internasjonal lansering, så sånn sett kunne jeg tatt med den engelske versjonen, In The Silence, på lista, men jeg holdt meg for god for sånne snarveier. Så nå fikk han i alle fall på sett og vis en hederlig omtale her da, om enn noe indirekte. Sett gjerne på Leyndarmál hvis du får lyst.
Så til dagens runde hjertelig varme anbefalinger.
 |
| Dropper det der hashtag-drittet i dag tenker jeg. |
Cloud Nothings - Here And Nowhere Else
Pøøønk. Av og til er det så sykt deilig med skikkelig høy, energisk, aggressiv musikk. Cloud Nothings gjør det perfekt på oppfølgeren til 2012s populære Attack On Memory. De har i grunnen bare ett tempo, maks, og det er ikke mye variasjon i egentlig et eneste musikalske aspekt på plata, kanskje med unntak av senere halvdel av storslåtte "Pattern Walks". Det hele er veldig lo-fi, skranglete og spontant. Og dette høres kanskje ikke ut som noen vinneroppskrift, men det funker som søren på denne plata. Cloud Nothings tar meg med til et annet sted, gjør meg til et annet menneske, i en liten halvtime. Jeg er ikke meg selv når jeg hører på denne plata, og det er deilig!
Og bevares, musikken er bra også. Alle de 8 sangene har en kraftig nerve, og funker godt enkeltstående, men det er den kondenserte helheten som gjør plata så imponerende. Trommisen er fantastisk bra, det er ikke ofte det er så tydelig hvor mye trommisen har å si for et band. Han er hele tida et halvt slag foran resten av bandet. Han er helt besatt av at tempoet ikke skal sakke, så han dytter det hele tida litt opp. Det er et element som knytter plata sammen og som får frem rastløsheten, energien, utålmodigheten, i enda større grad en tekstene eller (det også utmerkede) gitarspillet. Og avslutterlåta "I'm Not Part Of Me" har et av de beste pønkrefrengene jeg vet om. Jeg er alltid i tvil om det skal komme en gang til på slutten av låta, og så gjør det det, og så jubler jeg og danser litt.
Hør hvis du ikke har hørt før: "I'm Not Part Of Me", "Giving Into Seeing".
 |
| Er det bare meg som ser en hund bak snøfnugget? |
Samaris - Silkidrangar
And now for something completely different. Denne gangen skal vi til en ung islandsk trio som spiller kjølig elektronika. Line-upen er overraskende nok en vokalist, en beatsmaker, og ei på klarinett. "Klarinett?, Brukte de det?" tenker du kanskje etter å ha hørt på Silkidrangar en stund, og joda, den har vært der hele tida, de har bare gjort så mye kult med den at du ikke la merke til den. Den viste seg å være et helt genialt element å ha med på en elektronikaplate, mulighetene er tydeligvis uendelige i Samaris' kreative hender. Lydbildet er stort sett varmt og rikt, men tankene ledes likevel uunngåelig til islandsk kulde, himmel, vind og store, åpne landskap. Vi snakker kanskje om det bortkomne barnet til Sigur Rós og Gotan Project.
Sangene er gamle islandske dikt satt til melodi. Ofte er det mer et teksturelement enn fremtredende melodi, men av og til setter de sangen i forsetet, som på singelen "Eg Vildi Fegin Verða", med stor suksess. Ellers er kanskje elektronikaleking hakket mer spennende enn vokalklangene her, og de behersker rytmiske klikk og skrap såpass bra at jeg kunne ønsket meg enda mer av det. Men plata sikter ikke høyt. Samaris har mye å spille på, men jobber fortsatt med å finne sin musikalske retning. De skal bli spennende å følge fremover, men alt nå kan jeg si at Samaris fortjener en plass i biblioteket ditt.
Beste spor: "Eg Vildi Fegin Verða", "Brennur Stjarna".
 |
| mye #blackandwhite i år. #doh! |
Sharon Van Etten - Are We There
Ved første øyekast er Sharon Van Etten bare en trist singer-songwriter-dame fra det store amerikaland, men du skal ikke langt inn i Are We There før du skjønner hva den enorme hypen som har omgitt henne skyldes. Jeg gledet meg til denne etter hennes nydelige forrige album Tramp. Van Etten har en lett gjenkjennelig låtskriverstil, og en vakker, særegen stemme, og begge vises fram på den nydelige åpningslåta "Afraid of Nothing". Den følger i fotsporene fra, Tramp, som spilte mest i den skjøre, bevre delen av kjærlighetssorg-følelsesregisteret. Van Etten er en mester på disse låtene, som hun (langt oftere enn man skulle tro) greier å krydre med noe skikkelig uvanlig og halvstygt. Noe skurrer i de ofte ellers så vakre låtene, og da fester de seg. Den merkelige koringa på refrenget i "Our Love", en låt jeg virkelig har lagt min elsk på, er et eksempel på det.
Ellers er episke "Your Love is Killing Me" mektig fra start til slutt, en skikkelig "nå slipper du det har i hendene og hører etter her"-låt, med et imponerende vokalspor og grafiske tekstlinjer à la "Break my legs so I can't walk to you/Cut my tongue so I can't talk to you/Burn my skin so I can't feel you/Stab my eyes so I can't see" - virkelig et av årets musikkhøydepunkter. Van Etten prøver å utvide Tramp-horisonten litt her, og lykkes veldig på "Your Love is Killing Me", men andre steder på albumet når hun prøver å beefe opp instrumenteringen syns jeg hun blir litt anonym, og mister det som gjør henne unik i utgangspunktet. Ingen låter er direkte svake, men også på de senere sporene er hun aller mest gripende når hun stripper det ned. Uansett, Van Etten er verdt å få med seg.
Beste spor: "Your Love is Killing Me", "Afraid of Nothing", "I know".
No comments:
Post a Comment