Tuesday, December 9, 2014

9. Emilie Nicolas - Like I'm A Warrior

Forventningene jeg hadde til Emilie Nicolas' debutalbum Like I'm a Warrior var enorme, og denne niendeplassen bærer vitne om at de faktisk nesten innfris, noe som i seg selv er ganske imponerende. Forventningene skyldes konkret de to låtene "Pstereo", en slags cover av Dumdum-boys-låta som hun lagde til Pstereofestivalen, og p3-yndlingen "Grown Up", en rørende og nydelig perle av en sang. De to låtene var lenge det eneste jeg visste om denne dama, og så forskjellige som de er, lovet de et stort og allsidig talent. Noen av dere føler kanskje de har blitt ihjelspilt, så jeg skal fokusere mest på resten av plata her, men til dere som ikke har hørt dem før: jeg kan virkelig ikke prise dem nok, og alt det andre til side, disse to høres!
Hun får poeng for at omslaget matcher musikken veldig bra.
Så ellers da? Like I'm a Warrior er hovedsakelig lekker pop-elektronika, men sangene dekker et ganske stort musikalsk, tematisk og stemningsmessig følelsemessig spekter. Deler er mørke og mystiske ("Melancholia"), andre deler er kraftige og eksplosive ("Fail"). I blant minner det om Susanne Sundfør ("Charge") cirka The Silicone Veil , og hun gjør en fantastisk James Blake på "Nobody Knows". Variasjonen gjør kanskje plata litt lite helhetlig, men alle Emiliene er like fornøyelige. Nicolas kan fortsette i en mengde ulike retninger, og det blir spennende å se hvordan hun vil høres ut fremover. Felles for alle retningene er likevel fokus på den vakre, særegne stemmen, som i sum må være platas største styrke.

Feilskjærene er få og ikke akkurat sjenerende, de skader ikke sluttinntrykket mer enn at plata dras ned et par plasser på lista. "Us" høres uferdig ut og er bare heller uinteressant leking i lydbildet hun var ute etter, og selv om de to siste låtene "Games" og "Put Me Down" forsåvidt har mye for seg ved nærmere lytting, kommer de seg i albumkonteksten ikke helt ut av skyggen til "Pstereo". Den eneste gangen jeg syns hun bommer noe er på "Let You Out", som etter en elegant intro gjentar et litt for kjipt refreng litt for mye.

Det til tross, Like I'm A Warrior har nok å by på utover "Pstereo" og "Grown Up" til at jeg er godt fornøyd, mine skyhøye forventinger til tross. Selv om det bare er "Fail" som matcher dem i wow-effekt (med fullt show av stemmeprakten, genial melodi og arresterende tekstlinjer), vokser de fleste sangene skikkelig bra med gjentatte lyttinger, hvilket alltid er et kvalitetsstempel. Nicolas er uredd, selvsikker og gjør sin egen greie her. Jeg nevnte at hun minner om Susanne Sundfør på "Charge", men hun tar fort sangen i langt mer spenstige og overraskende baner og vinker farvel til forbildene. Dette er den nest sterkeste (spoiler alert...) norske debutplaten på lenge, og er virkelig verdt å få med seg.

Beste spor: "Grown Up", "Pstereo", "Fail", "Melancholia".

No comments:

Post a Comment